Way down the rainbow er et band satt sammen av fem gutter, alle i slutten av tenårene, som alle brenner for musikk.

De startet opp i 2016, og idag får de flere og flere konserter (også kalt gigs).

Når fant dere ut at dere ville starte band?

– Vi jamma sammen etter skolen nesten hver dag bare for kødd, men vi digga det sykt. Så skulle vi ha vår første skolekonsert og vi tenkte å spille én sang sammen. Vi spilte og siden ingen i bandet har hatt det så bra på scenen før, fant vi vel ut at vi ville være med enn bare jamm-buddies. Vi ville være fast band, svarer Diego som er hovedvokalist i bandet.

Resten av medlemmene kan fortelle at de føler alle i bandet har en forbindelse, eller en «connection» mellom seg.

De støtter hverandre, både i tykt og tynt.

Peter, som er hovedgitarist og sanger, forteller at bandmedlemmene hjalp han da har var nervøs for å stå på scenen.

– Vi skulle spille under the bridge og jeg var drit nærvøs, men så sa Diego at jeg skulle gjøre om nervøsiteten til energi, noe som funker dritbra og som jeg har gjort hver eneste gang helt siden da, forteller han.

Les også: Musikalsk ungdom. 

Way Down the Rainbow på scenen i 2018.

For guttene er det viktig å holde sammen, og det at de støtter hverandre på denne måten beviser at de virkelig vil noe.

Diego forteller at den eneste måten å holde sammen på, over lengre tid er å være ærlig med seg selv, og alle andre. Noe gutta prøver å opprettholde.

Bandet har tidligere opplevd å få en del hat, men nå opplever de at flere og flere blir interessert i musikken deres.

– Nå ser vi at mange av de som hatet på oss tidligere, støtter oss, ettersom de ser at vi kommer med låter på Spotify og har skaffet oss merch og sånn. Vi spiller også med kulere og mer anerkjente artister, som gjør folk interessert, forteller Peter.

Gåsehudfaktor

James, som spiller keyboard i bandet, forteller at det veldig kult å se at folk på konsertene liker det de driver med.

– Det er gåsehud faktor når de begynner å synge med på sangene våre!

I midten av juni varmet bandet opp for Eyes Wide Open på Energimølla, og de kan fortelle at konserten var fantastisk!

– Det var sykt god stemning og forbindelsen mellom publikumet og oss var fantastisk, forteller Jostein, som spiller trommer.

I det siste har det blitt flere og flere betale gigs, og guttene får flere tilbud, uten å selv trenge å spørre om å få spille. De forteller at det føles ut som de blir tatt mer seriøst da.  I år kan du blant annet høre guttene på jazzfestivalen!

Selv om bandet får betalt for noen av jobbene deres er ikke dette det viktigste for dem. De ønsker å skape god stemning, og ha det gøy sammen.

Jostein forteller at de tenker på musikken som noe mer enn bare musikk.

– Det er en forsterkning av følelser som nesten alle har til felles, det blir som et språk som alle forstår, selv om teksten et på kun ett språk.

Ingen rockestjerne uten nedturer

Hva tenker dere er høydepunktet i karrierene deres hittil?

– Vi har flere, men et av de  var nok da vi spilte før Chris Thompson på skaurockfestivalen i 2017, men også det faktum at vi har 90.000 avspillinger på Spotify kommer høyt opp på liste, sier Peter.

Men man kommer ingen steder uten opp og nedturer. Gutta har også vært gjennom såkalte «fuck ups», forteller de. De forteller også at man bare må stå i det,

– Uansett hvor tungt det blir, og hvor mye man fucker opp, så må man bare fortsette frem. Som Nike sier «Just do it!» hvis du virkelig vil noe, hva enn det er så må man legge inn MASSE jobb og MASSE lidenskap, så kommer du til å se resultater.