For Vidar Thorsdalen handler jakta om så mye mer enn bare treffsikkerhet.

Det er en grytidlig morgen, søndag 10. september. Småviltjakta har åpnet for sesongen og Vidar Thorsdalen (73) er på vei inn mot Rajeområdet på vestsiden av Skrimfjellene med ett mål i sikte: å være først ute i terrenget på årets første jaktdag.

Det ble med nød og neppe.

Tekst: Arne Halvard Solum og Anniken Tangerud.

– Ja, det ble nesten bomtur i dag, humrer Vidar da vi møter han samme ettermiddag.

– Bommen slukte pengene mine og jeg måtte kjøre hjem for å hente flere mynter. Til slutt var jeg i skogen rundt halv åtte – noe som er litt seint på første jaktdag! Men det var ingen andre biler på parkeringa når jeg kom fram, så jeg var førstemann i terrenget her, forteller han og smiler.

Vi sitter rundt et bål ikke langt fra Heiervann og til lyden av knakende ved og sus i trærne, omgitt av duften av våt lyng, blir det en lang og fin prat som strekker seg fra familie til jakt – og ikke minst Kongsberg. 

Vidar er en person som virkelig snakker varmt om byen og traktene rundt.

– I begynnelsen jakta jeg på Gamlegrendåsen, i områder hvor det i dag er fullt av bolighus, forteller han varmt idet han tenker tilbake.

– Jeg har jakta i alle nærområdene rundt byen og kjenner terrenget godt, men favorittområdet her er Knuten, smiler han og reflekterer:

– En er privilegert som bor i Norge og Kongsberg. Her kan man jakte og drive med slike hobbyer helt nært fra hjemmet sitt, understreker Vidar som selv bor på Risteigen sammen med kona Wenche.

De to har vært gift i 51 år og ifølge ham selv, er hun «ei super kokke for viltmat».

Hederstegn i forbundet

73-åringen, som blant annet jobbet på KV i Næringsparken frem til han gikk av med AFP for 11 år siden, har så å si jakta hele livet. Helt siden ungdomsårene da han var med faren og bestefaren på harejakt som 12-åring, har jakten lokket han ut.

– De hadde ei hagle i huset og det ble etterhvert fuglejakt sammen med en kamerat. Men det ble mye bomskudd i starten, ler han.

Løsningen på å få opp fellingsstatistikken ble å legge turene til leirduebanen på Heistadmoen. Det endte med et livslangt forhold til leirduelaget i byen.

– Jeg var aktiv i leirduelaget i mange år og er det fortsatt, forklarer han.

Thorsdalen var faktisk formann i laget 14 år. Som leder i leirdueutvalget fra 1974 til 1988, og som engasjert deltaker i vakttjenesten på leirduebanene i tilsammen 42 år, kontinuerlig siden 1974, ble Vidar tildelt Norges Jeger- og Fiskerforbunds innsatsmedalje på årsmøtet i forbundet i 2017.

– De gjør et bra arbeid for andre som har interessen for jakt og fiske. De er flinke til å ta seg av nye medlemmer. Det er mange ungdommer der, og de er flinke med rekruttering. Det er en sosial forening, skryter Thorsdalen av forbundet.

Den totale følelsen

Omgitt av enorme uberørte skog- og fjellområder om høsten, er Vidar i sitt ess. Det er her naturopplevelser, fysisk aktivitet, vennskap og selve jakta, gir ham en følelse av noe mer eller noe større.

– Det beste med jakta er følelsen. Man kan tømme hodet, fokusere på natur og dyreliv, få mosjon og spenning. Den totale følelsen! forklarer Vidar.

– På støkkjakt [man går uten hund og skyter når man ser noe/har hold, journ.anm.], ser man mangfoldet av dyrelivet. Senest i dag så jeg en elgku med kalv som gikk rolig forbi meg.

73-åringen jakter alene og jevnlig – helt fra jaktstart til snøen blir for dyp eller jaktstoppen trer i gang den 23. desember.

– Kosen med jakta er viktig. Det er fint å kunne jakte når en sjøl vil, understreker han.

Det beste med jakta er følelsen. Man kan tømme hodet, fokusere på natur og dyreliv, få mosjon og spenning. Den totale følelsen!

Er du tålmodig? spør vi nysgjerrig.

– Når en kan sitte i skjul å vente på at duene slår seg inn i seks timer, og det kommer kanskje ei due i timen, da er man ganske tålmodig, ler Vidar med et glimt i øye.

Når du har jaktet i så mange år som Vidar, blir det noen øyeblikk som stikker seg litt ut fra andre i minneboka.

– Jeg skjøt en tiur som kom rett i mot meg i høy fart en gang. Den datt på første skuddet, og landa fem meter fra meg. Vekta stoppa på 4,8 kg.

– Når klaffer alt?

– Når det er lagomt vær, høstfargene pryder skogen og jeg har fugl i sekken.

«Når det er lagomt vær, høstfargene pryder skogen og jeg har fugl i sekken».

Til uka drar han til Hardangervidda for å jakte rype og han trekker på smilebåndet da vi ber han komme med noen spådommer for årets sesong:

– Bra! Det ser ut som at bestanden er god. Jeg gikk opp fem fugler i dag, og det er ikke verst så tidlig i sesongen når fuglen trøkker hardt. Men det viktigste med jakta er fine turer på skauen, avslutter han varmt.