Da vi kom over russeavisen Markens Røde fra 1967 nylig, ble vi nysgjerrige på om russen har forandret seg mye gjennom årene.

Vi bestemte oss for å undersøke dette nærmere og møtte to som var russ med 50 års mellomrom.

Denne artikkelen ble først publisert i vinterutgaven av Kongsberg-magasinet (nr. 4).  Av Siw Torsteinsen

Hvordan var det å være russ i henholdsvis 1967 og 2017 på Kongsberg?

Vi setter oss ned på biblioteket i Krona – byens storstue, med Eva Tovsrud Knutsen som var russ i 1967 og Lise Othilie Gjelsvik, russ i 2017. Det viser seg at de også er tidligere lærer og elev som møtes igjen etter mange år, og de gir hverandre en god klem.

Lise starter med å lese lederen i russeavisen fra da Eva var russ, som forøvrig er skrevet av Knut Wadd Hermansen, for mange kjent som mangeårig journalist i Laagendalsposten.

Her får du et lite utdrag:

«Har De, kjære leser lagt merke til hvor sure alle mennesker er om dagen? Selv om vi lever i et velstandssamfunn med allverdens trygder og bidrag, med overflod av varer i alle butikker, med en standard som de fleste av verdens folk kan misunne oss, må en gå lenge på gaten før en finner et virkelig blidt menneske. Forsøker en seg med et aldri så lite smil blir en bare gjerne møtt med et enda dystrere uttrykk. Etter min mening er det her russen har sin store misjon, ja kanskje likefrem sitt eksistensgrunnlag. Vi har slitt en skolepult i minimum 12 år. Vårt vesen kan kanskje ikke kalles rått og dyrisk, men etter noen tusen aller mer eller mindre inspirerende skoletimer er vi faktisk kommet litt på etterskudd når det gjelder «å leve livet». Dere får ta oss som vi er, kjære borgere, vel møtt til en glad 17.mai 1967».

Russefeiring – da og nå

Det er tidvis humring mens Lise leser lederen, og da hun er ferdig lurer jeg på hva de tenker om det hun har lest?

Eva Tovsrud Knutsen var russ i 1967. Foto: Privat

– Dette var morsom lesing, det er et helt annet språk og tidvis noen uttrykk jeg ikke kjenner igjen, men en fin leder. Jeg føler det var mer opprørsk stemning før i tiden, om det gir mer mening? De satte mer lys på ting i samfunnet de kanskje ikke ønsket, sier Lise.

– Jeg husker det var en veldig forventning til russetiden, vi var jo etterkrigsgenerasjonen, og det var mange jenter som var russ. Det var jo ikke så vanlig. Jeg husker blant annet tanta mi sa: jammen Eva, vil du ta gymnaset da, du skal vel gifte deg likevel? forteller Eva Tovsrud Knutsen.

– Da hadde jeg blitt fornærmet, kommer det fra Lise, sammen med en god latter.

– Neida, jeg har alltid vært litt rødstrømpe jeg, så det brydde jeg meg ikke om, ler Eva.

En stor kontrast, og en nokså utenkelig kommentar for vår tid likevel. Når Eva og Lise forteller videre om deres russefeiring blir forskjellene ganske tydelige, selv om det også er noen fellestrekk. Mer om det senere.

Eva Tovsrud Knutsen på 17. mai, 1967. Klokkerbakken. Foto: Privat

Ta fremkomstmidlene for eksempel. Mens russen i 1967 tøffa rundt i noen få russebiler, som egentlig var vanlige, malte personbiler, er det russebusser som gjelder i dag – velkjent over hele landet – også stadig mer vanlig i Kongsberg.

Russefeiringen i dag er mye større enn tidligere, og big business for alle som markedsfører ulike produkter mot russen.

– Jeg var ikke så aktiv som russ, men kullet vårt var nok veldig snille. Vi var 84 russ til sammen, og det var første gang det var så mange russ, minnes jeg. Jeg kan ikke huske at det var så mye drikking heller. Feiringen starta 16. mai, da var vi ferdige med alle eksamener. Det mest crazy vi gjorde var vel å tisse på den gule stripa på Basserudåsen, forteller Eva.

Var det russeknuter den gangen også?

– Nei, det hadde vi ikke på den tida, dette var et innfall vi fikk der og da, ler Eva.

Er dette gjenkjennelig for russefeiringen 50 år senere?

– Jeg sitter her og tenker at nei, jeg kjenner meg ikke helt igjen i dette, ler Lise.

