Matminner fra Kongsberg

Mat og minner har et sterkt bånd. Vi husker så mangt gjennom sansene våre – for hvem kan vel glemme lukten og smaken av nybakte pepperkaker, ribbe med surkål, lefsekling eller riskrem med rød saus?

Lukker du øynene og trekker pusten, kan selv den svakeste duft trigge hukommelsen og hente frem de skarpeste øyeblikk fra barndommen.

– Makaronisuppe kokt i melk med sukker og kanel! utbryter Eli Helleberg med et drømmende blikk og smiler.

Vi har nettopp spurt henne hva det beste hun kunne få servert som barn.

På kjøkkenet i ei rød lita bergmannsstue opprinnelig fra Møllergata på Vestsida, nå trygt plassert på Lågdalsmuseet, møter vi Eli Helleberg og Marit Lian Mogen.

De to representerer Lågdalsmuseets Venneforening hvis hensikt er å ivareta og videreføre de daglige gjøremålene slik det var vanlig på bestemors og oldemors tid – kanskje til og med enda lenger tilbake. Om det så er interiør, håndarbeid, klær, drikke eller mat, henter de opp igjen minner fra glemmeboken og holder museet og arven levende.

– Vi serverer tradisjonskost og prøver å lage et miljø som folk kjenner seg igjen i. Folk elsker det og blir så begeistret, forteller Marit stolt.

Det lille kjøkkenet vi sitter i er fullt av redskap, nips og utstyr fra gammelt av. Å gå inn her er som å gå inn i en tidsmaskin som tar deg med tilbake i tid da maten var hjemmelagd og lagd med kjærlighet.

Saken fortsetter under bildene.
Å ta et besøk i den koselige stua på Lågdalsmuseet, er som å gå tilbake i tid. Når Marit Lian Mogen og Eli Helleberg attpåtil serverer nytrukket kaffe og nybakte Kongsberg-Kavringer, er det bare å sette seg ned og nyte. Foto: Hyunjung Kim
Her i Norge var sagogryn en del av hverdagskosten og ble hyppig brukt i både i velling, suppe, grøt, krem, pannekaker og pudding. Foto: Hyunjung Kim
Bollene endte alle opp i magen til journalisten og fotografen som kom på besøk. Foto: Hyunjung Kim

De har dekket til et lite kjøkkenbord med servise fra 60-tallet og kaffen som serveres er traktet på gammelmåten. I et fat på midten ligger det rykende ferske Kongsbergkavringer.

– De har ikke tørka enda og er en oppskrift fra atten sjuogførr. Den henger på døra der, peker Eli.

– De er akkurat som hveteboller før de blir tørka, legger Marit til og ler i det vi fortere enn svint hiver i oss den første og sukker av nytelse.

Den berømte Kongsbergkavringen er en spennende historie i seg selv, men denne gangen får det holde med at vi sier de smakte helt fantastisk og at fatet ble tomt på null tid.

– Det er jo ikke noe rart i at du liker dem. Det er en halv liter fløte, en kvart liter melk og 200 gram smør. Mye godsaker, smiler Eli.

Saken fortsetter under bildet.
Gamle oppskrifter tas vare på og gjøres levende på ny på Lågdalsmuseet. Foto: Hyunjung Kim

Hvis vi skal starte med å snakke om mattradisjonene i Kongsberg på vinterstid på 1940-50-60-tallet. Hva gikk det i da? spør vi nysgjerrig med en halvspist kavring i munnen.

– Maten ble oppbevart i kjelleren og ble hermetisert. Det gikk for det meste i hermetiserte kjøttkaker, koteletter, skinke og bog – og så ble det salta. Familien min kjøpte gjerne en hel gris og siden vi utnyttet alt, holdt det hele året, forteller Eli og legger til at faren både jaktet og slaktet reinsdyr og hare ved siden av.

– I ukedagene gikk det stort sett i den litt billigere maten: lungemos med poteter, fleskepannekaker, lapskaus, knakkpølser, stekt flesk, leverkaker, melkegrøt og blodklubb, men da søndagen kom, skulle man kose seg litt ekstra. Da gikk det i kjøttmat. Koteletter og skinkesteik, for eksempel, vi hadde ikke det til hverdags. Maten var svært så kortreist. Du må huske at folk flest hadde husdyr og slaktet selv før i tida. Før krigen hadde jo nesten alle grisehus og hønsehus i hagen, og det var det eneste ferske kjøttet man hadde tilgang til. Utover det måtte det meste saltes og hermetiseres for å vare.

I Kongsberg var det fast tradisjon med å spise mølje klokka 12 på julaften, men hva spiste folk i byen i jula sånn ellers? spør vi nysgjerrig.

For vårs så var det ribbe, pølser og medisterkaker, svarer Eli.

– Men jeg veit at dem spiste kålsuppe på eftan og graut til kvelden hos mora mi som var født i 1912.

Kaker og sånn da? Hvor mange slag var det?

– Å, det var ganske mange. I hvert fall hundre! spøker Eli og forteller det som regel gikk i de vanlige slaga.

– Om man skulle kose seg litt ekstra, gikk det som regel i Brandy Special, det billigste brennevinet på polet, toddy eller en pjolter. Og så var det himbrent, ærrugær’n, gjerne med kaffe oppi, en såkalt kaffedoktor – og hjemmebrygga øl. Øl var jo påbudt ved loven i Norge, poengterer Eli.

På matpakka da?

– Tre skiver kneipp med gulost i 12 år, kommer det kontant fra Eli.

For Marit sin del gikk det i hjemmebakt brød med brunost:

– Jeg likte ikke brunost og klaga min nød, men brunost blei det. Åkkesom, forteller hun og ler.

Marit Lian Mogen vokste opp på en gård og lærte å lage mat fra barnsben av. I dag er hun en av Lågdalsmuseets venner som skaper den gode stemningen under arrangementene er oppe. Foto: Hyunjung Kim

 

Del og lik!
  • 35
  •