Er det noen som kan jazz i Kongsberg, er det Tor Dalaker Lund.

Tor har i en årrekke vært tilknyttet jazzmiljøet i Kongsberg – både som leder for programkomiteen til Jazzfestivalen, og som sjef for bergstadens jazzklubb, Jazz Evidence.
74-åringen har to hjem; jazzklubben og Turistforeningen.

Vi møter ham i huset til sistnevnte, og innleder praten med å snakke om et TV-program om saksofonens historie og de mange glemte artistene opp gjennom tidene. Spesielt én artist skilte seg ut i programmet, men siden han satt i fengsel da saksofonlegenden John Coltrane fikk sitt enorme gjennombrudd, er han en av de glemte perlene.

– Åh, ja. Du mener Jimmy Heath! Han spilte faktisk på jazzen en gang, forteller Tor ivrig.

Vi er imponert, og spør ham om hvor denne kunnskapen kommer fra. Har han lest seg til dette?
– Jeg har i årevis lest mange jazzbøker og jazztidskrifter fra både Norge, Sverige, Danmark, England, Canada og USA.

Hvorfor nettopp jazz?
– Det har bare blitt slik. Jeg liker annen musikk også, som for eksempel klassisk musikk. Det er ikke noe vakrere enn Mozart, vet du. På mine eldre dager har jeg også begynt å sette mer pris på rock. Det er grenser for hvor mye jeg kan spre meg, men jeg er minst interessert i vanlig populærmusikk. Det blir for flatt, understreker 74-åringen.

Så hvis jeg nevner Selena Gomez eller Justin Bieber, så…?
– Åh, nei. Det er ikke musikk engang. Det er bare noen sammensatte lyder, spøker Lund som ble introdusert til jazzen av sin eldste bror.

– Da jeg var ung, var jo jazzen den tidens ungdomsmusikk. Det var Louis Armstrong, det var Ella Fitzgerald, det var like før Elvis kom – som igjen kom før The Beatles. Jeg var aldri innom den musikken, jeg [Elvis og Beatles, red.anm.]. Jeg gikk rett på jazzen.

I studietiden fant Tor et levende jazzmiljø i både Drammen og Oslo. Det var der lidenskapen for LP-platene startet. Hvor drar du nå for å kjøpe plater?
– Det er på PCen. Altså: Jeg kjøper på postordre. Jeg driver ikke å strømmer og de greiene der. Hver fredag får jeg lister fra en platebutikk i Stockholm som heter Record Mania. I helgen bestilte jeg noe fra et firma som heter SquidCo i USA. I København er det en rekke gode plateforretninger og antikvariater.

Dyr hobby?
– Nja. Noe skal man jo bruke pengene til, sier han og smiler lurt.

Hjemme er det LP-plater og bøker over alt, med et par innslag av bilder. «I myrlandet» av Anders Kjær og et bilde av Jan Garbarek laget av faren til trommeslager Paal Nilssen-Love, er to han trekker frem. Bildene representerer nok Dalaker Lund på mange måter og like mye som han brenner for myrlandskap og jazz, banker hjertet hans hardt for byens jazzklubb. Jazz Evidence ble stiftet i oktober 1961, og er en av de eldste jazzklubbene i landet.

– I hvert fall en av de eldste som har holdt på kontinuerlig, understreker Tor, og forteller om det store jazzkrakket i 1965 under rockens frammarsj. Jeg pleier å si jeg at jazzmusikken i Kongsberg har tre pilarer; Jazz Evidence, Jazzfestivalen og Kongsberg Storband, forteller han stolt.

Jazz Evidence var i mange år arrangør av Kongsberg Jazzfestival, helt til festivalen ble organisert som egen stiftelse. Fremdeles er det tette bånd og nære forbindelser mellom klubb og festival. Selv om det til tider har vært økonomisk trangt, er det lysere tider nå.

– Vi har hatt noen år nå hvor det har gått veldig bra, bekrefter Dalaker Lund.

Evidence betyr jo ”bevis”. Har dere noe å bevise?
– Masse! Vi vil vise folk hvorfor de skal komme og høre på jazz. Vi vet at de vil ha glede av det.

Men for mange er det sært? De tenker bare på «ska» og det helt eksperimentelle.
– Ja, men om folk har det minste snev av musikkinteresse, skal jeg finne jazzmusikk som de vil like. Du trenger ikke sette på den villeste frijazzen med én gang. Det er jo snakk om å kunne utvikle en smak også, men jeg er redd for at det blir sånne båser. Jeg har for eksempel lagt merke til at det samme bandet kan ha et helt annet publikum når det spiller på Mølla [EnergiMølla, red.anm.] enn i kirken et halvt år senere. Jeg tror det kan være fordi de føler seg knyttet til visse miljøer.

Så hva skal til for å få et nytt publikum til stedet hvor dere pleier å avholde konsertene, EnergiMølla?
– Det vet jeg ikke. Det har jeg gått og tenkt på i lange, lange tider.

