Fjerde generasjonen Prestegården ønsker deg virkelig velkommen på Hardangerviddas koseligste fjellstue!

I en modernisert utgave av den opprinnelige Mårbu-hytta, «gamle Mår», finner du i dag Mårbu Seter- og Fjellstue.

Den privateide og trivelige fjellstua ligger i hjertet av Hardangervidda på Buskerudsiden – noen hundre meter unna en turisthytte på Telemarksiden som drives av DNT.

For å komme deg hit trenger du faktisk bare gå de hundre meterne – for en bil og en båt kan ta deg mesteparten veien.

Mårbu Seter og Fjellstue var den første turisthytta i dette området av Hardangervidda og stedet drives i dag av Marie Prestegården, tippoldebarnet til Sigrid Prestegården som drev seterdrift på eiendommen i begynnelsen av 1900-tallet.

Fire generasjoner Prestegården har siden den gang tatt i mot gjester i denne vakre delen av vidda med åpne armer og de syv siste årene har det vært Marie sitt ansvar.

– Det med gjestfriheten står sterkt. Det å ta imot folk og varte opp. Det er liksom så hyggelig å tilrettelegge for at folk skal ha det trivelig – og særlig her, forklarer 30 år gamle Marie og kikker litt drømmende ut av vinduet i den private delen av fjellstua.

Utenfor rusker høstvinden, men inne er det lunt og varmt. Vi sitter ved kjøkkenbordet, det er midt på dagen og i horisonten skimter vi Gaustatoppen som leker med lette skyer. Den store innsjøen Mår frister til en lengre fisketur og de vakre og ville viddene rundt til en ekte naturopplevelse.

Vi er midt inne i hjertet av Hardangervidda, men har likevel tilgang på en skikkelig god seng («Du skal sove godt» sa bestefaren til Marie), tre retters middag, frokost med hotellstandard og en varm dusj.

– Også så lettvint vi har det nå. Det tenker jeg mye på, innrømmer Marie og reflekterer over hvordan det var før i tida.

– Oldemor hadde jo også sengetøy og klesvask, men det var jo ikke strøm eller innlagt vann på hennes tid. Hun hadde en bålkjele som hun kokte sengetøyet i og røra rundt med de trestokkene du ser henger på veggen der. Maten lagde hun på en sånn vedovn som du fyra i med briks. Det var mye manuelt arbeid.

Foto: Johan Brun
Oldemor Marie og Oldefar Georg Prestegården på Mårbu vinterstid. Foto: Privat
Oldemor Marie melker ku. Foto: Privat
Bestemor Mary Prestegården da hun åpnet Mårbu som betjent turisthytte sommeren 2001. Foto: Privat

– Vi har det bare så lett her nå. Vi har strøm, vi har vann og vi har parabol til og med. Den var det bestemor som fikk opp siden hun er veldig glad i fotball og måtte få med seg fotballkamper og Glamour. Det var alltid bestemor sin pause midt på dagen. Det var når det var Glamour på tvn. Da var det bare å skygge banen, ler Marie.

Rik på relasjoner

I dag er det søstrene Marie, Ingrid og Siri som deler på ansvaret, men “sjefsbudeia” er storesøster Marie. Foto: Privat

Marie tilbrakte mye tid her oppe som lita jente og etter hvert ble det også en sommerjobb på si.

– Jeg trur jeg lærte mye om det å hjelpe til. Vi var her og hjalp bestemor og det var kanskje ikke det kuleste å gjøre når man var tenåring, men så hendte det jo at det kom noen kjekke gutter på besøk da, som gjorde at det ble ålreit allikavæl, smiler hun.

Med kaffekoppen i hånden forteller Marie ivrig om slekta, gründerånden de deler og ønsket om å gjøre noe for andre.

– Vi er en stor familie som driver med mye forskjellig, men vi er opptatt av å bidra hvor vi kan. Samtidig handler det om å holde hjulene i gang kan du si.

For det er ikke økonomisk suksess hun jakter.

– På et sted som dette ligger det ikke noen motivasjon i penger. Dette er ikke noe man blir rik av. Men man blir rik på andre ting da. På menneskelige relasjoner, det å kunne gi noe til noen.

– Men jeg får masse igjen og det er jeg veldig glad for – det at jeg kan kjenne på den takknemligheten og sette pris på det. Folk er fornøyde med å være her. De setter pris på maten, de setter pris på komforten, gjestfriheten og er flinke til å skryte og det har mye å si. At vi får de gode tilbakemeldingene på det vi gjør.

