Hva er det med bøker så er så fascinerende? Vi tok en bokprat med en familie som har elsket bøkenes verden gjennom fire generasjoner.

Familien Knudsen på Kongsberg, kan saktens si å ha et lidenskapelig forhold til bøker.

Alle har de kunnet lese før de begynte på skolen, og alle har de på hver sin måte fått et personlig forhold til hva det vil si å være glad i å lese.

Vi møter de fire på Kongsberg Bibliotek – stedet mange har sitt aller første møtet med Charlie og Sjokoladefabrikken, Ken Follett, Agatha Christie eller J. R. R. Tolkien. (For å nevne noen av de tusenvis av forfatterne, karakterene og bøkene som venter på å bli oppdaget der).

Møtet med Otto (81), Lise (55), Oda Cornelia (31) og Nora (7) Knudsen, ble både givende, varmt og inspirerende, og siden praten gikk så ledig og løst, tar vi med hele møtet her.

Nora er kanskje bare 7 år gammel, men hun har alltid vært oppslukt av historier – helt siden hun var liten. Så det er ikke lett å få oppmerksomheten med så mange spennende bøker rundt oss. Men vi prøver.

Hva er du glad i å lese da, Nora?

– Jeg er ikke prinsessejente, forteller hun og fortsetter like ivrig:

– Operasjon Tordensky begynte vi på i går, og Vaffelhjerte. Jeg fikk den til jul. Og en gang på skolen hadde vi lesebingo. Da skal man prøve å få kryss og så leser man på forskjellige steder. For eksempel måtte jeg lese i en avis, på biblioteket, på do, ute, under et tre, i senga med pysj, i dusjen uten vann.

Nora forsvinner bort til bokhyllene, og vi vender oss mot «oldemoffa» som han gjerne blir kalt.

Den kunnskapstørste

– Den er grei, what do you want to know, sier han og humrer med et lurt glimt i øye.

Hva har bøker gitt deg av glede opp gjennom tidene?

– Jævlig vanskelig spørsmål egentlig.

Når begynte du å lese?

– Åhoi. Før jeg begynte på skolen. Jeg var fem år gammel. Så når jeg var ti så hadde jeg lest Snorres Kongesaga i hvert fall én gang.

– For det første så var det jo ikke like mange bøker tilgjengelig som det er i dag. Ikke var det reklame, ikke fantes det så mange bøker, og de bøkene som var de var dyre. Dessuten var ikke vi så interessert i bøker, det gikk mer i sport, ski, alt mulig sånt noe. Så vi tok de bøkene vi fant, ler han.

– Men du var jo en av de som var mest glad i å lese da, og ryktene sier du leste ut hele skolebiblioteket, skyter Lise inn.

– Jaja, så absolutt. Det var jeg, bekrefter Otto.

Hva fikk deg interessert i bøker da?

– Nei, det er jo klart at jeg har alltid synes historie og geografi har vært veldig interessant, svarer han.

– Det er klart at hvis du da kommer borti ei bok som har det i seg, så betyr det veldig mye. Jeg tenker for eksempel på Ken Follett sin doble murstein med Kjempenes Fall het vel den første og så Vinter Over Europa i fra krigen og utover. Der fikk du både geografi gjennom de forskjellige plassene krigen var, og alt som skjedde i den derre gruvelandsbyen borti Wales (?), rundt 1900-tallet, og fulgte utviklingen. Den var veldig spennende. Både med kvinnefrigjøring og bedring av de sosiale kår og alt sånt noe.

– Det er veldige gode, og veldig spennende bøker altså. Men det er jo klart, de er ganske tunge. Så det er ikke en bok du legger deg ned og leser til du er ferdig. Du må legge den fra deg i blant og lese noe lettere innimellom, og så ta den opp igjen.

– Men det er fine bøker. De skulle vært skolepensum.

Leste dine foreldre for deg når du var liten?

– Nei. Det kan jeg ikke huske at dem gjorde. Dette har noe med min egen naturlige nysgjerrighet å gjøre. For jeg var veldig nysgjerrig. Jeg lærte å lese ved å lese skiltene på butikkene i byen.

Siden har det blitt noen bøker?

– Du det har blitt ganske mange, jeg skal ikke si tusen, men i hvert fall flere hundre.

– Kunnskap og oppdatering av kunnskap, har nok vært driven. Det har i grunn gitt meg veldig, veldig mye.

Hvordan overførte du denne lidenskapen for bøker til din datter, Lise?

