På en togreise for noen uker siden, ble jeg sittende å observere mine medpassasjerer og prøvde å fange blikket til noen. Det var ikke enkelt, og hvis jeg lykkes ble det kun en brøkdel av et sekund før vedkommende raskt rettet oppmerksomheten ned i smart telefonen eller nettbrettet igjen.
Nesten uten unntak, unge som eldre, alle var de opptatt av de digitale ansiktene og kommunikasjon med dem.
Hvor ble den enkleste av alle kommunikasjonsformer av, den som viser hva mottager oppfatter av det vi har sagt fordi vi er nær, direkte og ser på hverandre? Når vi ser på hverandre, kan vi smile med ansiktet istedenfor å legge inn smiletegn i teksten. Vi kan til og med gi en ekte klem – jeg tror nemlig ikke digitale klemmer virker og varmer så godt som de fysiske!
I senere tid, faktisk i noen år, har ordet Ansiktstid dukket opp i ulike sammenhenger og ofte i forbindelse med at den oppvoksende generasjon kommuniserer mer digitalt i hverdagen enn med sine foresatte.
En journalist i Aftenposten rettet spørsmålet om; Kan vi ha like stort utbytte av et godt digitalt nettverk som av ekte samtaler? Han viser til at forskning tyder på at sentrale mekanismer i oss mennesker som styrker helse og tilknytning mellom oss, ikke fungere når viktige bånd blir digitale.
Det ligger også mindre forpliktelse i den digitale kommunikasjon enn ansikt til ansikt.
Nå er det sånn at våre digitale verktøy er kommet for å bli og er en viktig del i manges hverdag, men det betyr at den ansiktstiden vi får tildelt, og som vi kan være med å lage, er luksus.
Jeg tenker derfor at jeg skal tilstrebe at det blir høy kvalitet på den luksusgoden jeg har sammen med venner, kollegaer og familie. Tenker at jeg skal utkonkurrere litt av de digitale ansiktene med ekte ansiktstid.
God uke ansikt til ansikt fra Alba-gk, Gry K.
