Det ække så lenge sia, men jeg trukke unga vårs hadde skjønt bæra a hva vi snakka om. 

Regærn på 70-tallet

– Skarruværrameut?
– Kanke
– Frikkerea?
– Skakkerubryreime
– Æruskørveller? Tapåreiåblimea
– Ærenoågjørraa?

Regærn på 70-tallet. Det ække så lenge sia, men jeg trukke unga vårs hadde skjønt bæra a hva vi snakka om. Så fort forandrer språket seg. Dattera mi på tretten syns jeg snakker stygt hvis jeg sier skævv, fævvel, hakke, skakke, måkke, vikke, tøkke og så videre. Men det var jo sånn vi snakka på Regærn (eller Riegelsbakken som det heter nå) i oppveksten.

Språket endrer seg over tid. Regærn hadde sin egen spesielle dialekt. Du kunne høre forskjell på en som var vokst opp i nærheten av Funkelia, og en soss som bodde i Sulusåsen. Nå er det umulig, språket vannes ut, og det er bare små nyanser som skiller en fra Kongsberg og en fra Oslo, – eller andre steder på Østlandet. En ting er at dagligspråket gradvis har blitt “finere”, men viktige ord og uttrykk har også blitt borte. Dette er særlig verb knyttet til småkriminell oppførsel. Her er noen eksempler:

Å huke: Et viktig transportmiddel vinterstid på 70-tallet. Poenget var å henge bak støtfangeren på biler og busser. Glatte sko var en forutsetning, og de fleste filte ned sålen på støvlettene og smørte med stearinlys for optimal glid. Glatte sko kunne være et problem hvis sjåføren bråstoppet og kom løpende for å banke opp blindpassasjerene. De minste gutta pleide å slippe taket på Sandsværveien, mens de tøffeste hang på helt til byen. Og hjem igjen. De som ikke tørte å huke var ofte semre eller skørve.

Skørv: Uttrykket er helt borte fra språket, men skørv betyr dårlig eller teit eller treig. Nesten synonymt med semmer. – Æru helt skørv eller?

Å hæppe: Nødvendig utstyr er fiskesnøre, gjerne på hundre meters lengde. En mørk høstkveld lister du deg fram til offerets stuevindu og binder snøret fast i vindushaspen. Så sniker du deg tilbake og går i skjul. Forsiktige røsk i snøret, og offeret våkner. Er du smart og forsiktig kan du bruke en hel kveld på å plage livet av en stakkar. For de tøffeste er det “å gnikke” et fint alternativ. Da må du stå helt inntil vinduet å gnikke på ruta med en isoporbit.

snøballkrig
Ulike former for krig var også gøy. Snøball, sprettert, pil og bue, spyd, rognebærrør og etter hvert luftgevær, var i bruk. Eneste regel i luftgeværkrig var at du ikke skulle sikte på trynet eller balla. Både luftgevær, snøball og sprettert var godt egnet til å knuse gatelykter, mens hjemmelagde stinkbomber kunne plasseres i kjellere og trappeoppganger.

Andre morsomme aktiviteter var “å ringe på og stikke av” i ulike varianter. Det også med ulike grader av risiko. De feigeste bare ringte på og beina, mens noen utviklet sporten med søplekasselokk eller hele søplekassa foran døra.

På sommeren var brannstiftelser populært på Regærn. Det gikk med noen mål med skævv hver sommer, – pluss noen hytter og låver. 

De heldigste hadde vært i Sverige og kjøpt svære kinaputter, mens andre måtte lage bombene sjæl. Og stakkars den læreren som hadde en Fiat 500 eller tilsvarende. 7-8 elever på barneskolen kunne fint løfte en så liten bil og sette den opp i et blomsterbed eller lignende. Straffen var parade, som betydde at du måtte møte opp en time før skolen begynte, for å hjelpe vaktmestern.

Andre verb som sliter, er for eksempel:

Å taske: Veldig populært på slutten av 70-tallet. Betyr rett og slett å slå noen i balla med utsiden av håndflaten.
Å grafse: Å kjenne på jentene. I dag er dette forbundet med overgrep.
Å base: Fortsatt i bruk. Betyr å leike i løssnøen.
Å kryne: Gni snø i trynet på en.
Å gosse seg: Å kose seg når andre har driti seg ut
Å få benner: Ereksjon

Det er få i dag som har et skikkelig kallenavn. På Regærn var det helt normalt:

Pøtta, Bøkki, Gumbi, Trekanthue, Potta, Sviki, Reka, Fino, Stumfi, Knerten, Gækken, Jonis, Gimbo, Bårsja, Læffen, Busen og Børni er noen eksempler.

De som ikke hadde et kallenavn ble tiltalt ved etternavn.

Etter hvert som vi ble litt eldre kom uttrykk som “Mjøllharrumeria?”, men det er en annen skål.

Når jeg tenker etter og ser hvordan ungdommen er i dag, så tror jeg vi er den første generasjonen som med stolthet og hånden på hjertet kan si:

“Ungdommen var mye verre før”

(Denne teksten ble første gang publisert på et annet nettsted i 2010)