Sterke anklager fra biskop Deichman

Hedenstad kirke. Foto: Bjørn Isaksen

Biskop Deichman (1671-1731) hevdet at det i Sandsvær fantes en liten sjø, og at det på bunnen av sjøen lå en del tyske bergmenn, drept av nordmenn.

Sjøen biskopen nevner er sannsynligvis Arudskjerpet, en gammel, vannfylt gruve rett nedenfor Hedenstad kirke. Stedet ble kalt Kirkebakken.

I gammel tid ble det funnet gullholdig og gedigent sølv der. Kongsberg Sølvverk startet utvinning på Kirkebakken i 1865, men lønnsomheten var negativ og driften ble stoppet etter ti år.

Hedenstad kirke ble reist i tiåret mellom 1110 og 1120. Antakelig sto det en stavkirke på stedet før steinkirken ble bygget. Middelalderkirken Hedenstad ligger lett tilbaketrukket over Lågens vestbredd noen voksne steinkast sør for bruene i Kongsberg. Kirken er et beskjedent byggverk, men de trauste murene har motstått naturens luner og menneskers dårskap gjennom 900 år. Mens bønder og borgere langs den fossende elva som deler tettbebyggelsen i to var hjemsøkt av ufred og sult, pest og sølvrush, svik og opprør, var Hedenstad kirke både fristed og felle for de vergeløse som søkte dit for å finne trøst mot virkelighetens mange apokalyptiske anfall.

Hedenstad kirke hadde i 1395 mye jordegods, det bekrefter antakelsene om at dette området på vestsiden der Lågen igjen flyter stille var et gammelt kirkested. Med sine 170 sitteplasser har kirken rektangulært skip og smalere, kvadratisk kor med portal og vindu mot syd og gjenmurt vindu mot øst. Skipet har to sydvinduer og vestportal. Foran vestportalen står et våpenhus. Murene er dekket med tykke pusslag på begge sider, steinart og muremåte er derfor ikke undersøkt. I 1889 ble bygningen modernisert etter tegninger av arkitekt H. M. Backer. Da ble kirkens våpenhus i to etasjer oppført. En viss tilbakeføring mot opprinnelig utseende ble satt i verk etter at restaureringskonsulent Domenico Erdmanns undersøkelser i 1931. I 1947 fremla arkitekt Thomas Tostrup en restaureringsplan som ble sluttført på 1960-tallet.

Livet rundt Hedenstad kirke og de malmrike åsene langs Lågen, ble dramatisk endret mot slutten av 1500-tallet og de første tiårene av det nye hundreåret. Bøndene i Sandsvær gjorde stadig nye småfunn av sølvholdig malm. Selv om folk risikerte strenge straffer for ikke å varsle øvrigheten om funn av edle metaller, var nok hemmelighold langt vanligere enn rapportering. Beretningene er mange om dyktige sølvsmeder som lagde flotte gjenstander av sølv de hadde funnet selv. Hvor de hadde funnet sølvet, fortalte de knapt nok til sine nærmeste venner. Folk som fant sølv hadde ulike grunner til å holde tyst om det overfor øverigheten. I middelalderen var en utbredt overtro blant bergmenn at funn av edle metaller var en gave til finneren fra overjordiske makter. Å røpe slikt var det samme som å utsette seg for voldsom død.

Et av de hardeste slagene for driften ved Kongsberg Sølvverk i de første årene etter grunnleggelsen, var pestepidemiene som raste. Det første utbruddet av pest i byens historie, skriver seg fra 1629. Det er mulig at sykdommen ble overført til Kongsberg av innvandrede tyske bergfolk. Hvor mange personer som døde, vet man ikke med sikkerhet, men berghauptmann Nortmann nevner i sin bergverkshistorie at driften var innstilt i flere gruver «på grunn av den store sykelighet». Pesten slo ikke bare til med stor styrke, den dukket opp gang på gang. Fra begynnelsen av det 16. til langt ut i det 17. århundre antar man at folkerike områder i Norge ble angrepet hvert femte eller sjette år.

Årsakene til pestens store utbredelse var mange – først og fremst de hygieniske forholdene folk levde under. Datidens kirker og gravplasser bidro sterkt til den voldsomme spredningen.

På Kongsberg hadde man lite å stille opp mot pesten. Tilstandene i kirkene var forferdelige. Myndighetene påbød at de døde skulle begraves i kirken. Den forpestede luften inne i kirkene ble holdt ved like ved alle begravelsene. Når pesten angrep ble kirkegulvet knapt lukket mellom hver gang man måtte gi plass til nye døde. Dunstene av puss, død og forråtnelse var så kvalmende og full av smitte at luften hang som seig skodde over kirken og kirkegården.

Kilde: historieboka.no

Bjørn Isaksen

Daglig leder, journalist og fotograf i Kongsberg Community AS og Nettmagasinet 3600.no. Utdannet i markedsføring og har bred arbeidserfaring innen IT og journalistikk.

Se alle innlegg