– Ja, det må nå du svare på, ler han og ser på datteren sin.

Lise smiler:

– Ja, men nå skal jeg bare si en ting pappa. Det er jo ikke bare kunnskapsstoff. Vargtrilogien av Kjerstin Ekman, som du fikk av meg. Det var jo noe av det største som ble utgitt av skjønnlitteratur på Nordisk Råds Litteraturprisnivå. Den likte du.

– Ja, riktig. Den leste jeg på svensk før den kom ut i Norge. Hun er jo kjempegod, altså. Og hun liker jeg veldig, veldig godt. Absolutt. Hun og Stieg Larsson. Den er også veldig god synes jeg. Av de svenske setter jeg de høyest. Mange andre populære forfattere holder seg ikke til fakta. Og det er jeg veldig opptatt av, forteller Otto bestemt.

– Også sier du til meg at det er så dårlig språk, skyter Lise inn med et smil om munnen.

– Ja, og alle disse politifolkene som fyker rundt aleine. Brudd på politireglene: alltid to politimenn for å beskytte seg selv og offeret når det gjelder dialog. Flesteparten av disse bøkene her skulle ikke vært utgitt i det hele tatt, humrer Otto.

– Da er det bedre med Agatha Christie. Jeg var ikke gammel da jeg lånte den første boken av deg, sier Oda.

– Nei, jeg trur jeg har trettiseks bøker av henne, svarer Otto og ler.

Har dere et eget bibliotek hjemme?

– Nei, dessverre vi har ikke plass til det. Men vi har bøker omtrent over alt hjemme. På stua, på soverommet og to plasser i kjelleren, så det er ikke så strukturert det altså. Men så har vi heller ikke et så stort hus. Men vi skulle gjerne hatt det.

– Men vi har bibliotek, bekrefter Lise og fortsetter:

– I tillegg så har vi bøker på loftsstua, i hovedstua, på mitt arbeidsrom, på arbeidsrommet til Øystein, på gjesterommet, på Tor sitt rom og på veslestua. Vi har vel rundt fire tusen bind eller noe sånt.

Den vitebegjærlige

Lise er et kjent navn i Kongsberg. Hun er en norsk forfatter, komponist og musiker, og kom med sin fjortende bok, Plastpinner juger ikke, på Gyldendal nå i høst.

Hva slags bøker har du skrevet?

– Jeg har skrevet barnebøker, ungdomsromaner, romaner, dikt, skuespill, librettoer, masse sangtekster, ja, det meste. Sakprosa. Faglitteratur.

Jeg skulle kanskje ha stilt spørsmålet: hva har du ikke skrevet om?

– Jordbruk? spør Oda nysgjerrig.

– Nei, jeg har skrevet ganske mye om skau og skrevet om en sånn juletrefarm i min nest siste bok Svartbergets hemmelighet da, kontrer Lise.

– Du går under begrepet multikunstner du, poengterer Otto.

Oda er enig:

– Jeg og broren min prøver alltid å komme med noe som mamma ikke er interessert i. Men nei, det feiler hver gang, ler hun.

– En jul fikk jeg en bok om kirkelatin i gave, men det var jo akkurat det jeg trengte for jeg er jo av og til organistvikar. Ved hjelp av den kunne jeg rekonstruere gamle hymner på kirkelatin. Det hadde dem ikke regnet med. Det var midt i blinken, forteller Lise.

– Men du spurte om hvordan han overførte interessen for lesegleden, og jeg var veldig glad da jeg var elleve år og fikk vite at jeg skulle få halvparten av de unges universitet i bursdag-gave, og så resten til tolvårsdagen. Dette var en fantastisk bokserie som tok for seg alt fra India til astronomi, de store oppdagelsene, hvordan jorda har blitt skapt.

– Jeg begynte jo å lese da jeg var fem, men mest Donald, og da jeg var åtte begynte nabojenta å lese Nancy Drevv [hun uttaler w’en bevisst med dobbel v, red.anm.], og da måtte jo jeg også lese det. Men etter å ha lest noen bøker, tenkte jeg: «dette var jo det samme om og om igjen», og gjennomskuet strukturen i bøkene, men da hadde jeg allerede begynt å lese leksikon, det var på en måte det jeg ble glad i.

– Og siden har det ikke vært noen vei tilbake, skyter Oda inn.

– Nei, det har ikke det, ler Lise og fortsetter:

– Det å lese leksikonartikler, gir meg en veldig stor glede. For da jeg var ferdig med én, var det jo neste bokstav. Og det kunne være noe helt annet. Plutselig leste jeg om Seljord kommune, ikke sant, og det neste kunne være teknologi og formler eller noe sånt. Det var kjempespennende.

