En opplevelse av bergstaden for 85 år siden.

Ragnvald Støren var en ivrig kongsbergpatriot og hos Statsarkivet ligger den en fascinerende beskrivelse av byen vår fra 1934, skrevet av Støren selv.

Du drar kanskje kjensel på navnet? Joda. Det var mannen som i forbindelse med byjubileet i 1924 skrev vår kjære kongsbergsang «Drønn fra fjellet, sus fra skogen».

Les også: Sølvby’n 300 år: Kongsberg Dagblad

Først litt bakgrunnshistorie.

Ragnvald Støren ble født i Trondheim den 17. mai, 1877. I 1915 ble han hyttemester ved Kongsberg Sølvverks smeltehytte i Saggrenda og myntguardein. I 1921 ble han så bestyrer ved sølvverkets foredlingsanlegg i Saggrenda. Han fungerte også som direktør for sølvverket en kort periode fra høsten 1944 til våren 1945.

Støren foretok tallrike studiereiser til utlandet, og studerte blant annet myntvesenet i en rekke land. I tillegg publiserte han en rekke avhandlinger om gruve- og myntvesenet, og om bergverkshistorien.

I tillegg kjempet han en utrettelig kamp for sølvverkets videre drift, og skrev utallige artikler både i fagpresse og dagsaviser der han argumenterte for videre drift. Støren sluttet som myntguardein i 1937 og døde på Kongsberg den 21. januar 1953.

Støren var gift to ganger. Første gang 30. mai 1937 med Hjørdis Throndsen (1889-1928), datteren til medaljør- og myntgravør Ivar Throndsen og Inga Marie Josefine Hansen. Hans andre kone var Bergljot Jørgine Mohn, datter av kontorsjef Hans Mohn og Sina Johnsen. Leser vi kilden korrekt fikk aldri Ragnvald Støren barn.

Inntrykk i Kongsberg fra 1934

Så over til hovedformålet med denne artikkelen: å dele Størens egne ord og hvordan han selv beskriver byen vår for 115 år siden.

(Merknad: Siden teksten hans er så lang, har vi delt den i flere deler. Vi har også skrevet om teksten med et litt mer «moderne språk», samt lagt til mellomtitler)

Besøk på Kongsberg

(Inntrykk i 1934 av R. Støren)

Det begynner nå å bli alminnelig kjent blant vintersportens dyrkere, som er tallrike som folket, at man etter et par timers jernbarnereise fra Hovedstaden kan komme til foten av den fjellvidde, som rommer verdens beste skiterreng.

Det var der oppe, forteller tradisjonen, at gjetergutten fant taggene av det gedigne sølv stikkende ut av fjellet på det sted, hvor Kongens Gruve nå har sin dagåpning.

Om sølvets saga der oppe er ennå et eldre eventyr enn gjeterguttens, så tilhører skisportens eventyr deroppe vår egen tid.

Bergstaden Kongsberg

Men ved foten av dette terreng ligger bergstaden Kongsberg, som for de reisende kan være av likestor interesse og likeså eventyrlig som skiterrenget.

Og det er eventyret som virker dragende på det store publikum, som kommer på de store utferdsdager, folkestrømmen, som ikke ville rommes i 1880-årenes smalsporte jernbanevogner med de lave kupeene, hvor høyvokste folk måtte bøye seg under taket.

Man kommer ikke lenger til den lille koselige jernbanestasjonen nede i dalsøkket, hvor fra man om vinteren kjørte opp i byen i sleder mens dombjellene raslet.

Les mer om den gamle og den nye togstasjonen her. 

Nutildags kommer man med rommelige vogntog, som trukket av elektrisk lokomotiv, jager forbi verandaen på Gomsrud, men unngår dog ikke det imponerende syn av Lågen med fossene og fabrikkanleggene og kirken med rokokkotårnet i bakgrunnen.

Det er liv på Kongsbergs store jernbanestasjon på slike dager, lange tog som kommer og går – Oslotog, Vestlandstog, Numedalstog med sportfolk og turister og all bagasjen.

