Med 4. generasjoner «innafor porten»

Stine og John kan se tilbake på en stolt historie i Teknologiparken. Foto: Anniken Tangerud

Da Stine Raaen nå i mai begynte å jobbe for KDA på fast basis, ble hun den fjerde generasjonen Raaen i byen som jobber for det samme selskapet.

Vi møter Stine og faren hennes John Raaen ute på Arsenalet. Det er her Stine for bare noen uker siden ble den siste i rekken fra Raaenslekta som jobber «innafor porten».

Praten og smilene sitter løst. Det er tydelig at de to synes det har vært litt artig å grave litt tilbake i tid.

– Når jeg rydda i huset til foreldrene mine, fant jeg to bilder av den første slektsdelen som jobba her. Det er litt tøft. Fattern hadde nemlig tatt vare på så mye gamle gjenstander og minner fra Kongsberg, og særlig alle KV-nytt, og der hadde de sånne «glimt fra gamle dager», forteller John ivrig.

Han snur seg rundt, henter et tosidig ark pakket inn i en transparent plastlomme fra en bag og rekker meg det over bordet.

– Dette fant jeg i noen aviser fra sekstitallet tror jeg, og dette er bestefaren min da, forklarer han og peker på en mann som med armene i kors stolt positurer på bakerste rekke i et bilde av noen arbeidskarer i en stor verkstedhall.

Faksimile fra KV-nytt. Bildetekst: «Denne gangen har vi valgt å presentere et bilde av den «gamle garde» fra Reparasjonsavdelingen anno 1905. De fleste av disse karene var i et langt arbeidsliv knyttet tit denne viktige funksjon innen bedriften der de var opptatt med å vedlikeholde og reparere en også på den tiden allsidig maskinpark. Reparasjonsavdelingen holdt den gang til i den gamle Universalbygningens 1. etasje hvor i dag elektronverksted T5 har sine lokaler. I første rekke fra venstre sees: Josef Asmann. Nils Samuelsen. rep. avd. formann, Halvor Myhra. Johan Rønning (ansatt formann, ved Kanonavdelingen fra 1916), Edvard Eriksen (senere justermester i Den Kngl. Mynt). Even Bakken, Ole Engebretsen, Bakerste rekke: Einar Sotlien, (senere lokomotivformann ved NSB), Henrik Schwanborg, som senere overtok stillingen som formann etter Samuelsen), Sigvart Steffensen. Jakob Råen, (han ble senere formann i Herde- og Smergelverkstedet).

– Og se, det ser nesten ut som om det er tegna på bart, men det er jo ikke det, sier han like ivrig og viser til den staselige hårveksten på overleppa flere av dem har.

– Detta er i verkstedet… fortsetter han og snur arket.

– … og så fikk dem fagbrev og da er gutta stasa opp litt. Du ser bestefar ytterst til høyre, bakerst på bildet.

Bildetekst: «Gruppen vi presenterer denne gang er elever fra Våpenfabrikkens Bøssemakerskole 1905-07. Dette var det andre kullet av bøssemakerelever som inntil da var uteksaminert ved bedriftens bøssemakerskole som første gang ble opprettet i 1903. Siden ble det alt i alt uteksaminert 39 bøssemakere i KV. I bakerste rekke fra venstre: Annor Ormstad, Knut Junge, Gilbert Hoen, Harald Moen, senere formann på Kanonavdelingen, Olaf Gravningsmyhr, Jacob Raaen. mangeårig formann i Herder- og smergelverkstedet. Sittende venstre: Nils Andreas Jacobsen, Harald Røkeberg, Einar Bakke, Herman Hasle, Jørgen Bjørnholdt, Sistnevnte var i mange åt formann på Kontrollen.» Faksimile KV-nytt

– Du ser jo at det er gammalt. For det står jo det at den eneste som lever er min bestefar. Børsemaker var han da. Han døde i 1970.

Vi leser høyt fra bildetekstene til de to bildene. Det er litt av en forsamling. Justermester Eriksen

– Det er litt stilig, særlig det eldste bildet. Det er liksom litt mer spesielt. Det er ikke ofte du ser et slikt gammelt bilde av gutta på verksted.

Slik så det ut rundt 1890. Foto: Nasjonalbiblioteket
1903. Foto: Nasjonalbiblioteket
1903. Foto: Nasjonalbiblioteket
1904. Foto: Nasjonalbiblioteket
1928. Foto: Nasjonalbiblioteket
1949. Foto: Widerøe Flyfoto

Stort med fagbrev

John tror det er to til fire år mellom de to bildene.