Ja, fortsatt er vi inne på Kunnskap. Vitebegjærlighet.

– Ja, samma sjukdommen som faren min, ler Lise bekreftende.

– Det har nok noe med den derre j* nysgjerrigheta veit du, smiler Otto.

Når begynte du å skrive?

– Jeg skrev min første sang da jeg var elleve år, og det var slik det begynte. Jeg var en barnestjerne her på byen. Vi dro rundt og spilte, Tone Bianca Sparre Dahl og jeg. På tilstelninger og slikt. Hun er førstelektor i kordireksjon ved Norges Musikkhøyskole, og er en av de aller beste kordirigentene i landet.

– Vi reiste rundt og var litt på radio. Poenget var at det var jo midt i den visebølgen på syttitallet, så det å lage egne viser, det var så selvsagt. Også fortsatte jeg med det, og etter hvert ble jeg vel ganske god på det å få en god historie presset sammen på fire små vers. Og på et eller annet tidspunkt tøyt vel disse versene over til noe som ble litt lenger, forklarer hun.

– Den første boken min kom ved en helt tilfeldighet. Egentlig jobbet jeg som stipendiat ved institutt for Sosiologi ved Universitetet og skulle skrive en doktoravhandling i teoretisk generell sosiologi, om kulturresepsjon. Og så satt jeg i niende etasje og tenkte: «åh, det er litt kjedelig egentlig». Også så jeg Oslofjorden lå der blank som et speil, som en aluminiumsfolie, og så satt jeg der og kopa da og det var akkurat som om det bikket litt på seg, og plutselig så jeg jordene hjemme ute ved Hedenstad, som rundet seg sånn fint med snø på, og så så jeg ei jente som gikk opp langs en sånn snurrete vei, og så tenkte jeg: «hvem er du egentlig?». Og så begynte hun å svare. Og da bare gjorde jeg sånn med forskningsprosjektet mitt [hiver armene ut til siden, red.anm.] og begynte å skrive.

– Jeg sendte manuset inn til de tre store forlagene samtidig, tenkte kanskje jeg kunne få en sånn norsklærer tilbakemelding, «bedre innledning» eller noe sånt, men i løpet av tre uker, så fikk jeg svar fra alle tre om at de gjerne ville utgi boka mi. Og da tenkte jeg: «kanskjeeeee jeg egentlig skal skrive sånne bøker enn å sitte her i niende etasje og kope».

I 1994 kom hennes første bok, ungdomsromanen Novemberlys, ut.

Fascinasjonen for denne historiefortellingen. Hvor kommer den fra?

– Jammen er ikke det sånn grunnleggende menneskelig da? At vi forklarer oss selv, hvor vi er i verden, at vi undrer over dette, prøver å løse våre problemer, her vi er sammen i verden. Og da bygger man jo historier. Forklaringer er jo deler av historier. Hvis man da i tillegg har god fantasi, det er forskjellen på faren min og meg.

– Pappa er veldig glad i forklaringer, men jeg legger gjerne til litt fantasi, og da blir forklaringen til en fortelling.

– Også har du en musikalsk mamma også da. Du har nok fått den biten der også, forklarer Oda varmt.

– Ja, hun var visesanger, og veldig flink til å synge, bekrefter Lise.

Hvis vi nå stiller deg dette dype spørsmålet hva bøker har gitt deg som person opp gjennom, hva svarer du da?

– Man blir jo ikke den samme etter å ha lest en bok.

Hva med deg, Oda. Leste Lise mye for deg da du var liten?

– Ja, jeg husker masse. Det var fast lesing ved legginga på kvelden, for eksempel. For både meg og broren min. Forskjellen var at broren min gjerne skulle lese de samme bøkene om igjen og om igjen. Da jeg gikk lei, gikk jeg heller og leste noe annet, men jeg fortsatt hørte at mamma leste for han i naborommet. Men det var mye lesing på dagen også.

– Jeg husker bladde meg gjennom Hakkebakkeskogen for eksempel. Mamma tar jo alle sangene på rappen. Spørsmålet er bare: skal vi ta dem med gitaren eller pianoet? ler Oda.

Det var alltid masse bøker fremme minnes hun.

«Man blir jo ikke den samme etter å ha lest en bok».

Lise Knudsen

Hvorfor var det så viktig å lese for barna, Lise?

