Gunhild er ikke i tvil om hvor verdifullt det er å ha en besøksvenn som Randi Aasen.

– Uten henne hadde jeg nok ikke kommet meg så mye ut, deler hun.

Vi møter de to på sittedans på Røde Kors huset en tirsdag før jul, en aktivitet de har deltatt på et års tid nå.

Tidligere har de vært på seniordans også, men etter at Gunhild Aarland har operert hofte og fått pacemaker, fant hun ut at denne aktiviteten nå passer bedre for henne. Og den er betraktelig lettere å komme seg ut på med en besøksvenn.

– Det var datteren min som foreslo det for meg. Hun bor langt unna i Kristiansund, og har ikke mulighet til å besøke så ofte, og derfor foreslo at jeg fikk meg en besøksvenn. Hun meldte behovet til Røde Kors, og så dukket Randi opp, forteller Gunhild.

Tre år er gått siden. 

Gunhild flyttet til Kongsberg sammen med familien i 1967 fra Bergen, da de fikk anbefalt å flytte grunnet sønnens astma. Og siden har de blitt værende. Gunhild har jobbet som sykepleier, og er opptatt av å verdien av å være i aktivitet.

Hun har vært ivrig medlem på KIF-huset i alle år, men det har blitt mindre nå.

– Det er litt enklere å komme seg ut når en har en avtale, sier hun.

– Hver tirsdag, eller så ofte vi kan er vi her. Da får vi rørt på oss, og ikke minst er det det sosiale som er like viktig.

Sittedans

Sittedans er et tilbud gjennom Åpent Verksted og Folkeuniversitetet som tilbys hver tirsdag i Røde Kors sine lokaler. Her er det trim på stol med ulike øvelser for armer og ben, til musikk deltakerne kjenner igjen.

– Det betyr mye med den musikken synes jeg, sier Gunhild.

– Ja, den er veldig bra, istemmer Randi.

– Det er sånn musikk vi har tilknytning til fra vår ungdom forteller de.

Behov for besøksvenner

Det er behov for flere besøksvenner i Kongsberg kan Randi fortelle. Hun sitter også i arbeidsgruppen som jobber med å få flere besøksvenner til de som ønsker det.

– Det finnes ingen fasit på det å være besøksvenn, forteller hun.

– Her må man finne det som passer for begge to. Det kan være mange ulike aktiviteter, det er ikke nødvendigvis bare hjemmebesøk.

Når jeg spør hva det gir henne å være besøksvenn, trekker hun frem verdien av å kunne bidra, og det å kunne ha noe fast å holde på med.

– Da jeg sluttet som lærer i Lampeland, tenkte jeg at nå må jeg finne på noe. Jeg kan ikke sitte her og glo, ler hun.

– Og da meldte jeg meg som besøksvenn, og siden har jeg vært det.

Verdien av kontakt

Hva betyr deg for deg å ha en besøksvenn, Gunhild?

– Hun setter litt fart i meg, ler hun.

– Jeg tror ikke det hadde blitt noe med det her altså, om ikke hun hadde kommet. Randi har virkelig stått på, og jeg har vært litt treg, innrømmer hun.

– Jeg har hatt mye plager med balansen og hofter og sånt, så det har vært litt utfordrende. Men da er det så fint at vi bare kan si fra om det ikke passer eller en ikke orker en dag.

– Så det skal du ha Randi, sier Gunhild mens hun titter bort på besøksvennen.

– Jeg tror ikke jeg hadde kommet meg ut på dette om det ikke hadde vært for deg. Det betyr så mye bare det at det kommer noen. At du har en kontakt, fortsetter hun.

– Det er fint å høre. Jeg synes dette er kjempekoselig, forteller Randi.

– Så det er bare ‘å trå tel’ er oppfordringen til andre som vurderer å bli besøksvenn. Og her er det ingen fasit som sagt, her finner vi gode løsninger sammen, avslutter hun.

Om du kunne tenke deg å være besøksvenn, kan du ta kontakt med Røde Kors.