Fredagen blir den heiteste i Kongsberg, og vi snakker ikke om 32,6 grader fra 3. juli 2017.

Tekst: Vidar Kvalshaug

I språket får du kun lov til å bruke utropstegnet hvert tiende år.

Møster! har markert sin tilstedeværelse med et sådan og bli med til såkalt Særingfest i festivalens fredag.

Forrige lp, «When you cut into the present», var god, men enda tøffere er et opptak som lå på Spotify i kort tid for så å forsvinne som en kjæreste og siden komme tilbake som et minne: The Low Frequency in Stereo feat. Kjetil Møster – «Live at Moldejazz» fra 2014.

Heldigvis finnes den på vinyl, men den er sånn passe utsolgt.

Den skiva hørte jeg mye på, det var trøkk og takt fra det andre beinet Møster! står på, for hovedbeinet får vi lørdag ved midnatt på Energimølla.

Dette er bandet som lager platene, men fredagen blir et enda mer spennende møte på det som kalles Særingfest, det vil si avdelingen for djupere interesse.

Liker ikke improjazz, sier du? Nei, men du er nysgjerrig? Frijazzen svarer deg kontant og litt legendarisk autoritært på den måten filosof Arne Næss besvarte spørsmålet: «Hvorfor begynte du å klatre?». Arne Næss sa til journalisten: «Hvorfor sluttet du?» Et eureka oppsto.

Kjetil Møster går inn i en ny kvartett med den britiske saksofonsisten Rachel Musson (som før har spilt mye med den i sammenligning mer behersket melodiøse Julie Kjær). På bombebass er den Austin-baserte oppdalingen Ingebrigt Håker Flaten, mannen som definerte tungtonen i nyjazzen som preget Norge på 2000-tallet, men som også gjorde lyriske skiver med for eksempel Jon Christensen og Håkon Kornstad.

I siste halvdelen av mai har han turnert med den kronisk undervurderte David Murray og vår hjemlige Paal Nilssen-Love Trio. Dermed går regnestykket opp.

PNL er sammen med Ståle Liavik Solberg sjefer for arrangementet. Sistnevnte stiller trolig i samme jævlige halvcaps av plast som tidligere år, men han er følsom i spilletilnærmingen, en «underspiller», og det må snart bli like fint som en underforteller er innenfor litteraturen. Nilssen-Love og Liavik Solberg kurerer også Blow Out!-festivalen i Oslo. Trommis Dag Erik Knedal Andersen har jeg ikke hørt før, men når teamet går god for ham, er det mer enn bra nok. Utropstegn.

For oss som ennå nyter ECM-utgivelsen «Emerald Tears» til Dave Holland og som er blitt kjent med den tyske bassisten Pascal Niggenkemper på Særingfest i Konsberg, fremstår Barre Phillips som en brobygger mellom disse tradisjonene, men han heller nok mer til den tradisjonelle siden. På platene sine slipper han gjennom pusting og lyder i innspillingene, slik som Keith Jarrett gjorde på sine.

La oss håpe Barre Phillips har vokalmic på Særingfest. Det er noe med den fysiske utfoldelsen rundt en bass som kan være like interessant som instrumentlyden i rommet.

En annen musiker denne kvelden, er herre som ikke bruker utropstegn, men jeg har lyst til å tillegge ham semikolonet; vi snakker om en legende (63) som ikke gir seg på tørre møkka i sitt forsøk på å lage verden mindre med stor musikk.

Man kunne tro Hamid Drake var langt eldre; han har hentet ut perkusjonslønn fra Pharoah Sanders, Don Cherry, Herbie Hancock, Archie Shepp (som spiller kl 1700 den samme dagen i årets Kongsbergjazz! – verden er liten #1), David Murray (verden er liten #2), Coltrane-bassisten Reggie Workman og William Parker.

Hamid Drake har selvsagt spilt inn skiver med fjorårets store, lille stjerne i Smeltehytta, Joe McPhee (verden er liten #3).

Jeg kom fra uavhengig country og diverse sørstatsuttrykk og vet jeg hørte Hamid Drake første gang på en Peter Brötzmann-skive ved navn «Brötzmann/Drake», men det er kanskje Fred Andersons plate «Back» som gir den beste showcase for spillestilen hans. Det handler om hender, stikker, knær, kort sagt de fleste måter å nærme seg settet på, og Hamid Drake har med seg en multikulti arv som internett beskriver slik: «Incorporating Afro-Cuban, Indian, and African percussion instruments and influence, in addition to using the standard trap set,».

Liker ikke improjazz, sier du? Nei, men du er nysgjerrig? Frijazzen svarer deg kontant og litt legendarisk autoritært på den måten filosof Arne Næss besvarte spørsmålet: «Hvorfor begynte du å klatre?». Arne Næss sa til journalisten: «Hvorfor sluttet du?» Et eureka oppsto.

Musikkbibliotekar Stian Hope ved hovedbiblioteket til Deichman i Oslo forklarte det slik i 2008, og kanskje hans enkle, men gyldige opplevelse faller i smak?

«… midt ute i konserten var det noe som falt på plass i hodet mitt, midt oppi denne utrolig bråkete og i mine ører og øyne musikalske galskapen, gikk det plutselig opp for meg, herregud, dette er jo rock! De spiller jo faktisk i sammen, og ikke bare hver for seg, som jeg alltid hadde følelsen av før, og fy flate så dyktige de er! Og er det noen som virkelig spiller sammen, er det vel jazzfolka, det er nettopp jazzfolka som kan kunsten å improvisere og spille «opp» mot hverandre, og det krever absolutt et stort musikalsk talent, presisjon, samt en stor dose oppfinnsomhet.»

Utropstegn!