– Det var dagens høydepunkt. Det handlet om kosen. Det å sitte oppi barnekøya med disse nudelige små, en på hvert fang. Lese. Prate. Roe ned sammen. Synge. Alt i fra Lurvete pekeboka, og hennes nysgjerrighet på å lære alle ordene. Trafikkskilt. Julelaster. Skurtresker. Hvordan vi snakket om hva vi gjorde med disse tingene og hva det var.

– Jeg kan huske jeg leste den om igjen da jeg ble litt eldre, og da var jeg mer opptatt av bokstavene. Jeg brukte altså den samme boka for å knekke lesekoden, forklarer Oda.

Bibliotekaren

Vi snakker om leseglede og hva bøker gir den enkelte, men det handler like mye om hva bøker kan gi av glede sammen med andre. Plutselig er det en glede du kan dele… og det blir så mye mer enn bare en bok og hva den fortellingen gir deg. Den gir deg varme, nærhet, sang, reflekterer jeg høyt. 

De andre nikker samtykkende.

– Jeg føler meg kjempeprivilegert fordi jeg har vokst opp med så mange bøker hjemme. De har alltid vært der. Og det som er fantastisk med bøker er jo at de alltid vil være vennene dine, uansett hva som skjer rundt deg, forklarer Oda.

Oda jobber nå som bibliotekar og har også har utgitt sine egne ungdomsbøker.

– Om det stormer og ulmer og alt er feil, vil du alltid ha bøkene, forteller hun og fortsetter:

– Og de gir deg alt. Det er helt fantastisk. Og det har jeg tatt med meg videre. Så jeg har også et bibliotek hjemme, smiler hun.

Hvor lenge har du jobbet med bøker?

– Jeg har jo alltid lest veldig mye, og jeg bestemte meg for å skrive da jeg var fjorten. All utdanningen min dreier seg jo om bøker. Jeg har fagskole for bok og papir i Oslo, jeg har jobbet i bokhandel, jeg har bibliotekfag, norsk, litteratur og litteraturhistorie, og nordisk.

Det var i fjor hun begynte å jobbe på biblioteket i Kongsberg. 

– Det jeg kanskje ikke deler i så stor grad av hva bøker har gitt meg, er det vitebegjæret. Fordi det er ikke først og fremst faktaopplysninger jeg har gått etter. Det er mer skjønnlitteratur. Så når mamma da hjemme da maser om å slå opp i leksikonet, så kan jeg husker at jeg mange ganger har svart: «Mamma, man trenger ikke å vite alt».

– Jeg kan også huske en disputt vi hadde da jeg var liten, i tenårene, da internett hadde begynt å utvikle seg, og wikipedia kom, og mamma hadde en runde hun var ganske oppskjørtet fordi de ikke hadde alle de greske dramatikerne. Det var bare noen få. Og det var feil det som stod der…

– De hadde ikke Euripides for eksempel! skyter Lise inn.

– Sånn var det hjemme hos oss, ler Oda og fortsetter:

– Da satt vel broren min og jeg pent og nikket og sa det var veldig fælt. Men vi glemmer det aldri.

Hva sitter vi igjen med etter et møte med en bok? Handler det om atmosfære? Følelser? Stemning?

– Ja, og det er skummelt å lese på nytt, synes Oda.

– Men ta bøker som Kristin Lavransdatter, sier Lise og fortsetter:

– Jeg leste den for første gang da jeg var nitten tenker jeg. Også snakket jeg med ei dame noen år seinere, og hun sa du må lese den tre ganger i livet. For å få utbyttet av det verket.

– Så da dere var sånn åtte, ti, så leste jeg den om igjen. Da var jeg i midten i trettiåra. Og nå har jeg passert femti og har tenkt å lese den igjen for tredje gang. For jeg tenker det er et sånt spesielt verk. Du har forandret deg så mye, at jeg tror du leser den med en helt annen bagasje.

– Den yrheten over å lese første bind når du er nitten, som da endres da du er over femti, så blir det kanskje en mer godtvondtsødmeaktig opplevelse, fordi du er på andre siden av forventningene.

– Og sånn er det kanskje med bøker, at det å være på forsiden av forventningen og ettersida av forventningen, da må du nesten instruere deg om det neste gang du leser.

Hva har Kongsberg Bibliotek betydd for deg opp gjennom, Lise?

– Biblioteket er veldig viktig for pensjonister, og eldre, som har en sult etter å lese og har mye å investere i lesingen sin, og tid. Også betyr det utrolig mye frem til du er tjue. For å ikke glemme barn og ungdom.

