Fredag 6. juli 2018 er det 140 år siden Marcello Haugens fødsel.

Denne dagen skal markeres på Kongsberg med avduking av et nytt skilt på huset der han blei født, i dag Numedalsveien 26 på Krutthusmoen som det het på den tida.

Det er foreningen Marcello Haugens venner og Kongsberg byhistorielag som står for markeringen.

Tekst: Dag Kristoffersen

Det har nasjonalt og internasjonalt blitt større interesse for denne spesielle mannen i de seinere åra. I desember 2017 blei det markert 50 år siden hans død med et minnearrangement i Vestre Aker kirke der han ligger begravet på kirkegården.

Det er særlig hans livsfilosofi mange er opptatt av. Denne har vært formidla gjennom nyopptrykk av hans bøker og via kongsbergenseren Per Ingvar Haukland.

Marcello Haugen var i voksen alder kjent også internasjonalt for sin praksis som synsk og hjelper ved sykdommer. Han var i en periode i teosof-miljøet og rundt Rudolf Steiner og antroposofien, men det blei brudd, og Marcello gikk sin egen vei.

Mest kjent er nok hans praksis på Lillehammer på eiendommen Svarga, men før dette hadde han tilhold i Villa Arjuna i Ullevål Hageby i Oslo. Han bygde seg også ei hytte på Thokampen på Otta, Sameti, som står åpen for alle og er verdt et besøk for interesserte.

Men her skal vi konsentrere oss om hans bakgrunn og tid på Kongsberg.

Familiebakgrunn

Navnet Haugen eller Dalshaugen, kommer fra en plass under Dal gård i Hedenstad, i dag innafor gjerdet på Heistadmoen, like ved Dalselva.

Marcellos farfar, Hans Henrik Larsen Haugen, flytta fra Hedenstad til Kongsberg, og fikk seg midlertidig jobb på våpenfabrikken. Han blei etter hvert gift med Ragnhild Torjusdatter Steensrud som blei født på Kongsberg, men som vokste opp i Tinn.

De fikk to sønner med navnene Lars etter farfar og Torjus etter morfar (skriver Thoreus), helt etter den tradisjonelle oppkallingen.

Torjus blei farløs tre år gammel da faren Hans døde. Men tragediene for Torjus var ikke slutt, broren Lars drukna i Lågen under forsøk på å redde en annen gutt. Da var Torjus bare 15 år. Men han var heldig og fikk hjelp til å komme seg inn som læregutt i Sølvverket.

Ofte var det sønner av arbeidere ved verket som kom inn, så han var ekstra heldig. Han jobba først som løsarbeider. Han traff den tre uker eldre Ellen Marie Michaelsdatter fra Skedsmo i 1871 og fikk sønnen Hans, oppkalt tradisjonelt etter farfaren. Året etter gifta de seg i Kongsberg kirke.

I 1873 fikk han fast ansettelse i Sølvverket som hauer (malmbryter), og familien fikk da etter hvert mulighet til å kjøpe eget hus. De kjøpte huset på Krutthusmoen i 1875, samme år som sønnen Rudolf blei født. Huset var da en etasje, og de hadde også en losjerende familie på tre boende der.

Så går det tre år før nestemann kommer, Michael Martin, 6.juli 1878, og det er gutten det handler om.

Familieforøkelsen fortsetter, Agnes i 1880, Inga i 1882 og Wilhelm i 1884. Men det stopper ikke der, Anna kommer i 1887 og Isak i 1888, så åtte barn får Ellen og Torjus.

Familien må ha hatt det trangt økonomisk, og Torjus sleit med helsa. Han besøkte berglegen gjennom hele 1880-åra. I 1886 skader han seg skikkelig og utvikler svinsott (tuberkulose) og må slutte i gruva og begynne som pukkverksarbeider, som er dårligere betalt. Han pådrar seg også flere sjukdommer og døde i 1890 av tuberkulose.

