1960-årene ble en ny topp-periode for KIF Sykkel i Kongsberg.

I front fant du Hans Skalstad som i 1962 debuterte på U-landslaget. I 1963 tok han lagtempo-seieren i junior-NM sammen med Rolf Andersen, Egil Bråten og Odd Hagen.

Året etter satte Hans, som førsteårs senior, norsk rekord på 20 km med 29.23 og rekorden 1:01,47 på strekningen Drammen – Kongsberg. Skalstad representerte Norge i utallige internasjonale ritt.

I 1966 ble han blant annet tatt ut til «Fredsrittet» – 250 mil mellom Berlin, Praha og Warsawa, kalt verdens hardeste amatørritt.

Sykkelbutikken

20 år gammel la han derimot den lovende idrettskarrieren på hylla og startet en sykkelbutikk sammen med kona Inger i kjelleren til huset han bygde i Gamleveien.

Men lidenskapen for sykkelen mistet han aldri og gjennom sitt kontinuerlige engasjement for sykkelsporten, etterlot han et uutslettelig spor etter hans brå bortgang sommeren 1988 – bare 43 år gammel.

– Hans rakk et helt liv på de 43 åra, forteller Pål Henning Hansen.

Vi møter den nylig pensjonerte ingeniøren, tidligere OL-deltakeren og sykkelentusiasten Pål Henning og Hans Skalstads sønn, Roar, en tidlig morgen på en kafé i Kongsberg.

Over et par kopper kaffe går praten løst og det er tydelig at vi sitter sammen med to karer som virkelig brenner for sykling. Men de er først og fremst Hans Skalstad vi skal snakke om. Mannen som satte Kongsberg på sykkelkartet.

De brenner like mye for ham.

– Med Hans var det full fyr hele tiden. Den mannen var en drivkraft, en energibunt og en ildsjel. Norsk sykkelsport kjenner og husker Hans Skalstad ennå, selv 30 år etter at han ble borte, forklarer Pål Henning stolt.

Hans Skalstad begynte idrettskarrieren som skøyteløper i 10-11-års alderen. Siden han var så stor for alderen, ble han oppdaget av kirketjeneren Arthur Borge, den tidligere norgesmesteren på landeveissykkel (i 1954).

Arthur så et talent i Skalstad og ble hans mentor og trener.

– Arthur og faren min hadde et godt forhold hele livet, forklarer Roar, som nå driver farens sykkelbutikk videre i Storgata. Satte Kongsberg på sykkelkartet På sykkelsetet gav Hans Skalstad alt – som ellers i livet – og gullet i junior-NM i lagtempo, rekordtiden mellom Drammen og Kongsberg og de utallige rittene i utlandet, står skrevet i historiebøkene. Men det er jobben han gjorde for norsk sykkelsport, KIF Sykkel og byen Kongsberg, som nok gav de største resultatene.

– KIF Sykkel er Norges eldste sykkelklubb, men etter å ha ligget nesten brakk i mange år, fikk Hans den på beina igjen.

En av de Hans rekrutterte til klubben var Pål Henning Hansen.

– Jeg hadde ikke vært på det nivået i norsk sykkelsport hvis det ikke hadde vært for Hans, bedyrer Pål Henning.

– Han var ofte med ut da jeg hadde vært på 15 mils turer og avsluttet med fem, seks mil med spurttrening oppover Numedal. I tillegg satt vi og lagde treningsprogram sammen og la opp sesongen – sommer som vinter. Hans har betydd at jeg ble den jeg ble. Han pushet oss.

– Hver julaften holdt vi på oppe på Gamleveien. Han hadde en sykkelløype der, på vanlige sykler den gangen, og Hans stod der med stoppeklokka og jeg og Arne Christian Aasmundsen kjørte til vi var helt daue. Vi avsluttet vel i firetiden på julaften og sov oss gjennom hver vår julemiddag. Hans hadde ikke vært nødt til å gi av seg selv på julaften etter klokka tolv, men han gjorde det. Han stilte opp. Men hadde ikke han stilt opp, så hadde ikke vi tatt den kraftanstrengelsen som trengtes for å bli gode, understreker han.

Nasjonal oppmerksomhet

Resultatene kom og Kongsberg ble tydelig lagt merke til innen norsk sykkelsport.

