Innerst i Myntgata ligger en skjult perle av et hus. Kapteinhaugen er en staselig bygning hvis historie går helt tilbake til 1902.

I 1900 kjøpte Kongsberg Våpenfabrikk to løkker nord for fabrikken. Den daværende direktørboligen, Rustmestergården på Nymoen, var forfalt og lå uhensiktsmessig plassert.

Året etter fikk forsvarsdepartementet tillatelse av Stortinget til å avhende den gamle direktørboligen og oppføre en ny på tomta de kjøpte året før.

«Den staselige boligen formelig tronet over våpenfabrikken, nærmest som en analogi til kronen over K-en i KVs fabrikkmerke», kan vi lese i boken Troskap og Flid – Kongsberg Våpenfabrikks historie 1814-1945.

Den nye direktørboligen ble påbegynt i 1901 og stod ferdig i 1902 etter plan og tegning av kaptein Jacob Maximillian Gran Paaske som var direktør fra 1895 til 1912. Selve byggingen ble gjort av våpenfabrikkens egne arbeidere.

Faksimile fra boken Kongsberg Vaabenfabrik : 1814-1914 av Johan Jørgen
Schwartz.
Faksimile fra boken om KVs historie.
Du ser direktørboligen på haugen bak fabrikken. Bildet er tatt i 1904. Foto: Nasjonalbiblioteket

Fra enebolig til representasjonsbolig

Frem til midten av 1980-tallet var huset bolig for fabrikkens direktører og deres familier. De fleste var kapteiner, derav navnet «Kapteinhaugen».

Rundt 1990 ble Kapteinhaugen omfattende restaurert og modernisert av Kongsberg Gruppen og i dag brukes eiendommen til møte- og konferansevirksomhet.

– Du skal se den når trærne og blomstene står i full blomst!

Bente Jakobsen viser oss ivrig rundt. Den er hun som nå har ansvaret fra å vedlikeholde og drifte huset, organisere møter, lunsjer og middager, til besøk fra prominente gjester.

Bente Jakobsen trives enormt i jobben med å drifte Kapteinhaugen. Foto: Anniken Tangerud

«En annen verden»

Dette er helt klart et sted Bente trives. Stolt viser hun oss rundt både ute og inne mens hun engasjert forteller små og store historier om huset, de tidligere eierne, runder med rehabilitering, spennende besøk og ikke minst om hvilke planer hun har videre.

– Jeg vil jo at det skal være så bra som overhodet mulig, at gjestene skal få en wow-effekt når de kommer hit.

Saken fortsetter under bildene 
Foto: Anniken Tangerud
Fontenen ble ofte brukt som badebasseng av barna som vokste opp her gjennom tidene. Foto: Anniken Tangerud
Sollyset slipper inn i et av husets mange flotte stuer. Foto: Anniken Tangerud
Da familien Finne bodde her, hang det et maleri med et portrett av en hval med Jonas Finne i munnen. Portrettet skal ha blitt malt av kunstneren Edgar Parin d’Aulaire. Foto: Anniken Tangerud

Intimt og annerledes

Hun tenker ofte over rollen huset representerer.

– Ja, det gjør jeg. Absolutt. Og jeg ser hvor imponert gjestene som kommer hit blir. Hvor stas de synes det er å få komme hit. Du kommer nærmere gjestene dine på et sånt sted. Det er et absolutt flott sted å være under viktige møter og besøk.

– Det er derfor vi er veldig opptatt av at det skal se fint ut, både utvendig og inne. Du skal få en følelse av at du er velkommen med en gang du kommer til porten. Jeg blir veldig glad når folk blir imponert av stedet. Jeg får en sånn god følelse at jeg har gjort noe riktig.