Eldstemann Hans hadde begynt som læregutt i Sølvverket i 1888. Ellen Marie selger huset til han, men sikrer samtidig husly til seg og familien. Rudolf begynner i lære i Sølvverket i 1891. I huset bor den losjerende svensken Olof Olausen, og Ellen gifter seg med han i 1891 og får datteren Katharina, så Marcello har da hele åtte søsken, men nye tragedier venter, året etter dør broren Isak og søster Anna.

Marcellos barndom og ungdomstid

Som gjennomgangen over har vist, må den generelle økonomiske tilstanden, sjukdom, dødsfall og ny stefar ha hatt innvirkning på hele familiesituasjonen, også på Martin.

La oss gå over til Marcellos egen beretning om sin tid på Kongsberg, som foreligger i et manuskript fra 1938 – da var Marcello 60 år – og som biografen Øystein Parmann har brukt og som er delvis gjengitt i boka Mystica Eterna av Per Ingvar Haukland, samt i Øyvinn Kværnas bok «To store fra Kongsberg».

Martin var nært knytta til faren og mora, selvsagt, samt farmora som fortalte han mange historier. I barndommen forteller han at han som ni år gammel fikk skarlagensfeber og hjernehinnebetennelse. Og her ligger kanskje en «rasjonell» forklaring på evnene Marcello utviklet. (Snåsamannen Joralf Gjerstad henviser også til en slik sjukdom i barndommen som forandret han, og evnene han fikk etter dette).

Vi hører om flere spesielle episoder i Marcellos barndom som gjør at han ikke har det godt, ja han mobbes på skolen og i guttemiljøet, fordi han ser det andre ikke ser og er spesiell.

Torjus blei også kalt «sigøynern» på jobben i Sølvverket, der alle hadde oppnavn, antagelig ut fra sitt utseende og eventuelle omgang med sigøynere som besøkte Kongsberg.

Dette kunne også påvirke Marcellos omgang med andre barn og ungdommer. Han fikk seg ulike jobber. Han tro orgelet til Andreas Klewe i Kongsberg kirke og blei kjent med den ett år yngre Halfdan Cleve som var en spesiell gutt og som det også har vært skrevet om i Kongsberg-magasinet. Han synger i kirkens barnekor og blir bud for avisa Kongsberg Adresse.

Det er godt å spe på inntekta til familien. Han hjelper typografen, og det er her hans spesielle hukommelse kommer inn. Han kunne huske hele sider speilvendt, men han utvikler seg også på det sjelelige og åndelige området.

St.Hans-flata og skjerpet

Marcello og Hjalmar Pettersen

Like oppi Storåsen er det ei flate det ligger en stor stein på. Denne steinen har innrissa noen navn, antagelig broren Hans sitt navn. Her skal det ha holdt til sigøynere når de var innom Kongsberg, heter det, og her bygde Martin og kameraten og nabogutten Hjalmar Pettersen, sønn til børsemaker Jørgen Pettersen, ei barhytte. Dette var for å komme litt unna de andre guttene.

Her forteller Marcello at han hadde en første åpenbaring av naturen. Han hørte «musikk fra alle kanter», «sfærens musikk». Han «følte det som om han sto på et hellig sted».

Men guttene lette etter et sted enda lenger fra de andre guttene. Dette fant de i «Gravdalsåsen», forteller han. Han beskriver skjerpet i detalj.

Hvor er så Gravdalsåsen? I Laagendalsposten 1913 fant jeg en tegning av området ved Underbergstollen. Der står det at Gravdalsåsen ligger bak, så enten er dette nordre del av Storåsen, Barbrokollen eller åsen mellom disse.

Olaves Gravdahl eide eiendommen mot Storåsens nordre del. Beskrivelsen passer også godt på Kvartaldals gruve, nord-øst for Rundetjern. Men på denne tida, ca. 1890, var gruva fylt med vann i forhold til hvordan den er i dag. Hit gikk Hjalmar og Martin, og Martin var her mye aleine og kunne filosofere over livet. Her syntes han at han fant fram til spørsmål «denne rare» gutten kunne stille.