Hotell-forviklinger

Bilene iler fra jernbanestasjonen i alle retninger. Noen skal videre – oppover mot fjellterrenget eller langs veiene vestover og nordover, noen skal bli i byen og kjører inn i gårdsrommet til Grand Hotel omrammet av den brokete glassveranda, eller de tar inn i «Hotel Norge» i 17. mai gata eller i «Bondeheimen».

Les mer om Gamle Grand Hotel her.  

Kanskje kommer noen gamle folk, som spør etter «Victoria Hotel», det gamle «Hotel des Mines», som kongsbergerne kalte for «Hotel Minus», men får bare vite at Victoria er slukt av Britannia og dette igjen av Bondeheimen, så det hadde vært best å gå like dit.

Er det sjeldne reisende med, som i disse dager et stor forbunds representanter, så fører kongsbergerne, eller om man vil kongsbergenserne dem til Grand Hotels rommelige lokaler, forteller dem litt om sin by og tar dem så med ut på en tur for å se litt nærmere på den.

Særegen klang

Navnet Kongsberg har en særegen klang hos befolkningen både fra gammel og ny tid. Bergstaden har tradisjonene som sølvets- og Myntens, tømmerdriftens og Vaapensmedenes by, og nå er den også skisportens- og skiløperne har gjort kongsbergnavnet videre kjent rundt om i verden enn det gamle Sølvverket noensinne har klart.

I over 300 år har bergmennene hugget seg vei inn i fjellet, fulgt de edle sølvertsganger i deres buktninger og lunefulle sprang i sølvføringen.

Tyske bergarbeidere fra Sachsen og Harz innvandret under tredveårskrigen og satte sitt preg på Bergstaden, så tyske familienavn er blitt karakteristiske for kongsbergerne opp til våre dager. Man støter på: Bauer, Eberlin, Fusche, Harm, Harto, Henckel, Lybeck, Vølner osv.

Og mange av landets kjente slekter er innvandret gjennom Kongsberg, således: Barth, Bøckmann, Fleischer, Klem, Ræder, Scwabe, Steenstrup (dansk), Vogt osv.

Gruvearbeidet

I disse dager oppfriskes alle Sølverkstradisjonene i krisestemningen. De 300 år passerer i revy i kongsbergernes tankeverden.

Oppe på Kirketorget mellom de monumentale bygningene som vitner om verkets glansperiode, samlet i sin tid bergfolkene til mønstring etter utringning kl. 04 om morgenen og marsjerte ført av sine stigere til gruvene oppover den steile gruvevei gjennom «Skjeggetrengselet» (hvor veibyggeren hadde mistet skjegget under fyrsettingen) og forbi «Kronerne i Haavet» med sine kronede navnsifre og verset «Her hvor vildsom Ørk har været….».

Kommet frem ble det holdt bønn og folk anført til arbeidsstedet kl. 05:30 – og de brukte fyrsetting og hugget malmen løs med kilhakkene, sauret og fordret.

Vannkunsten drev kehrradet (vendehjulet) og malmen ble heist til dagen for så å bli kjørt avsted til pukkverkene og smeltehytten og tilslutt som fint sølv til mynten for så å slås til blanke dalere og skillinger som spredtes over landet i handel og vandel og hvermanns hender.

Og kl. 14:15 marsjerte det fra de forskjellige gruvene i juletiden, et langt fakkeltog tilbake til bergstaden og inn i kirken for å holde bønn før hver gikk til sitt.

Undertiden hadde vel også bønnen en særskilt misjon. Det var en takkebønn, når berget hadde åpnet seg og gitt av sin overflod:

«Regius ut mineras mons – tuto fundere possit»… 

… står det på en gammel bergmannsfane.

Les fortsettelsen her:

Inntrykk av Kongsberg fra 1934 – Del 2

Inntrykk av Kongsberg fra 1934 – Del 3

Kilder: Slekten Støren : 1739-1959 av Wilhelm K. Støren, 1960. Statsarkivet.