Hvilke typer band og artister kommer til EnergiMølla?
– Vi har hatt et ganske tett program de siste årene. Vi henter inn band og artister som er i det internasjonale toppsjiktet – og det er ingen overdrivelse. De beste norske jazzmusikerne er det. Vi har internasjonale artister også, spesielt fra Sverige og Danmark. De siste årene har vi samtidig satset på de unge gjennom noe som heter Ungjam. Vi har Ungjam tre ganger i halvåret. Da kommer elever fra Kulturskolen og musikklinja på Kongsberg videregående og spiller et par timer. Da er det vi som betaler tekniker og husleie. I tillegg har vi jo jazzkafeer med flere amatører fra Kongsberg – musikere som nå er i det norske toppsjiktet. Der spiller de for nesten ingenting. De får litte grann av oss, og så går «hatten rundt» hvor publikum gir det de ønsker av egen lomme.

Hvordan går dette rundt?
– Det er ikke alltid det går rundt. Ungjammen og jazzkafeen er bare utgifter for oss, men vi hadde ikke klart oss uten de mange frivillige. Skal vi i det hele tatt klare å gjennomføre noe på dugnad, kan vi ikke engang ha et menneske i døra som selger billetter. Vi har fått godt med penger fra Norsk Kulturråd. Det kommer også litt fra billettinntekter, og så får vi noe fra Buskerud Fylke.

I alle disse årene du har vært med på, hvor henter du energien? Hva motiverer deg? 
– Turer i skauen, sier han og smiler lurt.

Men du brenner så mye for dette her, og så kommer det bare tjue gjester, eller fem… Eller kanskje bare én gjest, for å overdrive…
– Det er lenge siden det har vært så dårlig, altså. Men, ja – når jeg står der klokka ti på åtte en kveld og det sitter tre mennesker i salen … Det er da jeg tenker at dette her, det orker jeg ikke å drive med lenger. Som oftest så kommer det nok folk til at blir hyggelig. Mølla er jo sånn innrettet at du kan møblere slik at det ikke ser tomt ut. Det stedet er fantastisk. I tillegg har vi et flott publikum som er veldig våkent, og det er ingen som snakker. Det er helt stille, og hvis det er noen som sier noe, så sier jeg ifra. Dette er ikke bakgrunnsmusikk. Det er jo noen som tror at du skal gå på konsert og sitte med ryggen til musikken og prate høyt. Da blir det lynsjestemning, altså. Det er likevel slik folk vil ha det, og det er derfor vi åpner så tidlig som klokka 19. Da kan folk komme tidlig, ta seg en øl og prate sammen først.

– Når det skjer ting på scenen og du får den magien mellom scene og sal, og du står der bakerst i rommet og ser det skjer … Det er god nok lønn i seg selv. Jeg har jo stort utbytte selv av å høre på musikken. Selv om jeg riktignok slapper mer av når jeg ikke er ansvarlig for å arrangere konsertene.

– Samtidig motiveres jeg av det sosiale. Vi har et flott styre som jobber veldig godt sammen, og som har gjort det i mange år. Og så er vi veldig glad i Mølla som konsertsted. Det stedet er helt enestående. Du skulle hørt første gangen forfatter, komponist og pianist Ketil Bjørnstad kom inn sidedøren der og sa: «Oj! Så flott. Dette er jo akkurat som i New York». Etter den kjempefine konserten, gikk han opp i baren. «Jeg kjøpte meg et glass hvitvin, jeg». «Kjøpte du?» spurte jeg. Det hender jo de blir spandert på. «Ja, jeg må jo støtte en god sak», svarte han.

Det frelste jazzoraklet trekker samtidig frem det å bli kjent med musikere og artister og band som slår av en prat på bakrommet, som en av drivfaktorene bak det at han har holdt på så lenge.

Nå ser han uansett resultatene av den harde innsatsen til klubben den siste tiden.
– Den satstingen vi har drevet med nå i noen år har jo båret frukter. Vi har etter hvert etablert oss et veldig godt rykte i jazzmiljøet, og da spesielt i Oslo, Norsk Jazzforum og Østnorsk Jazzsenter. De syntes det er flott det vi får til her på Kongsberg. Men det har kostet. Nå merker vi at vi har begynt å skrape bunnen av pengebingen. Vi kommer derfor til å ha noen færre konserter til høsten enn normalt. Det er ikke bare av økonomiske grunner – jeg føler at det ikke er stort nok publikum i Kongsberg til å ha 12 konserter i løpet av en kort periode.

Har jazzklubben et overordnet mål? En visjon?
– Ja, vi har noen roller. Det er å øke interessen for jazz og jazzbeslektet musikk. Vi er ganske tøyelige når det gjelder sjangerbegrepene.

Det samme gjelder også hans egen smak.
– Jeg har jo etter hvert blitt veldig glad i ekstrem frijazz, men jeg kan også plukke frem Billie Holiday og gammel jazz fra 30-tallet. Det er fremdeles ingen vokalist som overgår Billie Holiday.

