Jeg var tolv år, og bestevenninna mi og jeg satt på hesteryggen nesten hver dag. Jeg på en norsk fjording som het Freia, og Stina på islandshesten sin Kári. Vi løp om kapp over jordene, vi hoppet over tømmerstokker på skogsstier og krysser små elver i skogen. Vi elsket hest over alt i verden, og vi lovte hverandre at en dag skulle vi ri på Island, i den ville naturen der.

Tjuesju år senere, på en onsdags ettermiddag, satt jeg på en brun liten hoppe som het Þis (This), og vi red over sletter og i daler, langs elveleier og ved klipper, og jeg var der, endelig. Ved siden av meg red mitt eldste barn Ronja, tolv år gammel, like gammel som jeg var da drømmen om Island ble skapt i meg. Sirkelen var sluttet. Jeg var lykkelig.

Vi var på Island i fire dager, hun og jeg, sammen med pappaen hennes. Han og jeg flyttet fra hverandre da hun var nesten et år, og vi har aldri vært på tur sammen. Det føltes riktig, og nødvendig.

Å komme til Island var som å komme hjem. Som om jeg endelig kunne hvile i favnen til noen – eller noe – jeg har ventet på hele livet. Jeg var skrekkslagen og overlykkelig på samme tid, naturen tok helt tak i meg. Jeg følte en helt gjennomtrengende ydmykhet og samtidig en vill glede, og jeg følte mest av alt at jeg kunne puste ut. At jeg var hjemme, nå kan du hvile.

Det var et møte med naturen jeg aldri har opplevd maken til. Det kjentes i hele meg.

Jeg tror at vi, oss såkalte privilegerte mennesker (materialistisk sett), lever i hverdagen vår med en følelse av at vi er store og viktige, at vi har en slags kontroll over tilværelsen, det er selvsagt en illusjon, men jeg tror det er sånn de fleste opererer. Med en følelse av at vi er betydningsfulle i våre liv. Og det er jo bra, på et vis, at vi føler at vi er viktige og har verdi. Det gir jo dagene mening. Men så møtte jeg Island, og jeg følte meg så liten, så utrolig unnselig, så knøtt liten og helt uten betydning i møte med dette råskinnet av et landskap. Min eksistens hadde absolutt ingenting den skulle ha sagt mellom de fjellene og den villskapen der. Landskapet krever respekt og ærbødighet, og den ydmykheten jeg opplevde i det møtet, var så bra for meg. Det skremte meg, men det satte meg også fri. Tenk på det; å få grunnvollene ristet sånn løs bare på fire dager. Det smalt skikkelig. Jeg ble jordet.

Vi sov på Island, på bakken. Det føltes som det eneste rette for å komme i kontakt med energien som hersker på den magiske øya.Vi sto opp tidlig og vasket ansiktene i kildevannet, vann som er så friskt at det kjennes som om du blir født på ny. Dagene var fylt med magiske og sterke naturopplevelser. Jeg dro hjem, renset, og følte at en del av meg ble igjen. Men så tok jeg med meg også noe: En ny kjærlighet, en ny kontakt med meg selv og naturen, og en drøm som hadde gått i oppfyllelse.

Jeg visste det ville bli bra, men jeg hadde aldri trodd det ville bli så livsendrende.

– Maria

Titt gjerne innom meg på mine nettsider  mariavatne.nowildandfree.no (bloggen min) og birth.no (fødselsfotografier). Du kan også finne meg på facebook/mariavatnefotografi og /fodselsfoto, samt på instagram: @mariavatnefotografi Håper vi sees!

Om meg: Jeg er fotograf og småbruksbonde, og bor i Sandsvær med en mann, fire gærne unger og en gjeng dyr av ulik art. Jeg fotograferer alt mulig; bryllup, familier, fødsler, bedrifter, reklame, portretter - og elsker det. Jeg elsker også skogen, musikken, havet, friheten, kaffe og det enkle liv på landet. Og så skriver jeg litt da, sånn når det byr seg.