Kongsberg Marken, ordet skapte forventning og lengsel hos ung og gammel, og gav minner og samtaleemne i stille vinterkvelder. Kongsberg Marken var en magnet som trakk folk fra bygd og by i hele Sør-Norge.
Den store tilstrømmingen av arbeidere etter starten av Sølvverket i 1620-åra skapte behov for varer av alle slag, og alt i 1633 var det fri tilførsel av matvarer for byen, med lørdagene som torgdag. Spesielle markensuker ble arrangert i februar og september, og i 1645 fikk bergstaden et tredje marked. Disse tre markedene holdt seg helt til Sølvverkets midlertidige nedleggelse i 1805. Da ble sommer- og høstmarkedet opphevet. Behovet for varer sank i og med at folketallet i Kongsberg gikk ned (fra 10 til 3 tusen i løpet av ca. 50 år). I 1859 ble markedet fastlagt til den tredje tirsdag i februar, og slik er det fortsatt.
Markenstrav
Alt i førskolealderen så Åsmund Eriksen (f. 1920) fram til Marken, årets store festuke, med honningkake, strikkball og markensblåse, den siste ble brukt til å skremme jentene med. Sandsværbøndene kom innover Sandsværmoen i spiss-slede eller breislede, trukket av nystriglete, blanke hester under dombjellenes innbydende klang. Det var markenssangen som fikk alle i godt humør. Sandsværingene hadde torsdagen som sin spesielle stevnedag, telemarkingene og numedølene hadde onsdag, og eikværingene fredag. Lørdag var avsatt til «Hestemarken», med hestehandel og travløp på Lågen. Det var reine folkevandingen til travbanen.
Dansesalene
Om kvelden var det samling på dansesalene. Hoteller og andre inntakssteder var fulle av markensgjester, og mange tok inn hos slektninger og kjente. Med så stor sammenstimling av folk ble det mye fyll, bråk og slåssing. Aasmund Olavson Vinje lar i sitt dikt «Storegut» sin helt søke til Kongsbergmarken for å prøve kreftene på de mange slåsskjemper som samlet seg der:
Storegut paa marknaden
Han numedølen Ramberg laut finna seg ut
for han Rambergen var slik ein makelaus gut.
Han gjekk der, um stundom han tok seg ein taar,
som frikar på marknaden aar etter aar.
Han heidølen Flørann og hallingen Flø.
og so Eivind av Eikja, den kjempa fraa Bø,
og vossingen Sigurd og valdrisen Svein,
deim tok han på marknaden ein etter ein.
Men dansen hadde sine gode virkninger også. Bøndene var fullt klar over at det ikke var bra med innavl i husdyrholdet, og kanskje puffet de også på sine sønner og døtre til en markenstur hvem vet? I hvert fall var marken et sted der gutter kunne møte jenter fra andre bygder og daler. Folk strømmet til Kongsbergmarken fra både fjerne og nære bygdelag, med og uten varer. Siden mange gårdsfolk var uten hest, kunne det bli både en og to og flere dagers tur for å nå fram til årets gjeveste stevne.
Honningkaker, klokkebytting og skinnhandel
Det var mye å oppleve både på «Kjærketørvet» og «Tråkka». På Vestsiden foregikk det meste av handelen i gamle dager. Det var en stor mengde varer som lå framme til fristelse for mange svake sjeler. Årets sparepenger fikk bein å gå på ved innkjøp av tøyer og ferdigsydde klær, skinn og lærvarer og bruksting i huset. Gjevest av alle markensvarer var honningkakene. Klokkebytterne hørte også til på marken. Åsmund Eriksen husket spesielt en en merkelig fyr med spesialsydd frakk og flere vester fulle av klokker, alt fra noe billig skrap til flotte gullur. Han hadde alltid en flokk rundt seg, som studerte klokkene og lyttet til om gangen på klokka var jevn og stø tikkelyd. Andre som trasket i gatene var jegere som kom med skinn fra vinterens fangst. Med skinn over aksla og rundt livet stod de flere sammen og vurdertekvaliteten, mens de måtte fortelle om selve fangsten. De skinnene de fikk solgt i byen, gav penger som seinere kanskje ble brukt hos kjøpmennene eller på «Polet».
Slangemennesket Arnardo
Åsmund Eriksen husket fra sin ungdom at det gjeveste var gjøglerne og tryllekunstnerne, dvergene og alle de som var verdens sterkeste mann eller dame. Menn slukte sverd og glødende fakler, og damer ble saget i to uten at det rant en dråpe blod. Åsmund opplevde også å se at Arnardo tredde seg dobbelt gjennom en ring som ikke var større en 40 cm. Arnardo ble seinere Norges sirkuskonge og fikk et solid magemål som nok langt overskred meteren. Og så måtte Åsmund og kameratene selvfølgelig prøve karusellen, særlig slengkarusellen, da jentene hylte fordi skjørtene ikke holdt seg på plass.
Smalhans
Men når markensuka var slutt, var det også slutt på sparepengene. Mang en sparegris var blitt slaktet, og i mange hjem var det lite annet enn graut å få spise de nærmeste ukene. Åsmund Eriksens markensminner er særlig fra de «harde 30-åra» med stor arbeidsledighet. Pengepungen var heller slunken å gå på marken med. Så kan en spørre seg: Var markensuka til nytte for byen og de nære distriktene? De gamle markensstevnene, både i Kristiania, Drammen, Skien og på Kongsberg, var vokst fram av et klart behov hos by- og bygdefolk. Men etter at veier og jernbaner ble utbygd, kom det mer varer og handel ut til bygdene. Landhandlerier skaffet folk i dal og grend det de trengte. Det var ikke for å handle at folk dro til Kongsbegmarken, men for å treffe «kjenningar, ta seg en tår (kan hende), se på gutane og jentune, og danse ein springar eller ein halling og so ferda heim att te kvardagens strev.»
Sammendrag av artikkel som lektor Åsmund Eriksen skrev til «Bank og bergstad», boka som ble gitt ut i anledning 150-års jubileet til Kongsberg Sparebank i 1989. (Redigert og litt omskrevet av Olav Såtvedt som også redigerte den nevnte jubileumsboka).
