Skarpretter Guttorm Lædel brukte denne øksa da han henrettet Sevleguten.

Det var Guttorm Lædel som fikk oppdraget med å halshugge Ole Olsen Sevlid, også kalt Sevleguten (26) på Stengelsrud (Sevlemoen) 16. desember i 1834.

Sevleguten – odelsgutt til gården nedre Sevle i Nore, villstyring, slåsskjempe og en dyktig lausdanser, ble dømt til døden for rovmordet på skreppehandleren Torleif Kittelsland (Sølv-Tølløv) fra Veggli.

Øksa på bildet har tilhørt Lædelfamilien som i fire slektsledd var skarprettere i Christiania – fra 1733 til 1846.

August Anton Lædel var født i Danmark og opprinnelig skarpretter på Bornholm. En skarpretter, også kalt mestermann, var en person som fullbyrdet dødsdommer med øks og sverd som arbeidsredskap. Lædel kom til Norge i 1733 og ble ansatt som militær skarpretter for hele landet. Da han også overtok de sivile eksekusjonene fikk han i tillegg en fast gasje på 58 riksdaler fra Kristiania by og 42 riksdaler fra de andre byene på Østlandet. Dette ga ham en grunnlønn på i alt 200 riksdaler årlig pluss betaling for hver eksekusjon, fri skyss og diett. August Anton Lædel døde 13. februar 1749, 48 år gammel. Sønnen Franz Gotschalck overtok da stillingen som skarpretter. Hans sønn August Anton Lædel (1757-1837) fikk borgerbrev som snekkermester i Christiania i 1786. Men etter farens død i 1799, ble han beskikket som skarpretter for Akershus stift, i tillegg til at han ble militær skarpretter. I 1801-tellingen for Christiania er han ført inn som snekkermester og skarpretter. Da August Anton Lædel døde i 1837, hadde sønnen, Guttorm Anton Lædel, allerede overtatt arbeidet som skarpretter. Guttorm Lædel døde i 1846, som den fjerde og siste Lædel med samme yrke. Kilde: Arkivverket.no

Lædelfamilien hadde to skarpretterøkser i sitt eie. En stor øks til halshugging og en midre øks brukt til avhugging av hender ved eventuell tilleggsstraff før selve henrettelsen (såkalt skjerpet dødsstraff). Dette er den største øksa. Etter henrettelsen av massemorderen Nils Narumsbakken i 1832, anmodet August Anton Lædel d.y om avløsning, en søknad han skrev med svært skjelvende hånd. Han hadde trolig Parkinsons sykdom. Fire hogg hadde han brukt for før hodet var av, og de siste slintrene måtte han sage over med øksen. På tross av sin søknad måtte han året etter stille som skarpretter i Odalen under henrettelsen av Christian Sand, som hadde drept tjenestejenta Karen Pedersdatter etter å ha gjort henne gravid. Denne gang måtte fem hogg til før hodet var av. Øksen gikk trolig i arv til Anton August Lædel d.y sin sønn, Guttorm Lædel, som overtok skarpretterstillingen etter sin far i 1834. Guttorm Lædel gjennomførte kun to halshugginger i løpet av sin karriære, rovmorderne Ole Sevlid i 1834 og Ole Berg 1838. Dette var etter all sannsynlighet de to siste henrettelsene utført med denne øksa. Kilde: Digitalmuseum.no

Her kan du se liste over henrettelser i Norge fra 1772 – 1876

Historien om Sevleguten
I februar 1832 var Ole Olsen Sevlid (fra Nore) på Bragernesmarken i Drammen for å handle, og på hjemveien dro han om Sigdal og Eggedal der han møtte skreppehandleren Torleif Kittelsland (Sølv-Tølløv) fra Veggli. Den 24. februar la han seg i bakhold i Nerdalsskogen, der veien gikk fra Eggedal over til Veggli, slo Tølløv i hjel og stjal varene hans. Sevleguten ble få døgn senere arrestert hjemme på gården sin i Nore. Han satt først i lensmannsarresten i Eggedal, men da lensmannen døde et par måneder senere, ble den unge rovmorderen flyttet til lensmannsarresten på gården Støvern i Sigdal. Og derfra greide han å rømme en natt i august samme året. Den rømningen kostet noen år senere lensmannen — Johan Bellerud het han — hans lensmannsombud.

I skogen like ved Støvern slo Sevleguten av seg fotjernet og dro «skauleies» nordover åsene til seterfjellet i Nore. Der i sin hjembygd levde han som fredløs i omtrent 20 måneder før det lyktes å arrestere ham igjen. Han ble så satt i bolt og jern i arresthuset til sognepresten på Kongsberg. Men et halvt år senere greide han også å rømme derfra, til tross for at fangejernet han hadde på seg var forankret i en solid jernbolt i celleveggen.

I Politimuseet oppbevares et fotjern med en lenkestump. Det er et minne om den beryktede Sevleguten, odelsbonden og villstyringen Ole Olsen Sevlid

Det viste seg at en kniv og et bor var de eneste hjelpemidlene Sevleguten hadde brukt for å befri seg fra fangejernet. En eller annen måtte ha lurt dette verktøyet inn til ham, men hvem det var ble aldri brakt på det rene.

En offentlig belønning på 200 speciedaler til den eller dem som fikk fakket rømlingen eller kunne påvise hvor han var å finne, gjorde at han denne gang ikke var på frifot stort mer enn en måneds tid. Det var hans egen fetter som anga ham, og i en bås i fjøset på fetterens gård ble han pågrepet av Norelensmannen og hans håndfaste medhjelpere.

Mens han satt i arrest på Kopseng, døde lensmannen, og Sevleguten ble flytta til arresten hos den nye lensmannen på Støvern i Sigdal. I august greide han å rømme tilbake til Nore og oppholdt seg i skjul på ulike sætrer som hørte Sevle til. Om vinteren ble han holdt skjult hos ei plasskone under Sevle. 7. februar 1833 avsa underretten dødsdom over Ole Olsen. Våren og sommeren 1833 levde han derfor som fredløs i skog og utmark. Den 3. juni 1833 falt overrettens dom. Den stadfesta dommen i underretten.

Da vinteren kom, bodde han i skjul hos fetteren sin, Ola Halvorsen Sevle, på øvre Sevle. På nyåret 1834 ble det gjort forsøk på å pågripe han, men han kom seg unna. Det ble utlova ei belønning på 50 speciedaler for tips, og i april ble han arrestert på nytt og brakt i arrest hos presten på Kongsberg i påvente av Høyesteretts behandling. 29. juli stadfesta Høyesterett dommen, og benådingssøknaden ble avslått. 6. oktober greide han på ny å rømme, og seinere samme måned ble de siste bestemmelsene angående hvordan dommen skulle eksekveres, bestemt ved kongelig resolusjon. Belønninga ble nå satt til 200 speciedaler. Han kunne ikke oppholde seg på Sevle lenger, og oppholdt seg trolig hos forskjellige plassfolk til han søkte tilflukt hos et annet søskenbarn, Tollev Tollevsen Enerstvedt på nordre Kittilsland i Nore. Tollev angav han til lensmannen, og i november ble han pågrepet og igjen satt i arrest i Kongsberg. 16. desember 1834 ble han halshogd på Stengelsrudmogen nord for Kongsberg.

Kilder: Historieboka.no og historier.no