– Dette er definitivt årets høydepunkt for Jensen!

Kinosjef Even Thunes Jensen er ikke i tvil. Verdenspremieren på filmen Chick Corea – The Musician onsdag 5. juli, er noe han virkelig ser frem til.

Vi møter regissøren bak filmen Even gleder seg så til, Arne B. Rostad, en solfylt fredag utenfor Krona Kino.

Rostad, som blant annet er kjent for dokumentaren om Erik Bye, «Giganten» fra 2005, smiler om kapp med solen da vi spør ham om hans forhold til Kongsberg Jazzfestival.

– Her har jeg vært mange ganger. Første gangen var nok rundt 1979/1980, så denne festivalen betyr mye for meg, innleder 58-åringen som etter å ha vokst opp i Oslo, flyttet til et småbruk på Nøtterøy for noen år tilbake.

– Egentlig begynner historien om mitt forhold til jazz med faren min. Han var kulturjournalist i Dagbladet på 60-tallet (Bernhard Rostad, red.anm.) og ble borte en uke av gangen hver sommer på jazzfestivalen i Molde og etter hvert Kongsberg. Så det var han som dro meg inn i dette og vekket både interessen for jazz og spesielt improvisasjonsmusikk og det uforutsigbare, forklarer Arne.

– Han brukte ikke mange ord, men hjalp meg til å gå inn i kunsten på egenhånd. Finne ut av det selv.

Fikk et unikt innblikk i livet til en av verdens største jazzstjerner. Foto: Anniken Tangerud

Det spesielle forholdet til Chick Corea, som han nå altså har laget en helaftens dokumentarfilm om, startet tidlig.

– Det begynte i 1972. Etter å ha vært ihuga Led Zeppelin fan, ble faren min lei av rocken og kjøpte meg albumet Return to Forever «Light as a Feather» og siden den gang kastet jeg meg over alt jeg fant av Chick Corea. Første gangen jeg hørte «Light as a Feather», skulket jeg skolen og satt hele dagen på kne foran platespilleren. Jeg falt pladask og forelsket meg i spontaniteten, vedkjenner filmregissøren som også spiller i band.

… og nå har du fulgt barndomsidolet og en av jazzens aller største stjerner over flere år og laget en dokumentarfilm om ham… Hvordan kom du over denne muligheten?

– Det datt ned i fanget mitt og jeg kunne jo ikke si nei, ler han og utdyper:

I forkant av Moldejazzens 50 års jubileum i 2010, tok Arne kontakt med med daværende festivalsjef Jan Ole Otnes og foreslo en jubileumsfilm om Moldejazz. Dette førte videre til at Arne året etter ble spurt av Bjørn Willadsen i Midtnorsk Jazzsenter om han kunne være med å dokumentere en turné med Trondheim Jazzorkester og Chick Corea. Da tok Chick Corea Productions kontakt og ba ham sende noen opptak han hadde gjort i Molde året før, fordi de ville se noe av det han hadde gjort.

– Noen dager senere kom mailen fra Bill Rooney, manager og bestekompis av Chick. Chick likte det han så veldig godt, så da var det bare å bli med på turné.

Noe Are likte spesielt godt med å komme så tett på idolet, er Coreas åpenhet.

– Vi har samme type humor. Vi fant tonen fra første stund. Han er veldig åpen og inkluderende og har en lekende innstilling til det meste og det har kanskje jeg også? sier han med et glimt i øye.

Kort varsel

Sommeren 2011, mens han satt på hytta, fikk han så en mail fra Chick Corea productions: «Kan du komme til New York i morgen?»

– De likte måten jeg jobbet på og ville at jeg skulle dokumentere plateopptakene til «The Continents», men jeg kunne ikke dra på så kort varsel, men jeg lagde en god plan og klippet det hele i ettertid. Rett etterpå møtte jeg de i Berlin og det var oppstarten på en lengre turné.

– «Kan vi ikke bare ansette Arne», utbrøt Chick selv under en av middagene på den turneen og etter det gikk det fort. Da de så spurte direkte om jeg ville lage en dokumentar, takket jeg ja, men sa jeg måtte finne ut av ting.

– Etter noen uker, i august, ba de meg komme over dammen igjen (til USA, red.anm.). Denne gangen for å dokumentere «Return to Forever»-turneen i september. På 14 dager bodde Nils Petter og jeg på turnébussen sammen med bandet og kom tett på alle som var involvert.  Vil fulgte de fra San Diego via Los Angeles og San Francisco til Seattle og det ble mange timer ujålete, ekte footage, forteller Rostad og smiler av tanken på opplevelsen.