– Idet Hans dro i gang sykkelsporten på Kongsberg igjen, fant han også ut at vi ikke bare kunne holde på i Kongsberg. «Vi må finne på noe», sa han alltid. Så da startet Hans og to til et TEVEBU-samarbeid [Telemark, Vestfold og Buskerud, red.anm.] på sykkel og da ble det sykkelritt hver eneste onsdag gjennom hele sommeren hvor ulike byer arrangerte hver gang. Det tusset med folk og ble store greier. Det var med å bygge opp sykkelsporten og rekrutteringen på hele Østlandsområdet, og skapte blest rundt det hele.

Før konkurransene her i Kongsberg, kjørte Hans Skalstad rundt gjennom boligområdene i byen med bilen sin med en monsterhøyttaler på taket og annonserte både konkurransene og andre tilbud fra butikken mens han kjørte.

– Det var jo ikke noe Facebook den gangen, så han satt og skreik i høyttaleren på formiddagen i helgene og skremte folka ut av husa. Og det var alltid noen kjente som han tulla litt med, så naboene holdt på å le seg ihjæl. Han kjente jo alle. Men det var litt pinlig for meg og søsteren min som satt i baksetet, ler Roar.

Mannen mot strømmen

Etter hvert ble Hans Skalstad også sjef for uttakingskomiteen i Norges Sykkelforbund.

– Der ble han kontroversiell. Han lot seg nemlig ikke styre av autoriteter. Han hadde sine meninger og visjoner og stod for dem. Blant annet satte han ut en som hadde vært fast inventar på landslaget i mange år og det medførte at han fikk alle riksavisene på nakken, fordi de mente det var urettferdig overfor vedkommende syklist. Men Hans stod på sitt og det viste seg over tid at han fikk rett. Dette var i tiden rundt 1975-76. Det er kanskje derfor han blir husket i norsk sykkelsport: fordi han var så standhaftig og ikke fulgte strømmen, forteller Pål Henning ivrig.

– Den standhaftigheten kommer nok litt av oppveksten, legger Roar til og forklarer:

– Han hadde det tøft hjemme. Moren hans gikk i tillegg brått bort da han var 16 år gammel og onkelen min var 10 og ting var ikke bra. Og det var vel det som drev han resten av livet. Han hadde den fighterevnen og gav ikke opp, men snudde det negative til det positive.

Hans bidro også til at det første norske semiprofesjonelle laget ble etablert: Gitane-laget. Laget bestod i starten av Pål Henning, Jostein Wilmann, Geir Digerud og Hans Petter Ødegård og vant flere internasjonale ritt. Jostein ble proff og er den med best sammenlagt plassering i Tour de France.

– Vi reiste ut som et landslag. Etter det har det kommet flere lag, så klart, men vi var de første og det var Hans sin visjon: «Vi må samle de beste, vi må trene sammen, for å bli best», smiler Pål Henning.

– På mange måter var han egentlig tredve år forut for sin tid, legger Roar til.

– Det siste han gjorde, var at han etablerte noe som het Postgirolaget, noe som eksisterer i dag, bare som et skilag. Da fikk han med seg Postgiro og på det laget var Holtegutta, Martin Hole, Arild Monsen, Arne Christian og jeg og dette laget bidro til at Arne Christian vant B-NM på Kongsberg. Det var typisk Hans: «Vi må gjøre noe». Og så var det bare å gjennomføre.

Rettssak mot DBS

Den sterke ståpåviljen og viljestyrken gav utslag på flere fronter.

– En dag ble det rettsak mot DBS – en av de største sykkelprodusentene den gangen. Hans ville ikke la de bestemme prisene på utsalget av sykkelen. Det fant ikke han seg i. Han skulle jo konkurrere på pris. Så det ble rettssak. Jeg tror ikke Hans hadde advokat engang, forteller Pål Henning tydelig imponert.

– Midt i en telefonkrangel med direktøren, skal faren min etter sigende ha avrundet en samtale med: «hadde du vært her nå, så skulle jeg hengt deg opp i kroken i taket her med silkeslipset ditt», ler Roar.

DBS stoppet leveransene. Det hele endte i rettssystemet, men Hans vant saken og fikk en meget god erstatning.

– Han feiret seieren med en stor annonse i Aftenposten hvor han hadde 90 prosent rabatt på de første syklene.. og da ble det så vilt at folk overnatta i skauen utenfor huset vårt i Gamleveien i ett og to døgn før salget startet for å komme først i køen.

– Det morsomme var at han hadde kjøpt inn et sånt kølappsystem som han satte rett innafor døra. Men det visste ikke de som stod i køen, i hvert fall ikke han som stod først, som tilfeldigvis var en telemarking. Da dørene åpnet og folkemengden raste inn døren mot disken, så gliste faren min, pekte mot døra og sa «dere får trekke kølapp». Telemarkingen var da plutselig bakerst i køen igjen og stod og grein. Men faren min synes jo synd på’n, så han fikk jo den samme rabatten som de andre, humrer han.