Saken fortsetter under bildene 
Hovedinngangen. Foto: Anniken Tangerud
Utsikten fra hovedinngangen. Til høyre går en gangvei ned til fabrikken. Foto: Anniken Tangerud
Uteområdet har vært gjennom en omfattende jobb, som fortsatt pågår. Foto: Anniken Tangerud
Foto: Anniken Tangerud

Høydepunktene

Det har blitt noen spennende besøk på Kapteinhaugen opp gjennom. Senest i februar, kom til og med Hans Majestet Kong Harald V til lunsj under sitt besøk hos Kongsberg Gruppen.

Se videoen fra besøket her. 

– Det var ekstremt hyggelig da Kongen kom hit og var fornøyd.

– Jeg hadde også besøk av en tysk admiral i en fantastisk flott uniform med masse striper og vinkler, og han kom bort etter en deilig lunsj, tok meg i hånda og takket for det mest vakreste bordet han noensinne sittet og spist ved. Det synes jeg jo er kjempestas.

Saken fortsetter under bildene

Spøker det?

Vi ber Bente trekke frem noe av det hun synes er det beste med jobben hennes, ut over allsidigheten.

– Når jeg kommer hit får jeg en annen ro i meg, svarer hun varmt. Det er noe med atmosfæren i huset.

– Men det er litt rart at du nevner ro, når du også har snakket om at det spøker her?

– Ja, altså det går i hundreogti, og spøkelset tenker jeg ikke så mye på lenger, hevder hun og samtidig innrømmer at det har vært dager hvor hun har vært litt skeptisk.

– I begynnelsen gikk jeg jo så på tå og hev her at det ikke var til å tro. Bare jeg så min egen skygge, så hoppet jeg i været. Men nå tør jeg til og med å gå ned i kjelleren når jeg er her alene. Men jeg går ikke på loftet, altså. Der oppe er det til gjengjeld ikke lys heller, ler hun.

Saken fortsetter under bildene
Vi fikk bli med ned i kjelleren. I fire av rommene er gulvet hevet en halv meter. Foto: Anniken Tangerud

Ryktene om at det spøker på Kapteinhaugen har nemlig versert lenge.

– Og alle påstår at det er ei dame. Det er ikke mer enn en måned siden at en håndverker så at hun stod oppe i vinduet her. Men jeg tror det bare er tull. Jeg var jo her hele dagen uten å ha sett eller hørt noe, forklarer Bente bestemt.

En annen gang skal en svær glasskuppel ha falt ned fra taket under renovasjonen av et bad i andre etasjen. Men selv om all logikk sa at den skulle ha dundret rett oppå flisleggeren, ble ingen skadd.

– Men han flisleggeren kom aldri tilbake! avslører hun.

Bente erkjenner derimot at hun forter seg med å bli ferdig med jobben om hun er alene i huset om kvelden.

– Jeg må innrømme at det går ganske fort i svingene når alle gjestene har reist og det er mørkt ute. Men jeg velger å tro at hun passer på meg, ettersom jeg passer på huset hennes.

Saken fortsetter under bildene
Hovedinngangen sett fra trappeoppgangen. Foto: Anniken Tangerud
Trappeoppgangen er majestetisk. Foto: Anniken Tangerud

En magisk bygning

I dag brukes Kapteinhaugen som representasjonsbolig. Her avholdes styremøter, konsernledermøter og her blir statsråder, kongelige og andre VIP-gjester tatt godt imot. I trappa står May Sørensen – Kapteinhaugens mangeårige vertinne og tilrettelegger frem til hun gikk av med pensjon i 2015. Verten er den som sørger for friske blomster ved inngangen, lys i alle rom og alt vedlikeholdet som må til for å holde den over hundre år gamle boligen presentabel. Foto: Einar Aslaksen

Bente legger ikke skjul på at hun synes bygningen er flott.

– Den er jo magisk på en måte. Det er høyt under takene, det er veldig forseggjort alt sammen og håndverket er veldig fint.

I dag har huset en helt spesiell rolle i Kongsberg Gruppen.

