En opplevelse av bergstaden for 85 år siden.

Vi fortsetter vår serie om hvordan Ragnvald Støren beskrev Kongsberg i 1934.

For del 1 – les denne artikkelen. 
For del 2 – trykk på denne linken. 

Ragnvald Støren var en ivrig kongsbergpatriot og hos Statsarkivet ligger den en fascinerende beskrivelse av byen vår fra 1934, skrevet av Støren selv.

Du drar kanskje kjensel på navnet? Joda. Det var mannen som i forbindelse med byjubileet i 1924 skrev vår kjære kongsbergsang «Drønn fra fjellet, sus fra skogen».

Les også: Sølvby’n 300 år: Kongsberg Dagblad

Inntrykk i Kongsberg fra 1934

Målet med artikkelserien er å dele Størens egne ord og hvordan han selv beskriver byen vår for 115 år siden. Vi er nå over i del to og fortsetter der Støren slapp forrige gang.

(Merknad: Siden teksten hans er så lang, har vi delt den i flere deler. Vi har også skrevet om teksten med et litt mer «moderne språk», samt lagt til mellomtitler)

Besøk på Kongsberg

(Inntrykk i 1934 av R. Støren)

Det er ennå litt tid til å se nærmere på byen. Vil man ut til Vaabenfabrikken, tar man veien bortover Hyttegaten på Vestsiden. En by, hvorigjennom det går en elv, har to sider; Kongsberg har sin østside, Nymoen, og sin vestside med hvert sitt apotek og hvert sitt vinmonopolutsalg.

Mynta

Først beser man Den Kongelige Mynt («Mynta») ved Nybrofossen, som før ble drevet av vannhjul (Mynterenna), men nå med elektrisitet.

Bygningen er gammel, snart 100 år, og om noen år er det 250 år siden myntverkstedet ble lagt på Kongsberg (1686). Men er bygningen gammel så har den moderne maskiner og ordentlige skillemyntbehov – sølvmynt i krigstiden og etter at sølvmynten forsvant på kistebunne, og ved utsmugling, kobbernikkelmynt.

Det er mangfoldige millioner blanke sølvdaler og skillinger, kroner og ører, som i de snart 250 årene er trillet ut herfra. Og det er med vemod at kongsbergerne ser samtiden uten forståelse av sølvets og sølvverkets ideer. (…)

Men sølvmedaljer preger man som før, Kongens medalje, skyttermedaljer og annet, som spres over hele landet til folk som har gjort seg fortjent til offentlig påskjønnelse. Edel dåd.

Ivar Throndsen

Den gamle myntgravør Ivar Throndsen, som har frembrakt originalene til omkring 450 medaljer, er død. Men medaljene lever videre gjennom Myntens overtakelse av hans forretning.

Og ennå er Throndsens medaljørverksted stående med medaljesamlinger fra utstillinger og modeller rundt omkring på veggene i huset med søyleporten ved Numedalsveien.

Sølvsamlingen

I den gamle smeltehytta er det også en spesiell severdighet, nemlig Sølvverkets store samling av sølvmineraler (stuffsamlingen), som ikke noe annet sted har et sidestykke.

En amerikansk professor som engang så samlingen sa spøkefullt til omviseren: «I should desire to be private for a moment».

Sølvmineralene er ordnet etter antatt aldersforhold og forekomstmåte, og vil være av stor betydning for undersøkelsene etter malm i gruvene gjennom inngående vitenskapelig eksaminasjon.

Særlig er det gedigne sølv forekommende i forskjellige former; trådsølv og krystaller, omvandlingsstadier fra sølvglans til gedigent og omvendt. Interessant er også sølvtrær og såkalt glittersølv…. Her synes nok kongsberggenserne at sølvberget har åpnet seg, og mange kommer for å beskue det vidunderlige.

Gamlebrua

Turen går videre ned til Gamlebrua som skinner i ny skikkelse. Opprinnelig ble det her bygget en bro over Lågen allerede i 1626 av lensherren admiral Ove Gjedde, som var sølvverkets direktør i paticipantperioden.

«Tislebroen» som den ble kalt, ble dog flere ganger tatt av flom og tømmer. Sist i solformørkelsesåret 1927.

Nå kan man fra den slanke hengebro befridd fra flommens farer betrakte den henrivende utsikt sydover elven, med Skrimfjellenes konturer i bakgrunnen (når de da ikke, som navnet angir, ligger i tåke – Kongsbergs barometer).

Les også: Vi presenterer Gamlebrua.

Lågdalsmuseet

Spaserer man nå over broen til «Gamlegrenna» finner man lett frem til Laagendalsmusee på gården «Glittre» – med sitt fortidsinteriør en helligholdelse av det sted, hvor kongsbergerne i 1872 feiret Norges 1000-års jubileum.

Vaabenfabrikken

Ved Gamlebrua fører en allé langs Lågens vestbredd (en strandpromenade) hen til Vaabenfabrikken.

Det er en hel verden for seg selv, som under krigen nesten var som en befestet del av byen, fra forskjellige strategiske punkter i omegn ved kanoner beskyttet mot luftangrep.