Etter at Øyvinn Kværna og historielaget arrangerte noen Marcello-kvelder og skjerpet blei «gjenoppdaget», har både familien og andre vært på besøk dit, men av sikkerhetsgrunner er nå skjerpet stengt med gitter. En kan ikke gå inn dit, men en kan se det fra toppen av gruvene.

Bakerlærling

Martin står til konfirmasjon i 1893 samme år han gikk ut av folkeskolen. Lærer Handler (mannen til Maren Handler), fortalte i ettertid bare godt om han, som svar på et krast innlegg i lokalavisa etter at Marcello var blitt nasjonalt kjent.

De to eldste brødrene hadde begynt i sølvverket, men hva med Martin? Mor Ellen ville ikke det, hun hadde jo sett hvordan det gikk med Torjus, så hun fikk han inn som bakerlærling hos baker Eberhardt Eriksen på Tråkka. Der var det både gode og dårlige dager.

Martin fikk «brødene til å snakke», han hadde lært seg buktaling. Dette blei det mye moro med. Men det var også en annen bakerlæring der, som mobba han, forteller Marcello.

Seinere, etter at han hadde flytta fra Kongsberg, ville Marcello oppsøke han og hevne seg. Men mannen døde, og Marcello tok det som en lærepenge for sine hevntanker. Mens han var i bakerlære hadde mor Ellen bestemt at familien skulle flytte til Oslo.

Martin går i lære i fire år og avlegger læreprøve 17.mars 1897 ved å bake «et grislet husholdningsbrød». Broren Rudolf har vært mye sjuk og er permittert det siste halvåret før han slutter ved Sølvverket i mai 1897. Så dette året er det siste året familien bor på Kongsberg, og Martin og Rudolf reiser etter familien til Oslo.

Eldstebror Hans gifta seg i 1895 og etter å ha vært permittert en periode, reiser også han til Oslo og selger huset på Numedalsveien i 1899 til Karl Dørsje.

Martin må også ta avskjed med vennene og kjæresten Marie Larsen Frydenberg fra Krakabakken.

Han glemmer ikke Kongsberg og vennskapet med Hjalmar, og ikke minst da han blei berømt og fikk bil, kom han flere ganger på besøk til Kongsberg. Jernbanen og virket seinere Martin begynner også ved jernbanen, og det er spesielt da han er stasjonert på Otta som lokomotivpusser, han begynner å bli kjent for sine spesielle evner.

Her treffer han bl.a. Herman Wildenvey som selv skriver om denne merkverdige personen. Her begynner ryktet om hva han kan se og gjøre å spre seg, og han leier rom på Hamar og reiser rundt i Norge.

I 1913 kommer han tilbake til Kongsberg. Der står en folkemengde på stasjonen og venter, men han får lurt seg hjem til Hjalmars hus, hvor han skal bo. Folk oppdager dette, og det blir trengsel for å spørre han om råd. På denne tiden begynner han også å bruke navnet Marcello. Dette forklares med en historie farmoren Ragnhild har fortalt om at det skal være røtter fra slekta Marcello fra Venezia.

Ingen som har undersøkt Marcellos bakgrunn kan bekrefte dette, men han dro ut i verden under dette navnet og kom inn i miljøet rundt Rudolf Steiner. Blei ekskludert, oppholdt seg i slottet Vichtenstein i Østerrike, han kjøpte verken det eller grevskapet, som det står i Parmanns bok og andre steder.

Det kan fort bli myter rundt en slik person!

Så kom han tilbake til Norge og verdenskrigen, slo seg opp økonomisk, og navnet hans går jevnlig igjen i avisene fram til han dør på Svarga på Lillehammer i desember 1967.

Det som nok de fleste i dag tenker på, og som vil stå seg i framtida, er nok tankene han gjorde seg om religion og filosofi, og det han selv utviklet. «Jordens misjon er å utvikle kjærlighetens prinsipp.»

Anbefalt Litteratur:

Langs Lågen 2009 og 2013
Øyvinn Kværna: To store fra en liten by (1998)
Øistein Parmann: Marcello Haugen (1999)
Per Ingvar Haukeland: Mystica Eterna (2003)
Jan Vidar Lie Pedersen: Møter med Marcello (1997)