Guiness rekordbok

Roar husker hvor mye faren gav av fritiden sin for idretten og for byen Kongsberg.

– Han jobbet jo døgnet rundt med både reising, sykkelløp og butikken. Jeg skjønner faktisk ikke åssen han fikk tid til alt. Men etter det jeg har hørt moren min si, så stod han opp halv fem om morran. Så han gjorde nok mye av det praktiske i butikken før folk våknet. Han var en multikunstner og han må ha vært jævlig effektiv. Samtidig skal moren min ha mye av æren for at butikken gikk rundt. Hun stod på og tok over ansvaret mens han var borte.

– Det var en drivkraft det at han gjorde såpass mye gratis. Han var involvert i KIF-Huset og Kongsberghallen og arrangementene nede ved Kvarten, kalt Kongsbergdagene.

– Det var de som fikk inn han Åge Aleksandersen med «Mykje lys og mykje varme». Husker du det? Det gjalla over hele byen og det var tre, fire tusen mennesker der, ler Pål Henning.

En vakker dag fant Hans Skalstad også ut av de måtte inn i Guiness Rekordbok.

– Så han fikk tak i en sånn tandem-sykkel – og jeg tror det i hvert fall var plass til 16-20 stykker bak han som styrte sykkelen – og de skulle kjøre over ti mil! De kjørte opp og ned til Lampeland eller Svene fire ganger i forbindelse med Kongsbergdagene. Jeg tror dem havnet i Guiness Rekordbok den gangen, sier Pål Henning engasjert.

– Øyvind Røed, en god kamerat av faren min, ble headhuntet av han, for det var ikke lett å holde i styret på den sykkelen, den var jo et par tusen kilo tung, men Øyvind var profesjonell motocrosskjører i sin ungdom, så han tok oppdraget. Hans Skalstad hadde såpass mye kontakter og kjennskaper at han alltid fikk til ting i praksis, smiler Roar.

Eget sykkelmerke

Etter hvert fant Hans Skalstad også ut at han ville gå helt nye veier: Han ville produsere og selge sine helt egne sykler, kalt Skalstad CIOS (Cycles International Of Skalstad).

– Jeg veit ikke hva det stod for jeg, men det hørtes bra ut, ler Roar.

Hans fikk opp sykkelrammer, kjøpte inn utstyr, og så var det et kommunalt attføringsfirma ute på Moane, som satte de sammen.

– Tenkte deg det da. «Jeg har litt tid til overs, så jeg lager syklane sjøl». Hvem er det som gjør det a’, sier Pål Henning inspirert.

– Ja, der startet han noe helt nytt. Han lagde billige sykler. Før det var det stort sett bare DBS og Crescent i Norge og de var trauste, blytunge, rådyre sykler, men bygd til å vare i evighet. Men Hans lagde en ny nisje: billige sykler som de fl este hadde råd til. I 1980 kostet en barnesykkel 1400,- og det tilsvarer, i dagens krone, rundt 15.000,- Skulle du kjøpe en sykkel til syvåringen den gangen, så kostet det for foreldrene altså en hel månedslønn. Så da han lagde en sykkel som kostet 800,- så er det helt klart at det lønnet seg. Det førte til at flere fikk råd til å kjøpe seg en sykkel her i byen.

Eddy Merckx

Lidenskapen for sykkelsporten førte samtidig til et nytt vennskap av internasjonale dimensjoner.

– Jeg vet ikke om du har hørt om Eddy Merckx, men han er kåret til verdens beste syklist. Han er en legende innen sykkelsport. Det oppstod nemlig et merkelig godt vennskap mellom Eddy og Hans, forteller Pål Henning.

Det hele startet med syklisten Jostein Wilman.

– Før Jostein ble proff , kom han til Kongsberg og trente med Pål Henning. I og med at de beste løpene på amatørsiden ofte gikk på Østlandet, så bodde han i combicampen vår, forklarer Roar og fortsetter videre:

– Jostein mente han ikke kunne gå, for det trodde han var dritskadelig for sykkelbeina, så jeg hadde én oppgave som 7-8åring, og det var å komme ut med frokost til han og trille sykkelen inntil døra, sånn at han bare kunne gå rett på sykkelen til treningen, ler han.

