Du visste kanskje ikke at verdens første detektivroman ble skrevet på Kongsberg. Og det av en mann som attpåtil var skolebestyrer i byen fra 1826 til 1842. Les Arve Fretheims minibiografi om Maurits Christopher Hansen.
Om du hadde kjennskap til dette, så visste du kanskje ikke at romanen også hentet handlingen sin fra Kongsberg by, at detektiven var byens politimester og at hovedskurken var å finne blant Kongsbergs overklasse. Nå vet du det!
Romanen «Mordet på maskinbygger Roolfsen» ble gitt ut i 1840. Og forfatteren bak denne «thrilleren» fra Kongsberg var Maurits Hansen. Maurits Hansen har ikke bare fått æren av å ha skrevet verdens første detektivroman. Fra norskpensumet ditt, vet du kanskje at Maurits Hansen også skrev Norges første bondefortelling, «Luren». En fortelling som handler om to ungdommer som elsker hverandre, som får et barn sammen, men som ikke får lov å gifte seg med hverandre på grunn av sosiale forskjeller. Men som i enhver «såpeopera», går det bra tilslutt, og de to unge får hverandre.
Men det var ikke bare på disse områdene Maurits Hansen var først ute. Han skrev også de første fortellinger rettet direkte til barn. Og mange var de som satt på mors fang og hørte historien om lille Alvilde og hennes møte med bjørnen. Som om ikke dette skulle være nok, gav Maurits Hansen også ut en rekke lærebøker. I historie, fransk, tysk, geografi og norsk. En lærebok i kunsten å skrive brev for unge piker, ble det også tid til. Til sammen over tyve lærebøker ga han ut. Og mesteparten av det han skrev, ble til på Kongsberg. Det var her han fikk jobb som skolebestyrer, eller rektor som det heter i dag, i 1826. Men historien om Maurits Hansen starter selvsagt lenge før det.
Han ble født på Modum i 1794, hvor faren var prest. Men bare etter et par år flyttet familen på tre til Porsgrunn. Og det er her Maurits Hansen vokser opp. Her leker han på bryggene, seiler på fjorden og leser sine første bøker. Selv sier han at barndommen i Porsgrunn var den beste perioden i hans liv.
14 år gammel blir Maurits Hansen elev på Christiania katedralskole. Etter fem år på skolen tar han examen artium i 1814.Tilsammen er det bare 21 elever i hele Norge som avlegger eksamen. Han utmerker seg som en meget dyktig elev, og da spesielt i morsmålet. Han får «Utmærket godt» for sin besvarelse av oppgaven; «Hvorved kan en ung Videnskabsmann gavne sitt folk og sitt fedreland». Og det var på mange måter en slags programerklæring for det han senere kom til å bety for sin og neste generasjon. Han ville skape noe nytt. Men tro nå ikke at han var en gravalvorlig bokorm. Det var langt fra tilfellet. Han var en ivrig deltager i selskapslivet i den nye hovedstaden, han skrev sanger og prologer til fester og ved teatret, og han ga ut sin første diktsamling i 1816.
Samme året giftet han seg med Helvig Leschly. For å tjene penger til livets opphold tok han seg jobb som lærer ved krigsskolen. I tillegg startet hans kone en skole for byens bedrestilte pikebarn, hvor også Maurits Hansen underviste. Maurits Hansens ønske var nok først og fremst å dikte, skrive fortellinger og romaner. Men i Norge på denne tiden var det ikke noen egentlig bokhandel, ikke noe forlag. Ja , det fantes bare et fåtall mennesker som kunne lese og som hadde råd til å kjøpe bøker. Derfor valgte han å bli lærer. Så kunne han ihvertfall tjene til maten for seg og sin familie. Og så kunne han skrive i ledige stunder.
Etter noen år i Trondheim kom han til Kongsberg på sommeren 1826. Her fikk han leilighet i annen etasje i skolebygningen på Nymoens torg. Skolen het Kongsberg middelskole, noe som betød at den ikke førte elevene fram til eksamen artium. De som ville studere, måtte reise inn til Oslo for å avlegge eksamen ved Christiania katedralskole. Men for å hjelpe dem på veien var Maurits Hansen mer enn villig til å gi dem den nødvendige kunnskapen, noe elevene og ikke minst foreldrene deres var ham svært takknemlig for. På den måten sparte de penger både til losji og skole i Christiania.
Maurits Hansen hadde mye å gjøre med sitt skolearbeid, men han fikk tid til å skrive. Han skrev i alle ledige stunder. Og han ble faktisk den mest produktive og leste forfatter i sin generasjon. Han ble også etterhvert en meget god venn av den noe yngre Henrik Wergeland. De likte hverandre svært godt, og Henrik Wergeland så opp til Maurits Hansen som en stor dikter.
Forresten var det ikke bare Henrik Wergeland som anså Maurits Hansen som en stor dikter. Det samme gjorde Jørgen Moe og Peter Christen Asbjørnsen. Det fortelles også at Henrik Ibsen leste og beundret Maurits Hansens fortellinger. Og Camilla Collett beskrev ham som den største novellist Norge hadde hatt.
Men Maurits Hansen var kanskje like betydelig som lærebokforfatter og som lærer. I bunn og grunn var mange av hans pedagogiske ideer revolusjonerende når man tar i betraktning hvordan forholdet til elevene var på hans tid. Stort sett kan skolen og undervisningsmetodene karakteriseres som «puggeskole». Elevene skulle lese og gjenta ordrett hva de hadde lest. Kunne de ikke leksene sine, vanket det både slag og spark fra lærernes side. Maurits Hansen satte elevene i sentrum. Han mente at læreren skulle ta hensyn til elevene, oppmuntre dem og ta seg av dem. Han innførte til og med rollespill i undervisningen, noe som selvsagt var uhørt blant hans kolleger. Og elevene fikk framføre skuespill ved skoleavslutningene.
Maurits Hansen arbeidet også ivrig for at jenter skulle få en utdannelse. De skulle lære noe utover det å kunne lese, skrive og regne. Han var så framsynt at han på slutten av sitt liv ville ha en av sine døtre fram til eksamen artium. Dessverre døde han før hun kunne avlegge eksamen, og det skulle gå mange tiår før den første kvinnen avla eksamen artium. Han opprettet også sammen med sin kone en «Pigeskole for Piger av den mindre formuende Borgerklasse og Bondestanden og af Haandverkerklassene» på Kongsberg.
Maurits Hansen var bestyrer ved Kongsberg middelskole i seksten år. På disse årene preget han mange elever med sin medmenneskelighet, sin varme og sine store kunnskaper. Det er derfor ikke merkelig at det er reist en statue på hans grav ved nordveggen av Kongsberg kirke. Du visste kanskje ikke at verdens første detektivroman ble skrevet på Kongsberg. Og det av en mann som attpåtil var skolebestyrer i byen fra 1826 til 1842.
