Løkkefotballens glemte helt

Noen ganger trenger vi å bli gjort oppmerksom på mennesker som har gjort en spesiell innsats i lokalsamfunnet, ofte litt i det skjulte.

Dette er historien om en slik mann.

Tekst og foto: Siw Torsteinsen

Freddy utenfor hjemmet i Hvittingfoss.

Mannen dere skal bli mer kjent med heter Freddy Raymond Jensen, og han bygget opp løkkefotballen her i byen i årene 1953 til 1957.

Det var Svein Myhra tipset oss om denne karen, som kjenner han gjennom deres felles lidenskap for musikk.

Freddy er derimot ikke glemt av de mange guttene, nå godt voksne menn, som har hedret han for innsatsen ved flere anledninger.

Nå vil vi gi våre lesere mulighet til å bli mer kjent med denne historien.

Det var på løkkene det begynte…

Før i tida fantes det en rekke vidåpne løkker med bakkehellinger rundt omkring i Kongsberg. Du hadde Skauløkka, Steffensløkka, Thorrudløkka, Skarpåsløkka, Tofsrudløkka, Trondsløkka, Nordåsløkka, Sembløkka, Myrløkka, Troppejordet, Venåsløkka, Jensrudåsen, Jonsekollen og Perseløkka – for å nevne noen. 

Her var idrett en lek, sommer som vinter. For bak de store bragdene og medaljene som havner i historiebøkene, fantes det også et idrettsliv på det jevne.

Alle bydeler i byen stablet sitt eget løkkelag på beina, og med liv og lyst kjempet de med navn som Troppejordet, Steglet, Parken, Nordåsløkka, Drammensveien, Raumyr, Myhrløkka og Korpemoen.

Som den store organisatoren bak kampene stod Freddy Jensen.

Løkkeligaen

Freddy var bare 14 år da han hjemme på Myhrløkka fikk ideen om å starte løkkeligaen.

«Tidlig en søndagsmorgen, før kirkeklokkene ringte ut, tittet Freddy ut av vinduet i sitt barndomshjem. Hans tanker får ingen, men fra sitt ståsted så han ut og rett på grusbanen som lå der for bruk. Løkka egner seg for fotballspill. Slik ble første skritt tatt til knøtteserien på femtitallet»

Løkkefotball 1953-1957 av Kjell Johansen.

 

Freddy startet det hele alene, men etter hvert fikk han noen eldre gutter fra KIF til å hjelpe seg. Men selv spilte han ikke noe særlig.

– Nei, jeg var en dårlig fotballspiller, smiler han.

– Jeg synes det var morsommere å organisere og dømme kamper.

Akkurat det var det mange som var glade for. Det var ikke lite jobb å organisere 200 spillere på ni ulike løkker, og i tillegg dømme kampene. Ofte to på en dag!

Da var det bare å ta sykkelen fatt med ballen bakpå og fløyta i munnen, og komme seg fra en løkke til en annen.

Etter hvert fikk han hjelp til å dømme kamper av blant annet Oddvar Aasen og Roar Wadd Fusche. Sistnevnte hjalp han også med å få tabellene over lagene i avisen. Og det var stor spenning for guttene å følge med i lokalavisa hvordan laget lå an.

Faren til Freddy var også en fotballinteressert fyr og hjalp gjerne med å legge til rette løkkefotballen.

– Vi hadde ingen steder å skifte så vi brukte vedskjulet til fatter som garderobe, og der hadde vi også pauser, forteller han.

– Men først måtte faren min hive ut all veden, mimrer han tilbake.

Artige minner

Det ble mange kamper da de startet i april og holdt på til oktober. Og noen lag var råere enn andre kan han fortelle.

– Gamleveien ville gjerne være med, men de var så rå vet du. Det var ikke rødt kort den gangen, men hadde det vært det hadde de fått ben å fly på, ler han.

Her er “Troppejordet” fra 1956. F.V.: Harald Madsen, Vidar Sandengen, Petter Rørås, Arild Eggar.
B.V.: Åge Ellefsen, Vidar Taksrud, Per Erik Østby, Helge Stordalen, Arild Engebretsen. Foto: Svein Myhra.

Gutta på løkka fikk etterhvert sine klengenavn:

Buksejonas. Mara Barr. Pølle. Skalle Hansen. Dunder Pelle. Roffa. Grisungen. JaDaJaDa. Fjomp. Skrot Kalle. Tåtesmokken. Rappsekken. Alf Tomat. Synæla. Felespællærn. Reven.

