I påsken fikk Pia Skjelstad og hennes søster Henriette med seg en stor gjeng fra Kongsberg til Tanzania. Det ble et minne for livet.

Tekst: Pia Skjelstad

Hvor begynner jeg egentlig?

For å gjøre det kort : jeg bodde i Tanzania i min ungdom, sammen med mine foreldre og søsken. Jeg kjenner landet, kulturen og språket meget godt. Søstra mi og jeg har lenge fabla om å ta med oss en gjeng med gjester.

Se et bildegalleri fra Reidun Ottersen her (og se flere bilder nederst i saken):

Vi ser turistbil etter turistbil og har tenkt at « Detta kunne vi ha gjort også! Bedre og billigere! Vi har jo kontaktene! Vi veit hvordan ting funker!» Men en ting er å tenke det, noe annet er å gjøre det. Men så slo vi til. I påska fikk vi med oss en stor gjeng til Tanzania.

«Detta kunne vi ha gjort også! Bedre og billigere! Vi har jo kontaktene! Vi veit hvordan ting funker!»

Vi begynte vel å ane at vi hadde tatt på oss litt i overkant mye da vi sto på Kilimanjaro International Airport og skulle ta i mot 31 gjester. Andre tok i mot 4, lissom. Men har man sagt A, får man ta resten av alfabetet også.

Og for en tur det ble! For en gjeng!

Vi har opplevd høye fjell og grønne skoger, gjørme og sol, dans og diare. Vi har møtt gjestfrihet, glede, takknemlighet og varme.

Vi starta turen i fjellsidene ved Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell. Gjestene ankom i stummende mørke, og jeg gleda meg vilt til neste morgen, da de skulle stå opp og antageligvis få se dette majestetiske fjellet for første gang.

Klokka 6 om morgenen spratt jeg og søstra mi opp, løp ut, og var lykkelige over at Kilimanjaro viste seg i all sin prakt. Dessverre sto ingen andre gjester opp, så det de ble møtt med en time eller to seinere, var kun masse skyer. For Kilimanjaro er ofte mystisk gjemt bak skyene. Seinere åpenbarte Kilimanjaro seg igjen, gjestene ble bergtatt, og vi fikk en fotosession uten like. Ellers på programmet disse første dagene, sto barnehjemsbesøk, kaffeplantasjebesøk og vandring til noen fossefall.

En rørende gjestfrihet

Så delte vi gruppa. De aller sprekeste skulle prøve seg på Kilimanjaro, et 5895 meter høyt fjell.

Vi mindre spreke dro helt utafor turistløypa, opp i fjellene ved Ugweno. Vi hadde en heftig busstur oppover veier som får veien opp mot Knutehytta til å framstå som reine autostradaen. Flere av oss gikk mer enn gjerne foran bussen når den kjørte seg fast. Trær over veien ble fjernet av menn med machete.

Når vi endelig kom så langt opp som ingen ville tru at nokon kunne bu, fikk vi en overstrømmende velkomst. Her ble vi møtt med dans og sang, mat og drikke, en gjestfrihet som rørte mange av oss.

Etter et par dager med landsbyliv, dro vi videre til byen Moshi. Byvandring, shopping og barbesøk sto på programmet.

Så skulle vi besøke et barnehjem og en skole. Det var taler, sang og gaver. På veien kjørte vi oss fast i gjørma, og vi måtte ut og dytte. Det var en særs møkkete gjeng som ankom hotellet utpå ettermiddagen.

Kontrastfylte opplevelser

Dagen etter var kontrastenes dag, der gjestene fikk besøke flere av våre tanzanianske venner. For mange ble dette en sterk opplevelse. Når det går opp for deg hvordan mange mennesker faktisk lever, får det deg til å tenke over den overfloden man sjøl vasser i. At en hel familie bor på kun et lite rom, oppleves fjernt for oss. At de i tillegg må dele bad og toalett med mange andre familier, er enda fjernere. Og når jeg sier bad og toalett, så er det ikke annet enn et annet rom, med et hull i bakken. Ikke noe innlagt vann der i gården.

På slutten av påsketuren møtte vi den slitne Kilimanjarogjengen igjen. De fikk skryte litt og viste oss bilder fra toppen, og så dro alle sammen på safari.

En tur ned i Ngorongoro-krateret er en mektig opplevelse. Løver, elefanter og neshorn tusler rundt. Man går fort i metning av alle gnuer, sebraer, antiloper og villsvin.

Før vi satte kursen hjem mot våren i Norge, rakk vi innom en masailandsby der gutta fikk prøve spensten sin. Den sterkeste hopper høyest!

Jeg tror at samtlige av våre gjester vil tilbake til Tanzania – det er litt av en attest!

Se et spennende bildegalleri fra turen her:

Film av Tom Holtermann Andersen.