Drømmer stort for morgendagens idrettshelter.

Det er mange 10-åringer som drømmer om å bli vår neste OL-helt, men om forholdene ikke ligger til rette, spiller det ingen trille om du er aldri så god.

For barn trenger ikke bare gode gener eller viljestyrke om de skal bli flinke til å hoppe hekk, svømme 100 meter butterfly eller bli verdensmester i dans eller kampsport.

De trenger kunnskapen, gode trenere og de praktiske rammene samtidig.

Er det én mann i byen som av erfaring vet hvor viktig disse vilkårene er, så er det tikjemperen og superveteranen Knut Henrik Skramstad.

Allerede som 10-åring bestemte Knut Henrik Skramstad seg for å drive med friidrett. Hans store forbilde var amerikaneren Bob Mathias som allerede ved som 17-åring vant olympisk gullmedalje i tikamp og Knut Henrik tok hans motto til hjerte:

«Winners never quit and quitters never win»

Allerede som 16-åring toppet Skramstad Norges-statistikken i stavhopp, kulestøt og spyd og to år senere gikk han sin første tikamp-konkurranse.

Nå, en mannsalder senere, har det blitt mer enn 150 tikamper og samlet gjennom nesten 60 år er det blitt over 79 gullmedaljer i NM i individuelle greiner i både fem- og tikamp og en rekke gullmedaljer i både Nordisk, EM- og VM.

Så man kan saktens si at denne superveteranen vet hva som skal til for å bli god.

Et stort behov for ny idrettshall

Tallenes tale er klar: nesten samtlige av idrettsklubbene i Kongsberg sliter med dårlig hallkapasitet. Turn for eksempel, har et hallunderskudd på 32 prosent!

Utfordringen er å drømme stort sammen, forteller Knut Henrik som engasjert medlem i Kongsberg Idrettsråd, en «paraplyorganisasjonen» for snaut 40 lag og over 13.300 medlemmer.

Skramstad brenner her for drømmen om en stor idrettshall som vil samle flere idretter under samme tak.

Vi vet jo alle hva ordtaket sier – og om vi legger på noen «bibelske» vendinger; hvis du bygger den, vil de komme, smiler han engasjert.

Selv trener Skramstad og resten av friidretten i en kald tennishall om vinteren.

Vi har målt ned i seks grader når vi skal trene sommeridrett i tennishallen og gulvet er et slags betonggulv og er hardt som fy, forteller han om hallen som altså ikke akkurat innbyr til trening for knær, kropp og ledd.

Hvorfor brenner du for denne ideen om en storstue?

– Jeg syntes det er flaut når folk spør meg hvordan vi har det her på kongsberg. Folk har jo ringt, og jeg må svare: beklager det er ikke rare forholdene her. Selv en av de raskeste sprinterne i Norge ville flytte hit, en ingeniør, men han valgte å ikke gjøre etter at han hadde snakket med meg og hørt hvordan forholdene er her, forteller han.

Så jeg syntes det er synd at det er slik og når jeg ser det hvordan andre faktisk har det og hva andre har fått til det, blir det pinlig å si at Kongsberg er den eneste byen av en viss størrelse som ikke har et friidrettsanlegg.

Vi liker å slå oss på brystet å si at Kongsberg er best på idrett i Norge, men det er vi ikke altså. Jeg kjenner jo folk som driver med alt fra dans til karate og alle sammen er underdekket med tanke på tid og behov.

Hvor lenge har dere jobbet med disse planene?

For vel over et godt år siden. Jeg kom inn i KIR fra siden som en varafyr, men da det ble snakk om å lage et utvalg for haller og slikt, kastet jeg meg inn og sitter i dag som koordinator og leder i den gruppen. 

Under din lange idrettskarrière, kan man trygt si at du har sett «litt» av hvordan mange andre land har det. Hva tenker du når du komme hjem igjen?

Uff, skal jeg tilbake til tennishallen jeg da, er ofte tankene. Det er mange som kommer én gang og snur i døra.

Tanken bak storstua er at det skal fange så mange idretter som mulig. Hvilke idretter tenker dere da først på?

– Håndball, basket, innefotball og innebandy. Alle disse trenger den samme flaten. Håndball og basket har jo fått litt vind i seilene i Kongsberg i det siste, men det er andre idretter som også trenger halltid: ta klatregruppa på Skrim for eksempel. De må krangle seg til treningstider nå og medlemmene som står på venteliste for å i det hele tatt være med, må står der i ett år. Da blir de ofte lei og velger seg en annen idrett.

Selv håndballen har grupper som kun får trene én gang i uka, på fredagskveldene. Det holder bare ikke.

– Skal du drive med noe og bli god, må du trene mer enn én gang i uka.

«Skal du drive med noe og bli god, må du trene mer enn én gang i uka»

Skramstad har flere haller han trekker frem når vi spør ham om gode eksempler. 

Se på Sør-Amfi. Hva de har fått til der. Der ser du hvordan publikum, hallflatene og friidretten kan kombineres. Jeg har også fått tegninger og layouten til Sandneshallen, forteller han og peker begeistret på skissene over styrkeområder, klatrevegger, buldregroper som han viser oss.

Bygg hallen Kongsberg og idretten trenger og fortjener.

Det er helt tydelig at Skramstad brenner for dette her og at han synes Kongsberg trenger og fortjener en slik hall. Både bredde, eliten og for folkehelsas skyld.

– Selv bare 0,2 prosent av omsetningen til bedriftene innenfor Teknologiparken kan bidra med mye. 60 millioner kroner er en tredjedel av veien og da har vi kommet langt. Dette vil jo bidra enormt til folkehelsen også, understreker veteranen om hallen som altså vil koste rundt 180 millioner kroner å bygge.

Eierforholdene mener han kan ordnes enkelt og Knut Henrik tror samtidig det er et stort potensiale til å gjøre hallen levedyktig.

– Det bygges jo haller rundtomkring i hele landet. Legger du ting til rette, kommer aktiviteten. Før var det jo omvendt, men nå har tidene forandret seg. Vi har ikke stort antall friidrettsutøvere i byen, men hvor mange alpinutøvere var det før vi fikk et skisenter? Hvis mulighetene er der, så kommer de!

Jeg ser det glimte i øyet ditt når vi snakker. Hvor mye hadde det betydd for deg om hallen kom?

Det hadde vært veldig gøy å få det til. Jeg syntes det er gøy å jobbe med fordi jeg får så mange positive tilbakemeldinger og støtte, smiler han.

Hva er fordelene med en slik storstue?

Det er så mange fordeler. For det første kan tenke infrastrukturelt. Med felles oppvarmingssystem og lys, administrasjon, vaktmester, egne kontor for klubbene. En felles kafeteria er jo også et sosialt sted, hvor man kan kose seg med en kopp kaffe mens barna trener eller kommer sammen etter trening på tvers av andre idretter. Det er også mange muligheter med idrettens SFO. I tillegg kan det jo bli et pluss-hus med solceller på taket og lage like mye strøm som man bruker og så videre, ramser Skramstad opp engasjert.

– Vi trenger rett og slett en hall som kan brukes hele dagen som kan dekke mange ulike behov. Det handler like mye om å legge til rette for interessante ting. Et vitenskapssenter for eksempel, som passer alle aldre, skoler og lignende.

Det er jo mange ting du kan flette inn i en slik flerbrukshall. Det er ingen grenser for hva man kan få til her! understreker han og viser til Sverige hvor de er uhyre flinke til å la storhallene bli endel av lokalsamfunnet og være bærekraftige for store og små.