Marie Prestegården i det private delen av hytta. Foto: Anniken Tangerud

Det er stort sett helt vanlige folk som tar turen til Mårbu.

– Gjerne fotturister og fiskere eller jegere på høstsesongen. Men vi har nok flere av de som kommer og blir her noen netter og bruker oss som base.

– Her blir folk lenger og det prøver vi å være bevisst også. Så vi har gjerne en pakkepris om man blir to døgn eller flere. For da får du folk til å få litt mer roen, pluss at vi også føler at vi rekker å bli litt bedre kjent med dem. Det bidrar til å skape bedre opplevelser for de som er her, understreker hun.

En stille solnedgang i viddas ville magi. Foto: Privat
Bestefar Odd med en bukk han felte rett utenfor døra. Foto. Privat

Videreføre tradisjonene

Arbeidsmoralen står også sterkt, innrømmer hun. Det har hun arvet fra bestemoren Mary og pappa Geir.

Det var Maries bestemor Mary og bestefar Odd som pusset opp her og startet en betjent hytte i 2000. Allerede året etter døde bestefaren.

– Han ble bare 66 år. Så det ble ganske tøft for bestemor å være her aleine. De hadde jo brukt alle sparepengene sine på å bygge ut her for å bruke pensjonisttilværelsen sin her, men bestemor holdt ut hun, hun er jo et sånt arbeidsjern uten like.

Bestemor Mary drev hytta alene med god hjelp fra barn, barnebarn og gode venner. I 2006 hadde Mary sin siste sommer som vertinne på Mårbu Seter og Fjellstue og ble velfortjent pensjonist i en alder av 72 år.

Geir Prestegården, eldste sønn av Odd og Mary tok over gårdsdrifta og terrenget på vidda på 90-tallet. Dermed gikk også driften av Mårbu over til 3. generasjon og kona til Geir, Eli Hovd Prestegården, tok over styringen av Mårbu i 2008. Hun drev hytta i fire sesonger før hun ble valgt til ordfører i Nore og Uvdal kommune.

Marie følte det da var naturlig for henne som odelsjente og nyutdannet fra reiselivsstudier å «hoppe i det», ta over driften av Mårbu og bringe denne lange, tradisjonsrike familiehistorien videre.

– Det passet bare så bra, så jeg bare rakk opp hånden og ropte: «jeg tar det!». Det var ingen som rakk å spørre, forteller tredveåringen og ler.

De ferske impulsene og inspirasjonen fra reiselivsnæringen boblet i hodet og sommerfuglene kriblet i hjertet.

– Vi hadde vært rundt på andre steder og sett hva andre hadde fått til, vært innom alt i fra bærekraftig reiseliv, miljøhensyn, til opplevelsesbaserte turisme, matlaging – ja, alle aspektene og markedsføring, ikke minst. Jeg følte meg jo helt proppa med ideer og drive.

– Da var det bare å hive seg ut i det.

Det å være den fjerde generasjonen Prestegården som på en så gjestfri måte tar imot «fremmedfolk» er en historie og tradisjon man kan være stolt av. Fortell litt om den stoltheten.

– Oj. Ja. Det er vanskelig å beskrive tror jeg. Det er jo veldig, veldig kult. Jeg blir nesten litt sånn skjelven sjøl når jeg tenker på det, fordi det er så sterkt. Og så føler jeg meg så innmari heldig som bare har fått dette i fanget. Jeg har jo ikke sliti meg ut på noen som helst måte for å bygge en hytte langt til fjells. For det er jo ikke bare, bare det heller. Jeg har bare fått det servert og har fått all den hjelpa jeg trenger – og det tror jeg pappa har vært veldig opptatt av, for det er på hans side i familien, at han skal sørge for at jeg ikke føler det som noe voldsom byrde på en måte.

– Men jeg blitt ganske handy må jeg si, ler hun.

– Her må man jo kunne en del det meste. Parafinovner må renses, er det noe trøbbel med aggregatet må det fikses, så man må kunne litt sånne ting. Slutter noe å virke her, så må man jo få det i gang igjen. Det er alltid noe å finne på her.

Tre måneder her er jo egentlig ganske lenge. Hva motiverer deg i hverdagen?

– Det er det å ivareta tradisjonene her. For det er helt tilbake til tippoldemor og man kan ikke bare skusle bort det. Men samtidig er jeg veldig bevisst på det at hvis jeg baserer meg på å være her tre måneder i strekk hvert år, så går det ikke. Da vil jeg ikke klare å holde oppe engasjementet og overskuddet til å være gjestfri og ta imot folk på den måten jeg vil og ønsker, så jeg er helt avhengig av å ha hjelp av søstrene mine og mamma og pappa og lillebroren min.