I oktober 2011 ble det en ny tur – denne gangen for å filme 70-års jubileumskonserten til Chick i New York på Blue Note – i hele november.

Hvordan fant du «den røde tråden»/historien i filmen din?

– Det var kaotisk. Det skjedde så mye på så kort tid. Jeg fikk litt panikk, følte at jeg holdt på å bli gal: hvor er strukturen? Men etter som tiden gikk og jeg klippet trailerne, en liten pilot og fikk mer opptak, tenkte jeg at dette kunne bli noe. Jeg klippet alt selv i fjor sommer og da jeg fikk en positiv tilbakemelding fra Erland Edenholm, som er en meget erfaren og dyktig filmklipper, en av de beste, skjønte jeg at noe hadde formet seg over tid. Man må improvisere og stole på magefølelsen.

Var det noen utfordringer underveis eller noe du husker ekstra godt?

– De første ukene under Blue Note hvor Chick spilte var fantastiske. Ikke bare spilte han sammen med de aller største i jazzen, fra Herbie Hancock til Elektric Band, men i salen satt det filmstjerner og en rekke kjendiser på rekke og rad. Vi ble kastet rundt av produksjonsteamet, de ville dokumentere alt, så det ble ganske hektisk. Én gang gikk det faktisk så fort at jeg ikke fikk med meg at jeg hadde intervjuet trommeslageren til Prince i et kott av et rom på Blue Note, humrer han.

– Lydmiksen av filmen gikk heller ikke etter planen. Musikkmiksene i filmen måtte gjøres i regi av Chcik Corea Productions – så jeg sendte de partiene som skulle være med i filmen til Brian Vibberts (superkjent amerikansk lydtekniker, red.anm). Så skulle han finne alle lydopptakene fra konsertene. Men da vi fikk de tilbake, sendte de hele tiden feil lyd. Til tross for at vi hadde vært så nøye med å skrive på nøyaktig tidspunkt og dato på alle filmopptakene. Til slutt viste det seg at vi hadde skrevet norsk tid og bommet med hele seks timer, smiler Arne.

Hva var det med stilen og arbeidsmåten din som de likte?

– Først og fremst er det nok fordi jeg skiller meg fra den typiske amerikanske, glatte stilen. Jeg er mer rufsete i kantene. Bill innrømmet også at Chick likte måten vi jobbet på fordi vi er så «usynlige». Kanskje det også er fordi jeg kjenner musikken så godt? forteller Arne, som egentlig er utdannet stillsfotograf, men som tidlig fant ut at han heller ville jobbe med «det levende» formatet.

– Mentoren min, Bjørn Winsnes (kjent tegner og fotograf), som for øvrig også var en jazzmann og en slags reservefar for meg, sa hele tiden at jeg måtte «tørre å prøve meg frem» og gå på tryne, deri ligger nok også en del av min tilnærming som Corea falt for.

Hva motiverer deg?

– Visuell kunst og musikk. Naturen. Det enkleste er å tusle i fjellet. Samtidig må jeg nevne kinoen. Det å gå på kino. Det er den beste opplevelsen. Det gir meg like stort kick nå og det sier jeg til elevene mine også. En iPad vil aldri kunne gi deg den samme opplevelsen, røper Rostad som til daglig jobber i en halv stilling som medielærer ved Åssiden VGS i Drammen.

Hva tenker du nå før verdenspremieren? 

– Jeg gleder meg. Det skal bli godt å «få den ut». Selvom det har tatt noen år, var det først i fjor sommer jeg var sikker på at The Musician ville bli en realitet. Så det var ekstra hyggelig når Even ringte og ville vise den under jazzfestivalen i Kongsberg. Det er jo ikke noe bedre enn det! avslutter han.

Jazzfilm: Chick Corea – The Musician har verdenspremiere på Krona Kino, onsdag 5. juli, klokken 15:00.

 

Se et utdrag av filmen her:

 

 

Del og lik!
  •  
  •  

Anniken Tangerud

Jeg har jobbet som redaktør, journalist og webansvarlig, og har 16 års erfaring i web- og mediebransjen med en 8,5 års høyere utdannelse.

Se alle innlegg