– På det andre har de nok tatt fagbrev eller et eller annet. Bare se hvor staselige de er kledd. Det var nok stort. Det var jo en praktisk utdannelse om dominerte på den tida, så ikke mange tok veien videre.

– Oldefar var nok veldig stolt. Det var i alle fall stort å ta fagbrev, skyter Stine inn.

– Ja, det virker som om bestefaren min har hatt ganske ålreite jobber og jobba seg oppover i systemet. Det var nok mer litt roligere for faren min, forklarer John.

Sigurd Raaen begynte i KV i 1962.

– Før det jobbet han for Stenbek Verktøyfabrikk. Vent litt, jeg skal finne frem noe jeg fant. Vi har leita etter mye rart når jeg har rydda nå, og da fant jeg blant annet ansettelsesbeviset for faren min i KV, forteller han og fisker opp enda et ark fra bagen.

Sigurd Raaen (her feil stavet etternavn) startet i KV som spesialarbeider i 1962 med en timelønn på 4,66.

Med gangavstand til jobben

Timelønnen ble et lite samtaleemne da John fant ansettelsesbeviset.

Sigurd Raaen. Foto: Privat

– Ja, han hadde mer når han slutta i den andre bedriften. Så det reagerte vi litt på. Han gikk ned i lønn, men jeg veit ikke om det er sånn derre startlønn? spør han undrende.

Det var i alle fall ikke mye utgifter når det kom til å komme seg på jobb om morgenen. Faren hans Sigurd tok nemlig over huset til bestefar Jacob på Geitetorvet [ved Sandsværveien 89, red.anm], og det var her John hadde oppveksten sin.

– Det var her jeg har funnet ting. Hele den gamle uteboden var full av gamle KV-nytt.

– Faren min var jo en inngrodd Kongsbergpatrioet, og de samla begge på mye rart, ler han.

Sigurd jobbet mesteparten av tida si med AG3 og bildeler.

– Han pensjonerte seg da jeg var ferdig på gymnaset, og vi har ikke snakket så mye om jobben på KV.

Saken fortsetter under bildene
1961. Foto: Widerøe Flyfoto
Slik så deler av fabrikken ut i 1968. Foto: Widerøe Flyfoto
1970. Foto: Widerøe Flyfoto

Stolte kongsbergensere

Det å kunne si at man i fire generasjoner har representert den samme bedriften, er av sjeldenhetene i dagens jobbsituasjon. Det i seg selv vekker endel følelser. Samtidig er de begge veldig glad i byen i seg selv og den historien den representerer.

– Nei, altså, jeg er jo en Kongsbergpatriot. Det er mye historie i denne byen. Jeg hadde jo sommerjobb i to hele og en halv sommer med å vedlikeholde rennesystemet i Knutefjellet. Det var veldig inspirerende og lærerikt.

– Du kan tenke deg hvordan det er for en student å jobbe med å bære torv, stein og plank, du fikk jo træler i henda og mye frisk luft. Og han Odd Arne Helleberg var jo som en historiebok. Du fikk jo hele historien indoktrinert. Det er jo en interessant historie og noe du på ta vare på, forklarer John varmt.

Var det gitt at du begynte i den samme bedriften som faren og bestefaren din? Lå det i kortene?

– Nei, men jeg visste at det var mange interessant jobber i KV selv da, som nå, og jeg har jobbet mange forskjellige steder i bedriften. Så det gir deg jo muligheter, men det er mye opp til deg selv, du må jo flytte på deg selv. Men det er jo positivt.

– Men tanken har jeg ikke tenkt, før jeg ble spurt om å gjøre dette intervjuet. Jeg kan heller ikke huske at faren min snakket så mye om jobben hans. Det var mer at det lå litt i kulturen arbeiderstrøket som Steglet og Geitetorvet representerte: der snakket man jo om at hvis du fikk jobb i KV, så var du sikra.

Selv har John jobbet i Kongsberg Gruppen siden 1986. Før det studerte han på det som da het Kongsberg ingeniørhøgskole (KIH), og Universitetet Strathclyde i Glasgow. Nå jobber han som systemspesialist.

En unik historie

Det betyr mye for John å representere en bedrift som Kongsberg Gruppen.

– Jeg ser jo det at vi har en lang historie, som mange bedrifter ikke har. Det er jo litt interessant å se hele den utviklinga: fra de første store eksportproduktene våre, til i dag. Skal du presentere noe for kunder eller samarbeidspartnere, og drar hele den historien, det tror jeg mange synes er ålreit.