– Man legger møter, lunsjer og middager her for å skape en ekstra god atmosfære rundt besøket.

– Hva motiverer deg i hverdagen?

– Det var et godt spørsmål. Men det som motiverer meg mest er vel egentlig det at jeg har fornøyde gjester. Jo mer fornøyde de er, jo mer motivert blir jeg til neste besøk. Det er vel det viktigste.

– Jeg vil påstå at dette er et av de flotteste husene i Kongsberg. Jeg er stolt over å være med å ta vare på denne delen av historien.

– Dette er jo et evigvarende prosjekt. Men hva er veien videre?

– Vi har mange prosjekter fremover. Vi skal sørge for at huset beholder sin egenart og sørge for godt vedlikehold.

1957. Widerøe Flyfoto
1961. Widerøe Flyfoto
1965. Widerøe Flyfoto
1968. Widerøe Flyfoto

De første beboerne

De første direktørene som bodde på Kapteinhaugen med sin familie:

Kapteinhaugen ble ferdig i 1902 etter direktør kaptein Paaskes tegninger og instruksjoner.

  • Kaptein Jacob Maximillian Gran Paaske, direktør 1895-1912
  • Kaptein Johan Jørgen Schwartz, direktør 1912-1926
  • Kaptein Haakon Finne, direktør 1926-1940 og 1945-1946.
  • Dr. Ing. Leif Lyche, direktør 1948-1956
  • Major Bjarne Hurlen, adm. direktør 1956-1975.

Fra et besøk på Kapteinhaugen den 18. mai, 2015.

18. mai, 2015, fikk Kapteinhaugen et besøk av etterkommere av tidligere direktør for KV, Haakon Finne (1926-1946).

Ingunn Stein F. Finne hadde med datteren sin (med ektefellen og deres sønn Ole Gabriel Stein, som jobber i Kongsberg Communication i Sandvika), samt sønnen til Finnes søster som nå bor i USA, Nils Daulaire, forsker – Internasjonal Folkehelse.

Ingunn Stein var da blitt 92 år, men en oppegående dame som husket mye fra de årene hun bodde på Kapteinhaugen. Hun var 3 år gammel da de flyttet inn i 1926, og bodde på Kapteinhaugen til krigens utbrudd.

Da fikk de 14 dager på seg til å pakke og flytte ut. Haakon Finne ville ikke jobbe under tysk kommando. Familien kom tilbake og bodde der et lite år etter frigjøringen.

Ingunn fortalte at det opp Myntgata bare var jorder med en lang allè inn til Kapteinhaugen, uten eneboliger. Finne fikk også bygd en levegg i plank mot naboene, den skulle gi ly for plommetrærne slik at de ble modne.

I «dumpa» nedenfor det lille uthuset var det en tennisbane eller golfbane. Hun husket også godt fontenen i hagen.

Familien hadde både privatsjåfør, gartner og hushjelp, men hun kunne huske bare en gang hvor faren leide privatsjåføren og kjørte hele familien til Vestlandet på sommerbesøk til slekt der.

Hvordan lønnen var på den tiden, visste hun ikke. De hadde nesten ikke kontanter, alt ble handlet «på bok» som de sa den gang. – Vi følte oss nesten fattige, men bodde jo veldig bra.

Hun fortalte også at det var malt et stort portrett av en hval med lille Jonas i munnen, rett på veggen i hovedtrappen opp til andre etasje. Dette fordi KV lagde hvalkanoner. Både Ingunn og Nils ble skuffet da alt dette var borte.

Den som skulle ha malt dette var far til Nils Daulaire, Edgar Parin d’Àulaire, visstnok en meget kjent kunstner i USA.

 

Kilder: Troskap og Flid. Kongsberg Våpenfabrikks historie 1814-1945. Myrvang, Christine, 2014. Kongsberg Vaabenfabrik : 1814-1914Schwartz, Johan Jørgen, 1914. Kongsberg Gruppen.