Jostein fikk kontrakt med Caprisone i 1981 og de begynte da å sykle på Eddy Merckx sykler – et sykkelmerke Merckx startet i 1980. Hans Skalstad sikret seg agenturet på de populære syklene.

– Jeg tror vennskapet startet med at de hadde en disputt om noen leveringer og faren min strammet han opp. Og det var jo ikke Eddy Merckx vant til. De fleste rundt Eddy hadde jo fi ndressen på og bukket til alt han sa, så han hadde nok aldri møtt noen som faktisk sa han imot. Det var et eller annet etter den uenigheten som gjorde at de ble veldig nær. Heikki Dahle var alltid med oss, for faren min var relativt sørgelig i språk, og Merckx var ikke noe kløpper i engelsk heller den gangen, men de fant tonen.

Hans fikk eneretten til å importere Eddy Merckx sykler i Norge – og i en periode også Skandinavia – og rett som det var dro Skalstad og sønn på besøk til Eddy i Belgia. En gang tok Merckx turen til bergstaden ved Lågen også.

– Du kan tenke deg en landsens gutt i fra en bitteliten by oppi Norge får et sånt vennskap med kongen av sport den gangen. Det blir som om noen skulle blitt bestevenn med Ronaldo eller Messi i dag. Eddy, som gikk ut og inn av kongehuset, spilte golf med kongen av Belgia, kjørte Lamborghini og rally med de beste, kjørte formel 1, overnattet plutselig i huset til Skalstadfamilien oppe i Gamleveien. Det er stort. Men Hans behandlet alle som likemenn, sier Pål Henning med beundring i stemmen.

– Det var i oktober 1983 han var i Kongsberg. Jeg visste ikke at han var på besøk. Plutselig våknet jeg en dag og gikk i koma inn på badet og der stod Eddy Merckx og pusset tenna sine. Men han var så folkelig og ganske lik faren min, forteller Roar.

– Hvordan vil dere beskrive Hans som person?

– Han var vanvittig snill. Jeg hadde nærmest en fri barneoppdragelse bortsett fra at mora mi grep inn av og tel. Men han var også bestemt. Jeg fikk jo klar beskjed når jeg begynte å grine etter bedre utstyr at jeg da måtte prestere. Men han gjorde det på en litt sånn morsom måte, uten at du ble psyket ut, ble du psyket opp. Det er en evne som ikke alle har. Jeg hadde nok en veldig spesiell barndom, for jeg bodde jo i en sykkelbutikk og ble «født med sykkel på beina», forklarer Roar.

Pål Henning husker det som om det var i går.

– Roar hadde en trehjulssykkel husker jeg og han hadde ei løype rundt huset hvor butikken lå, og når faren hans blei lei han, sa han: «Nå tar du hundre runder rundt huset, Roar». Og Roar spant rundt. Hans måtte faktisk bytte forhjul på den trehjulssykkelen fordi han sleit ut den gummien på forhjulet. Helt vilt var det, ler Pål Henning.

– Det var nok frivillig tvang, men jeg husker det godt: den var gul den trehjulssykkelen, ler Roar.

Juli 1988 falt Hans Skalstad brått om og døde under en treningstur på sykkel. Roar var da 17,5 år gammel. Det er ingen tvil om at det ble en tøff periode for familien.

– Han var på mange måter også en kamerat. Han var bestevennen min og plutselig var han borte, forteller han tydelig beveget. – Pål Henning tok over veldig mye av den rollen faren min hadde. Da faren min gikk bort, tilbød Pål Henning seg det, med én gang, så det er jeg evig takknemlig for. Faren min var nok like mye far for Pål Henning som for meg, på mange måter, forklarer han.

På åttitallet var Roar i Norgeseliten på landevei. Nå er han hekta på stisykling og stiene rundt Kongsberg blir flittig besøkt. Det har gitt han en drøm.

–Når jeg kommer ned til byen fra stiene i skogen på sykkel og ser alle disse nye gatenavnene, så tenker jeg: er det en som fortjener en vei oppkalt etter seg, så er det Hans Skalstad. På grunn av alt det han gjorde for byen på det korte livet han hadde her. I positiv retning, røper Roar glødende.

Pål Henning er enig.

– Jeg vil betegne Hans som uredd. Han var ikke redd autoriteter og han var ikke redd for nye utfordringer. Han satte jo også Kongsberg på sykkelkartet i sin tid og det sitter der ennå. Han var en ildsjel som alltid var der. Som gav alt. Hele tiden. Og han var ikke en ildsjel på grunn av seg selv, men på grunn av de andre.