– De to yngre søstrene mine kan fint være her og ordne alt som jeg ordner i det daglige. Lillebroren min Erik er en veldig handy bilmekaniker, og hjelper til med masse i kulissene her. På vinterstid drar vi for eksempel inn parafin, diesel, veden, propangassen, alle de tunge tingene, fra Imingfjell og bare den runden der er det pappa og Erik som styrer.

– Mamma er også med på ting når det passer og kan steppe inn hvis det trengs, sier hun varmt.

Nam! Foto: Privat

Matlyst og skikkelig mat

Maten du får på Mårbu Seter- og Fjellstue er et kapittel i seg selv, eller eventyr for smaksløkene om du vil. Vi snakker skikkelig smak, vi snakker skikkelige råvarer og skikkelig kost.

– Det er viktig med god mat. Både fordi at det skal jo smake godt og gi energi. Folk som går i fjellet trenger jo skikkelig mat. Det kan ikke være noe fjas. Og det brødet vi baker er fullt av frø og næring, forteller Marie begeistret og smiler.

– «Smaken sitter i fettet» sier bestemor, og det har jeg tatt med meg. Jeg er ingen utdannet kokk på noen som helst måte, men jeg har lært alt av bestemor og litt av mamma og liker å holde på med mat.

Inspirasjonen får hun fra gammelt av, eller bloggverdenen.

– Pluss at jeg er generelt veldig interessert i å lage mat. Jeg fylte jo tredve i fjor og i gave av mamma og pappa så fikk jeg kurs hos Arne Brimi. Så jeg var der i vinter og det var så gøy!

Fjellstua baserer seg på en blanding av hjemmelaget og medbrakt.

– Tyttebærsyltetøyet for eksempel er plukket og laget av bestemor selv. Men i fremtiden ønsker jeg å satse mer på å produsere opp mer mat hjemme i forkant av sesongen. Kjøttkaker og karbonader, pølser, kanskje brygge øl og ha det med opp hit.

«Fjell-lengt»

Mårbu har uten tvil et helt spesielt sted i hjertet til Marie og savnet blir stort om hun er borte fra plassen over lengre tid.

Marie har opplevd mang en magisk solnedgang på hytta. Foto: Privat

– Jeg kaller det fjell-lengt, man begynner å lengte til fjells, pleier jeg å si.

– Men jeg skal ærlig innrømme at det noen ganger kan være slitsomt å være her oppe også og at man etter sesongen ikke har lyst til å koke en potet på et halvt år. Så når jeg er ferdig her for sesongen, da er det utrolig deilig å bare komme ned, gå på restaurant, å få det servert, og bare vite hva som skjer på et kjøkken. Bare slappe helt av og ikke være klar for å være serviceinnstilt til enhver tid.

 

– Man trenger litt pause fra det. Så jeg kunne nok ikke gjort dette her på årsbasis. Men det er det at det er den tiden det er, i en bestemt periode, samt at jeg har noe annet å finne på resten av året. Jeg tror det er det som gjør at det funker så greit.

Når kommer fjell-lengten da? Midtvinters?

– Ja, så fort vi er over nyttår så kjenner jeg det. I januar. Det er jo veldig fint her inne på vinteren også. selv om vi ikke har åpent betjent, så drar vi jo inn her og selvfølgelig har noe å fikse. Men da er vi her på hyttetur. Og det er deilig. Det er veldig, veldig deilig.

– Da begynner vi å forberede neste sesong og det er da det begynner å krible.

Hva er det du savner her, når du lengter etter hytta?

– Det å sitte her og se ut mot utsikten og Gaustatoppen, og bare at det er rolig. Samtidig som at det kan være liv og røre når det er masse folk, sånn som nå gleder jeg meg til i kveld når det skal være full hytte. For det er lenge siden vi har hatt det. Det er den kombinasjonen der. At du kan finne roen og at det er veldig behagelig område å være i. Det er en ting jeg ikke tenkte over når jeg var yngre. Hvor fint det faktisk er her. Det er noe jeg har oppdaget i mer voksen alder. At «herregud, så fint det er her!»

– Før var det no big deal, du var vant til det, men når man blir eldre så får man jo et litt annet perspektiv og man har kanskje sett andre steder som man kan sammenligne med. Så det er noe jeg setter mer og mer pris på – for hvert år nesten.