Løkkefotball 1953-1957 av Kjell Johansen.

 

Det er tydelig at det er mange gode minner som kommer tilbake når han forteller meg om denne tida i hjemmet til han og kona i Hvittingfoss.

Rett som det er forsvinner han ut av rommet for å finne frem ting å vise meg.

Kontrasten til dagens fotballspill er utvilsomt stor.

Freddy forteller at det ofte manglet tverrligger på målene og selve fotballen populært kalt lærkula, var varierende i både form og utførelse. Noen ganger bestod ballen av avissider formet som en ball, men ofte var den trekantet eller firkantet. Den holdt som oftest kun én omgang.

Det gikk også ofte hardt for seg på banen den gangen.

«På Troppejordets fotballbane på bebyggelsen av gamle Våpenfabrikken var det mange kamper på godt og vondt som Freddy sier. Banen var anlagt mellom en bekk og et langt steingjerde. Ballen tok ofte strake veien til bekken og fløt nedover mot kirkegården og Lågen. Derfor ble kampene forsinket, ingen lett oppgave å stoppe lærkula på sin ferd nedover. Enkelte greide ikke stoppe før fjellveggen sa brått stopp, og det endte med solide skrubbsår og støtskader. Gutta bare knøt tennene sammen og spilte videre, for her var ingen doktor på sidelinjen». 

Løkkefotball 1953-1957 av Kjell Johansen.

Velfortjent heder

At det er mange som har satt pris på den innsatsen Freddy la ned i disse årene, er det liten tvil om.

Den første samlingen som ble dratt igang for å samle spillere fra tiden og hedre Freddy var i 2000. I den anledningen fikk han både pokal og kompendiet Løkkefotball 1953-1957, som nå avdøde Kjell Johansen har skrevet.

Der hedrer gutta Freddy:

«Vi gutta kommer aldri til å glemme Freddys meritter på løkka i 50-årene, hvordan du ledet oss inn i idrettens verden. Fotballegenden står og slår i alle guttas hjerter, mens den organiserte idretten i byen har glemt hans engasjement for snart 50 år siden.» 

«Fotballen på løkka ga oss et flott samhold. Samholdet ble vennskap over bygrensene. Lagene traff hverandre på løkke etter løkke, fra Kapermoen til Nordåsløkka. Leiken gikk over til trening og spill, så var kampen igang».

Det er få som betviler at Freddys innsats har bidratt til å klekke ut haugevis av fotballtalenter under sin tid. Noen ble visstnok gode skihoppere også.

Siden har det blitt flere samlinger, og en ny planlegges neste år. Da er det mat, dans, mimring og god musikk som står på menyen. Og vi kommer ikke utenom musikken når vi prater om, og med Freddy.

Musikken

Freddy organiserte løkkefotballen frem til 1957. Da dro han i militæret. Og da han kom tilbake var det musikk for alle penga som han sier selv.

Ved siden av jobben på KV, ble det musikk og konserter som tok tiden hans i helger. Og det ble mange hundre av de.

Freddy spilte i ulike band, Skylarks og Vivo Corda, og han har opplevd imponerende mye gjennom musikken. Blant annet har han spilt med Cornelis Vreeswijk, varmet opp for Frank Zappa på Kalvøya, og turnert flere uker i USA gjennom disse årene.

– Det var ikke lett å få permisjon fra jobben i KV for å turnere, men heldigvis hadde jeg en formann som var glad i musikk. Så det er han jeg kan takke for det, smiler han.

Hvordan har du fått tid til alt dette?

– Dette var før tv’ens storhetstid, da hadde vi tid til mer, skyter kona Astrid inn som har kommet hjem fra handletur.

– Den har ødelagt mye den tv’en, fortsetter hun.

De to har slått seg ned i Hvittingfoss etter å ha bodd litt ulike steder. Og sammen er de en storfamilie med barn og barnebarn på hver sin kant, da begge har tidligere ekteskap bak seg. Kona er også musikkinteressert, og de møttes via en kontaktannonse i Dagbladet for snart 40 år siden.

– Jeg har alltid hatt enorm støtte i Astrid, ellers hadde jo aldri dette gått, avslutter han varmt. 

 

Kilder: Løkkefotball 1953-1957 av Kjell Johansen, Bank og bergstad : byens bank i 150 år, 1839-1989 : Sparebanken Buskerud, Kongsberg av Olav Såtvedt.

3600.no

Se alle innlegg