Selv husker jeg biblioteket i Myntgata med beundring, reflekterer jeg. Det var noe høytidelig og noe med atmosfæren.

– Ja, den roen var fin, bekrefter Lise.

– Fordi bøker ble tatt på alvor, så ble menneskene som kom og lånte bøkene også tatt på alvor. Og det er jo den store ressursen jeg håper biblioteket fortsatt ivaretar. Selv om det har flyttet.

Hvilken rolle spiller biblioteket i Kongsberg i dag, Oda?

– Åh. Det er jo et stort spørsmål. Jeg håper vi betyr mye for mange. I hvert fall så opplever jeg at får mulighet til å gjøre det jeg kan for at barn og unge med for eksempel Barnas Lørdag.

– Vi prøver å være en arena, ikke bare for litterære møtepunkter, men også mer generelt. At det skal være en lav terskel for å komme hit, for alle. At vi skal formidle, bygge kunnskap, være tilgjengelige, bidra, hjelpe. Vi har mange roller å fylle.

Hva skal vi gjøre for 20, 30, 40 og 50-åringene?

– Dette er jo de som er vanskeligst å få tak i. Noen er heldigvis studenter. Og de har vi en god del av. Men som du sier, mange er i tidsklemma, og skal fyke rundt og gjøre alt mulig annet enn å sitte å lese. Alle må få lov til å ha sånne år, hvor man gjør andre ting.

Du prøver jo å videreformidle denne lesegleden til Nora også?

– Ja, jeg prøver, men jeg trenger ikke prøve så hardt. Fordi hun har det i seg selv. Hun har alltid vært interessert i bøker. Hun var ikke mer enn tre år da hun begynte å grave etter ord og bokstaver og ville vite hva det stod.

– Hun er jo like tidlig ute som resten av gjengen til å lære og lese. Før skolealder. Og hun har alltid likt å kikke. Helt siden hun var liten, satte hun seg ned og kikket i bøkene.

– Hun har til og med vært og kikket i leksikon. Så det er til nytte. Selv om det ikke er min favoritt.

 Ja, det er til nytte, til glede, til kunnskap…

– Adspredelse ikke minst, bekrefter Lise.

– Og kos. Det er egentlig alt.Lydbøkene gjør at du kan bevege deg samtidig også, legger Oda til.

– Og om vi er orientert om bagatellene, så handler det om følelser. Du bruker hele følelsesregisteret og hele kroppen. Det er hele deg. Fordi du kjenner det jo i kroppen. Om du er anspent under et mysterium.

Har dere noen gang jukset om dere leser en krimbok?

Lise og Oda svarer i munnen på hverandre:

Oda: Jeg gjør det aldri!

Lise: Jeg gjør det alltid!

– Nei, altså, det byr meg så imot, og jeg kan huske at jeg har spurt om det så mange ganger. Hvorfor gjør du det? «Nei, for da slipper hun å være stressa underveis og kan kose seg med andre ting». Det har hun i alle fall fortalt meg før, ler Oda.

– Det er helt riktig. Da kan jeg kose meg med språket, skildringene, for da vet jeg liksom hvordan det går, og koser meg. Og da er jeg sikker på, og jeg er i en lesesirkel som har holdt deg gående i tjuefire år, det er fem norsklærere og meg, (her falt resten av setningen ut i transkriberingen).

– Når de ligger på senga og synes det er spennende, får de ikke med seg alt. Men når jeg da begynner, kikker på slutten, kan jeg bedre få med meg personkarakteristikken, utviklingene, avvikene, skildringene, «dro de faktisk dit?», det er masse å hente.

– Men jeg opplever at jeg får det, og i tillegg er det jo et poeng hvordan spenningsoppbyggingen fungerer. Det er veldig tydelig når det ikke fungerer, og hvis jeg da saboterer for meg selv, får jeg ikke den gleden også. Det kan jo være en kjempeflott spenningskurve eller oppbygning i en helt vanlig roman, som trenger de elementene, og jeg synes det er veldig flott å få med seg.

– Men så er også du mye tøffere enn meg. Jeg er veldig pysete. Jeg klarer ikke et sånt spenningsnivå. Det er helt sant. Jeg tåler jo ingenting. Poirot er mitt toppnivå av spenning.

Det vanskeligste spørsmålet jeg kan spørre dere er vel: har dere en favorittbok?

– Neida, spørsmålet er heller: hvor lang tid har du? ler Oda.