– Jeg tror det er mye større forventninger til russefeiringen i dag. Nå er det slik at med en gang du starter på videregående så tenker alle: ok, om tre år, da er jeg russ – og da starter planleggingen for fullt, om den ikke allerede er i gang. Det er med andre ord enorme forventninger til russetida. Det er selvfølgelig noen som velger å ikke feire, men det er svært få. Alle samler seg rundt dette, det er mye større og brer seg også over en mye lengre periode.

Eva forteller at de startet 16. mai.

– Da er jo dagens russ kjempeslitne og fyllesyke, ler hun.

– Da har vi holdt på i mange måneder allerede.

– Jeg synes det er helt høl i hue jeg, skyter Eva inn fra siden!

– Det er jeg for så vidt enig i, istemmer Lise, men så er det er jo slik det har blitt da. Jeg var en aktiv russ, selv om jeg var russepresident, og jeg fikk med meg alt av skole – og det aller meste av russefeiringen. Det var en hektisk periode, men jeg var forberedt på et friår etter videregående, så jeg bare kjørte på i denne perioden, og roet ned i etterkant, runder hun av.

Fremtidsutsikter – da og nå

Det kan altså virke som russen i 67 følte at de lå litt på etterskudd i det å «leve livet», mens dagens russ feirer langt og lenge at 12 års skolegang endelig er over. Det å ta seg et friår etter gymnaset var nokså utenkelig for Eva og hennes kull. De fleste gikk enten rett ut i jobb, eller videre på studier.

– Det var en jo også en politisk oppvåkning på denne tida. TVen kom, og vi fikk hele verden inn i stua, og det skjedde jo veldig mye. Vi opplevde et alvor vi ikke hadde opplevd tidligere, hvor vi hadde levd veldig beskyttet. Som meg selv, oppvokst på Geitetorget i trygge rammer. Fremtiden vår var usikker, men samtidig lå alle muligheter åpne. Du kunne bli det du ville. Landet var jo under oppbygging, og du kom stort sett inn på de skolene du ville – om du hadde artium, forteller Eva.

Selv gikk hun videre på lærerskolen etter videregående, og har jobbet som lærer i alle år etter det. Det bestemte hun seg for da hun var seks år gammel, og har aldri angret.

Lise skildrer en litt annen virkelighet når det gjelder karrieredrømmer og mål.

– Jeg hører ofte at en kan bli det en vil, men i dag er det skyhøye krav. Hvis du vil studere i Oslo, må du ikke bare ha gode karakterer, du må ha penger. Og du må ha mye penger for å kunne bo og leve. Jeg tror det er litt andre og forskjellige krav i dag. For eksempel så holder ikke en bachelor om du skal nå langt i dag. Da må du må opp på masternivå.

Hva gjør dette med miljøet?

– Det blir jo skyhøye krav og det forventes veldig mye av de unge i dag. Det føler jeg egentlig det gjorde tidligere også, men kanskje på en annen måte, deler hun.

Lise har satt seg høye mål, og studerer i dag forretningsjus og økonomi på Universitetet i SørøstNorge. Hun har ingen spesiell drømmejobb, men ønsker å nå litt høyere opp i systemet, som hun sier. Gjerne en lederjobb, da hun liker å lede og ha kontakt med andre mennesker gjennom det.

Samhold og engasjement – da og nå

Vi finner også noen likheter blant russen. Og det er når de skal trekke frem de beste minnene fra russetiden, at de begge prater om gleden og samholdet, det å bli kjent med elever på kryss og tvers av byen – og engasjementet rundt temaer som var tidstypiske for kullet deres.

For russen i 1967 var det raljering med byens politikere og politiske saker i russetoget, med et voldsomt engasjement. For russen i 2017 var fokuset på psykisk helse fremtredende, og serien Skam som var sentralt i russetoget.

– Jeg føler russetida skapte et sterkere samhold, gjennom hele kullet. Jeg ble kjent med folk jeg aldri hadde pratet med, og har gode minner rundt det. Som russepresident måtte jeg løse konflikter, bygge relasjoner og megle blant ulike aktører. Det er nyttig erfaring som jeg tar med videre inn i karrieren, forteller Lise.

Ble det som du drømte om?

– Ja! Det vil jeg si – jeg er privilegert, svarer Eva varmt.

Så blir det spennende å se om Lise også får til det hun drømmer om.

Del og lik!
  •  
  •  

3600.no

Se alle innlegg