– Vi har liksom holdt på noe en stund, og tilpasset oss en god del endringer. Det gir deg en genuin følelse av stolthet.

– Men det tror jeg ligger litt i kulturen. Jeg har hørt mange historier når folk pensjonerer seg: de skulle bare være her i tre år, og så blir de pensjonister her, forteller han og smiler.

Flinke til å hjelpe hverandre

Stine på sin side er ganske så ny i Kongsberg Gruppen. Hun jobber i dag som manufacturing engineer i KDA.

– Men jeg har vært her tidligere, forklarer hun.

– Jeg var her et halvt år i 2016 da jeg var ferdig utdanna. Etter det har jeg vært to og et halvt år i Danmark hvor jeg jobbet i Terma, med mye av det samme som jeg gjør her.

Der fikk hun en telefon.

– De lurte på om jeg kunne være interessert i å se mer på en jobb de hadde lagt ut, forklarer hun og skryter av arbeidsplassen.

– Det er et veldig godt miljø her. Det er jo en av grunnene til at jeg kom tilbake. Det er et godt sted å være. De har tillit til oss, og det skaper et godt miljø når folk har trua på deg.

John nikker bekreftende

– Kollegialt må jeg si at det er på alle stedene jeg har jobbet her. Det er jo viktig. Det ligger litt i kulturen at folk er flinke til å hjelpe hverandre.

Men hva tenker Stine om det å være 4. generasjon i samme bedrift?

– Jeg har ikke tenkt så mye på det før dere tok kontakt, egentlig. Men det er jo spennende med historien og de lange tradisjonene, og at familien har vært med på hele utviklingen av all denne teknologien. Og det kommer jo stadig nye ting. Så det er veldig gøy å kunne være med på det. Her får du spennende og utfordrende oppgaver.

– Samtidig var det jo litt gøy når faren min viste meg disse bildene og jeg faktisk fikk se oldefaren min i fabrikken. Det er jo noe jeg ikke har hatt noe forhold til fra før.

Saken fortsetter under bildene
1970. Foto: Widerøe Flyfoto
1970. Foto: Widerøe Flyfoto

6. generasjon?

Kongsberg Våpenfabrikk har jo samtidig en viktig tilknytning til Kongsberg Sølvverk som ble nedlagt i 1805.

Etablert i 1814 tok KV en viktig rolle i å gi arbeiderne fra sølvverket nye oppgaver og ikke minst en jobb i en av byens første virkelige kriseår.

– Jeg har ikke drivet med noe slektsforskning, men jeg veit at oldefaren min og tippoldefaren min var gruvearbeidere, røper John.

– Så egentlig er jeg sjettegenerasjon, ler Stine.

– Da må jeg forske litt mer, svarer John.

Jeg kommenterer at det harde fjellet her på Kongsberg gjorde at vi jo måtte ha de beste av de beste folka hit, og det beste av det beste utstyret hele tiden for «å kunne følge med i tiden».

– Det er jo slik vi liker å framstille oss: World class, smiler John.

Hvordan var det å representerer Kongsberg Gruppen for første gang på fast basis, Stine?

– Jeg er glad for å være tilbake, og det er spennende å være en del av en bedrift med så lange tradisjoner og stadig utvikling. Jeg er jo veldig glad i Kongsberg jeg også da. Jeg har jo jobbet med det samme i Danmark, så industrien kjenner jeg godt til. Men jeg er veldig glad for å komme tilbake til Kongsberg, venner, familien, byen og naturen. Og alle de mulighetene som er her.

– Når man var yngre, skulle man helst bort, så etter jeg var ferdig på videregående flyttet jeg til Trondheim og studerte på NTNU i fem år. Men her i Kongsberg har man faktisk nærhet til mye, både fjellet, havet og flyplassen hvis man skal ut å reise.

Har dere tenkt noe rundt dette hva Kongsberg Gruppen representerer for byen?

– Den betyr masse og spiller en stor rolle, sier de begge i kor.

– Men det er jo ikke bare Kongsberg Gruppen, hele klyngen av det som var gamle KV på en måte, betyr jo mye. Det er mange arbeidsplasser innafor her.

Nå i det siste har det vært hektisk for de begge.

– Det er mange som løper rundt, men det er en spennende hverdag, og interessante oppgaver som skal løses. Så dagene går fort. Det gjør de, avslutter Stine.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anniken Tangerud

Jeg har jobbet som redaktør, journalist og webansvarlig, og har 16 års erfaring i web- og mediebransjen med en 8,5 års høyere utdannelse.

Se alle innlegg