Marie begynner å le mens hun kikker litt drømmende ut vinduet igjen.

– Det er litt rart med det. Man kan jo bli litt rar av å være her lenge. Som for eksempel Gaustatoppen. Hvis det har vært en lang periode med dårlig vær, så har vi jo ikke sett han på en stund. Men da når det blir fint vær, så blir det «åh, hei, der var du!». Så der er jo helt koko egentlig, men det blir bare sånn, ler hun.

– Men det beste tror jeg er følelsen av å få lov til å holde på med dette og bringe den tradisjonen videre. Og få lov til å åpne opp dørene for gjester og lage et hyggelig opphold for dem. Det synes jeg er veldig ålreit.

Et hav av muligheter

Tre måneder av året vier Marie til fjellstua. Resten av året jobber hun som revisor i Revisorkollegiet i Kongsberg.

– Nå har jeg tatt den beslutningen at jeg går ned til 80% som revisor, for å få mer tid til dette her, rett og slett.

– Jeg føler at vi er her og at det vi gjør er bra, men vi har fortsatt uutnyttet potensiale. Vi har mer å by på og vi må få folk til å oppdage vårs. For det er ikke så mange som veit om oss.

– Men også skape noe. Jeg kommer fra en litt sånn grunderfamilie. Bestefar startet jo ei sag hjemme på gården og etter hvert en trelastforretning. Pappa tok det videre og startet sitt eget snekkerverksted, som har blitt ganske stort nå, så jeg er nok ikke typen som bare kunne vært noens ansatt gjennom et helt år. Jeg har behov for å jobbe for meg selv, og skape noe selv.

Marie sier hun også har lyst til å satse mer på lukkede og skreddersydde arrangementer.

– Det har vi hatt en del av nå er for eksempel store familier som kommer og feirer lag eller anledninger. Vi hadde et gullbryllup her tidligere i sommer. Det var kjempekoselig. Siden vi driver privat kan vi tilby lukkede arrangementer og skulle det komme noen forbi som trenger et sted å sove midt på fjellet, er det kort vei bort til nabohytta. Vi ordner opp med alt det lukkede arrangementet vil ha, fra festmeny, kakebord, aktiviteter, rebusløp og natursti, quiz, ja hva de enn de vil ha. Det synes jeg er veldig gøy. Sånn type skreddersøm på opplegg, forklarer hun ivrig.

Hva er drømmen din for stedet her?

– Det er at det alltid skal være trivelig å komme hit og at flere skal komme.

– Det er ikke et mål i seg selv at vi skal ha full hytte hver dag i hele sesongen, for hvis vi har det så tror jeg ikke vi kommer til å klare å levere så bra kvalitet. Da blir det litt voldsomt. Men å opprettholde stedet og tradisjonene, samtidig som vi skal utvikle oss og henge med i tida kan du si.

– Dette er jo et tidløst sted. Du kommer deg langt til fjells, du setter fra deg bilen, du er borte fra trafikk, det er ingen strømledninger her, og det kommer det aldri til å bli her heller. Så det å ta vare på det litt sånn rurale.

– Samtidig er jeg opptatt av å ikke planlegge for mye heller. Fordi det her skal jo være en familiebedrift og det vil komme nye i fremtiden. Både hvis jeg finner meg en mann og får barn. Målet er jo å videreføre uten å legge press på noen.

– Målet er heller ikke å vokse eller utvide. Jeg er veldig glad i størrelsen. Jeg kunne aldri drevet en større turisthytte. Det hadde blitt for upersonlig. Den størrelsen her er helt perfekt for å klare å gjøre det vi gjør.

Nysgjerrig?

Besøk nettsidene til Mårbu Seter- og Fjellstue her. 

Besøk hytta og området i bilder her (alle foto Anniken Tangerud):

Litt fakta:

Hytta ligger lett tilgjengelig midt i løypenettet av T-merkede stier

Alternativt kan man ta bil til Synken i Atrå, og derfra båt over Mårfjorden.

Hytta har 12 soverom og tilsammen 24 sengeplasser

Av fasiliteter har vi strøm fra aggregat, dusj, tørkerom og badestamp

Hytta kan leies til private arrangement både sommer og vinter

Hunder er også hjertelig velkomne.

Del og lik!
  • 502
  •  

Anniken Tangerud

Jeg har jobbet som redaktør, journalist og webansvarlig, og har 16 års erfaring i web- og mediebransjen med en 8,5 års høyere utdannelse.

Se alle innlegg