Har du sett «La La Land»? [Oscarvinnende film fra 2017 som handler om jazz, red.anm.] Mange sier at den har vært med på å øke interessen for jazz i USA. Hva skal til for å gjøre det samme i Kongsberg? Hvordan skal dere nå hvermansen?
– Nei, jeg har ikke sett den. Det er uansett bra, for det er vanskelig å være jazzmusiker i USA nå. Selv i jazzens hjemland. De tjener jo mye bedre på en klubbkveld her på Mølla enn i en jazzklubb i New York. Men det er vanskelig å finne resepten. Vi sender ut e-poster til 250 mennesker foran hver konsert, men folk har det vel egentlig ganske travelt. Vi har et lite kjernepublikum som kommer hver eneste gang, og vi får fremdeles forhåndsomtaler av konsertene i lokalavisen, selv om omtalene er færre enn før. Dessuten har vi en hjemmeside og en Facebook-side hvor vi deler opplysninger om alle konsertene.

Hva er det beste med Jazz Evidence?
– Vi har et veldig variert program. Vi har en del av den aktuelle nye jazzen, som det viser seg at folk liker godt. Den er ofte utadvendt, frisk og rytmisk.

Det er godt at det er et glidende begrep, da. At jazzen kan favne ganske mye?
– Ja. Det er bare å få folk innenfor døra, så oppdager de at «jøss. Dette var jo fint, jo». Men det er ikke krise, altså. Jeg er helt sikker på at veldig mange mennesker går glipp av noe de bør unne seg. Det som er så rart, er jo at folk strømmer til byen når det er jazzfestival – og det er ikke bare til de kommersielle konsertene. De går jo på de seriøse også. På Mølla, på kinoen. Men når hverdagen kommer, går de ikke på konserter lenger. Jazzklubben har jo et like godt repertoar som festivalen. Jeg programmerer jo begge steder, så det kjenner jeg godt, ler han.

Du vet. Johan Borgen sa det så fornuftig: «Du trenger ikke avkobling, du trenger tilkobling».

Hva er den største konkurrenten deres i forhold til dette med at folk går i dvale her i byen? Er det den berømte tidsklemmen, eller et TV-program?

– Det er nok ofte sånn at folk som er aktive, og som lever et aktivt liv, kan greie å få med seg både det ene og det andre. Så har du de som nesten aldri går ut. Jeg skjønner at de som er småbarnsforeldre har mer enn nok.

Hvis du skal bruke noen adjektiver på hvilke følelser jazzen har gitt deg opp gjennom. Hvilke hadde de vært?
– Oi. Det krever jo egentlig en hel roman, men jeg kan forsøke meg på en liten kortnovelle. Jeg er jo jeg vant til å teoretisere en del omkring litteratur fordi det er faget mitt, men heldigvis slipper jeg det når det gjelder musikk. Jeg kan rett og slett la det flyte inn og la det bli en slags følelsesmessig opplevelse. Det var en gang noen som sa at jazzen er snarveien til følelsene. Det er godt sagt. Noen vil jo si at det er en underlig omvei, men jeg mener det motsatte.

Er du følsom?
– Om jeg er? Ja, selvfølgelig er jeg det. Jeg blir fort beveget hvis jeg hører fin musikk, eller hvis jeg sitter og ser et fint landskap. Jeg er nok lettrørt noen ganger. At musikken betyr noe rent følelsesmessig for meg, det er helt sikkert. Kanskje er årsaken at jeg ikke kan noe særlig om musikkteori – jeg kan ikke vurdere om dette var en solo bygd på disse akkordene, og «det greide han veldig fint!». Det tenker jeg ikke på. Men jeg kan jo høre om en trommeslager driver og herjer med rytmiske forskyvninger og slikt.

Var det følelsene som opprinnelig gjorde at du ble tiltrukket jazzen? At det var noe i den som appellerte deg fordi du hadde det i deg og det gav deg et rom du kunne «finne deg selv i» eller «leve det ut» i?
– Ja. Det må ha vært noe i meg som det har harmonert med. Det er ikke noe jeg bevisst har jobbet meg frem til. De fleste mennesker har jo en sans for rytme og melodi. Det er jo urgammelt. Du ser det typisk i lyrikk for unger. Barnerim er ofte veldig rytmiske og ofte mer opptatt av lydene enn hva ordene er, og det er ofte begynnelsen på en reise.

Kan du bli sinna når du hører på jazz? Er det en av følelsene?
– Nei. Det kan jeg ikke huske. Jeg merker heller at dette er noe som gjør meg godt, avslutter Tor Dalaker Lund.

Del og lik!
  •  
  •  

Anniken Tangerud

Jeg har jobbet som redaktør, journalist og webansvarlig, og har 16 års erfaring i web- og mediebransjen med en 8,5 års høyere utdannelse.

Se alle innlegg