Forsøker å se verden igjennom rosa briller

– Det er absolutt ingen ting her i verden som slår følelsen av å kjøpe seg en pils i en bar. Sette seg ned og nyte akkurat det – de små øyeblikkene.

Da punkbandet Oslo Ess inntok Kongsberg lørdag, var jeg så heldig at jeg fikk tilbringe noen avslappende timer sammen med gutta. Vi snakket om livet, øl, kjærligheten, musikk og Bruce Springsteen. Det er vel ikke en ukjent sak for mange at jeg er en ihuga Springsteen-tilhenger – og det har heller ikke gått meg forbi at gutta i Oslo Ess også er store fans. Om man kjenner Springsteen og hans musikk, kan man høre referanser i tekstene til Oslo Ess lang vei – og det var slik jeg plukka opp musikken deres i 2011 da jeg hørte linja ”Hele jævla Thunder Road handler om oss to!”

Bandet består av Åsmund Lande; vokal og gitar, Peter Larsson; vokal og gitar, Knut-Oscar Nymo; vokal og bass, samt Håvard Takle-Ohr på trommer. Oslo Ess er for tiden ute med ny plate – Konge Uten Ei Krone. Dette er ei plate jeg fort har blitt glad i, den er hardere i lydbildet enn tidligere.

Jeg har fundert på om bandet er inspirert fra norgesklare Iron Maiden.
Det tar et lite øyeblikk før Håvard, som har fast plass bak trommene, forteller at her er det Iron Maiden som gjelder. Både på trommene, men også på mye av gitardelene – han er passende antrukket i en Iron Maiden-skjorte hvis det skulle være noen tvil. Gutta forteller entusiastisk at tilbake på 90´tallet hadde ungdommen på Rakkestad kanskje ett år der de var Iron Maiden-fans – men for noen henger det igjen hele livet. Det er noe med de bandene man oppdager når man er liten, det blir en del av den du er og det følger deg igjennom livet. Peter viser energisk frem hvordan Bruce Dickinson (vokalist i Iron Maiden) svever over scenen da han opptrer – det er slik lidenskap ser ut! Så med dette fikk jeg vel to streker under svaret på spørsmålet.

Hva er det dere ønsker å formidle med deres musikk?
Åsmund forteller at de forsøker å se verden igjennom rosa briller – glorifisere det å være på bunnen. Finne gleden i at man ikke har noe, det er et sted alle i bandet har vært. Vi bodde i kollektiv og jobba på Dagisen, – der du får tildelt en jobb for dagen om du er heldig, og håpa på å bli rockestjerner på den tiden. Du går og bekymrer deg for neste husleie, foreldra dine er selvfølgelig bekymra for hvordan detta kommer til å gå – vi levde akkurat der og da. Når vi skal skrive låter er det denne perioden vi går tilbake til. Vi har nok fått det litt på avstand og glemt litt hvor mye man bekymret seg – virkelig tatt på oss de rosa brillene. Det å klare å være lykkelig over at du kan kjøpe to øl og ikke nedfor for at du ikke har nok til å kjøpe fem.

– Det er absolutt ingen ting her i verden som slår følelsen av å kjøpe seg en pils i en bar. Sette seg ned og nyte akkurat det – de små øyeblikkene, forteller Peter.
– Vi prøver å beskrive ekte lykke, den euforiske gleden, der du har lyst til å stå på et fjell og bare skrike ut – den tror vi at du kun kan finne på bånn.

Hvordan inspirerer Springsteen dere?
– Det er her mye av inspirasjonen fra Springsteen kommer fra. Den beskrivelsen av euforisk lykke, for det er akkurat dette han gjør – det er episk, det er stort, det er arbeiderklasse og dette er det han formidler på blant annet albumet Born To Run.

Åsmund forteller at da de skreiv låta Caroline, dytta vi så mye Springsteen inn i både musikken og teksten at folk trodde det var en fleip – at vi da ikke kunne gi ut dette, men det gjorde vi! Det er en ung kjærlighetshistorie, med bakseter, sommer og verdens ende, der man stikker av sammen – essensen i Springsteen. Lydmessig er referansene kanskje enda mer like, både til piano sounden som innslag i bakgrunnen, gitarsoloen, den velkjente ”Shalalalal” , og et snev av orgel som setter undertonen.

– Springsteen er en av dem jeg har vokst opp med, fra jeg var sånn i syv-årsalderen – han blir en del av deg. Ja, og husker du den utrolige småkleiene musikkvideoen til Dancing In The Dark! Fantastisk, forteller Åsmund.

Har dere en spillejobb dere husker spesielt godt?
– Det må være på klubbscenen på Øyafestivalen da vi var siste band på. Eller da vi åpnet Slottsfjellfestivalen. Om vi spiller på små klubber eller festivaler er det samme – det er folka, stedet og stemningen som skaper energien. Det er det som er så fett med å spille i band, du går scenen og tømmer deg helt de 75 minuttene du spiller, uansett om du ikke har formen så får du en enorm lykkefølelse. Du koker ned en hel arbeidsuke, gir absolutt alt og etter du er ferdig har du tre timer i en slags   ”Post gig rus”. Når andre har fredagsfølelsen, så får vi timene etter konserten. Men det er også det jeg savner mest, det eneste offeret vi har gitt avkall på med å spille i band, det er den der fredagsfølelsen, den savner jeg, forteller Peter.

Om dere skulle gjort et musikalsk samarbeid med noen, hvem skulle det vært?
– Nei, det tror jeg ikke vi ville gjort. Det å blottlegge seg på den måten. Du hadde sikkert vært helt ukritisk til en sånn supermusiker som har store utgivelser bak seg. Uansett hva den personen hadde kommet opp med hadde du trodd dette var gull. Men det hadde vært stilig å hatt med seg en av de store på å guide og produsere plate. Kommet med tips osv, forteller Knut-Oscar.

Helt til slutt det er noe jeg alltid har lurt på – hvem er denne dama i ”Klin Gæern”?
– Litt lett latter mens gutta mimrer litt. Det som er saken er at den dama kun er fiksjon. Uten å nevne navn, så var det en av bandmedlemmene som på denne tiden var sammen med ei dama som var så himla streit, skikkelig ordentlig – så dette er en motreaksjon. En fantasi om ei dame som er Klin Gæern, for det er det en ville ha. Ei som er spennende, uforutsigbar, spontan, rå – men også intellektuell.

Fikk du med deg konserten på Energimølla?

 

3600.no

Se alle innlegg