Opprinnelig var Vaabenfabrikken en utvidet fortsettelse av Kongsberg Jernverk, som bestyrtes av bergmester Steenstrup. Forslaget om fabrikkens anlegg var også kommet fra ham (1813).

Les også: De eldste bygningene ved Lågen – del 1 og del 2 her.

Den fremstilles derfor i begynnelsen selv sitt jern av malm fra Arendalskanten. Det ble naturligvis militæretaten som fortsatte driften og dens fremvekst har hatt stor betydning for Kongsbergs trivsel.

Mest kjente av dens menn er vel kaptein Ole Krag (senere oberst og felttøymester), som sammen med korpsbøssemaker Erik Jørgensen i 1880-årene konstruerte Krag-Jørgensengeværet, som ble antatt som geværtypen for flere staters armeer.

En sønn av en våpenarbeider, den senere så kjente ingeniør Tinius Olsen, har vokst opp i fabrikkens ly. Som gutt pusset han messingbeslagene på gamle geværer, og endte i Amerika som den store maskinfabrikant.

I krigstiden utvides Våpenfabrikken betydelig og kanonfabrikken bygdes, men den etterfølgende nedrustningsalder har fremelsket adskillig sivil fabrikasjon.

Norges første kjørevei

I det vår bil kjører «tilbake til byen» passeres Våpenfabrikkens skilt med meddelelse om at vi kan få reparert billig der om vi skulle behøve det.

Og er trafikken på Kongsbergveiene i stigende, så har man også tradisjonen.

Norges første kjøreveianlegg var fra Kongsberg til Drammenselva ved Hokksund (1624), hvor fordum rideveien gikk. Landeveisstykket av den senere «Sølvrute» fra Kongsbergmynta (1686) til Kongens København.

Det var på denne vei på høyden ved «Bombakkene», at en dansk prinsesse utbrøt: idet hun oppdaget at den hvite snø på Jonsknuten i det fjerne, at nå så hun sølvet på Kongsberg.

Bombakkene har liksom Bommen i Saggrenda sitt navn fra veibommen ved bygrensen, hvor det holdes vakt.

Les også: Bomstua på Kongsberg.

Kongsberg hadde nemlig ikke tidligere kjøpstadsrettigheter. Sølvverkets provianteringsmagasiner sørget for forsyningen. Men det forhindret ikke allslags kremmere tilhold ved bygrensen og smughandelen med «tjuvsølv» florerte.

En av verdens største byer

Det nyttet ikke at bygrensen gang på gang ble lagt utenom smuglhandlernes boder. Bymarken ble bare større og større, og nå er Kongsberg en av verdens største byer i utstrekning.

Mens noen farter rundt om byen…

– til Labrofossen, til Knutehytta, til Bolkesjø over Jondalen, til Svene og langt oppover Nore for å se på Tunhøvddammen og Nore Kraftanlegg, et av Norges største – og kanskje noen som skal vestover tar bil istedenfor jernbarne og drar forbi «Fleischerstøtten» oppover Saggrendabakken og Meheia, den samme vei, som Sam. Eyde før jernbanens tid kjørte i sin store bil til Notodden og Rjukan.

– så finner andre det interessant å ta mer av byen Kongsberg i øyesyn.

I tidligere dager dreide alt i bergstaden seg om Sølvverket, og det gamle verk griper ennå dypt inn i dens økonomiske forhold.

Bybrannen

For den som er kjent er det lett å er det lett å se fortidsminner på alle kanter, skjønt nedgangstid og ildebrann har herjet stygt.

Terrenget på «Vestsiden», hvor det gamle Kongsberg, som brant i 1810, lå med sine retter gater fra Christian IVs byanlegg hvor bergmennene bodde og drev sin selskapelighet og sine intriger, er nå opptatt av ganske gå bygninger.

Brannen oppstod i Amtshuset ved Kirketorgets sydvestre hjørne, hvor Overbergamtet hadde sine møter, og bredte seg sydover og østover.

Kirken

Kirketorgets omgivelser ble skånet, den monumentale kirkebygning fra rokokkotiden (1761) og Bergseminaret i fransk stil med mansardtak fra 1786, ennvidere Berghauptmanngården oppført i 1740-årene av Stukenbrock og har et tidstypisk gårdsinteriør (den er fredet av Fortidsminnesmerkeforeningen).

På Kirketorget er det nå ikke lenger mønstring av bergarbeidere om morgenen. Her foregår alle demonstrasjoner.

Her samles barnetoget den 17. mai og skriker derfra Numedalsveien forbi Schløsser-Klemhuset, hvor fordum Eidsvollsmannen Poul Steenstrup i sin alderdom stod og tok i mot ungdommens hyllest – og videre rundt i byens gater.

Her samles arbeiderne 1. mai og her holdes «Kongsbergmarken» til om enn nå i en døende tilstand.

Kirken, som ble planlagt av ovennevnte berghauptmann Stuckenbrock, og dens oppførsel er bekostet av Sølvverket, utstyrt av private midler.

Les også: Kirken – et skattkammer.

Den skal ha kostet ca. 150.000 riksdaler og er nå assurert for 1,5 million kroner. Den anses for å være en av de vakreste og mest interessante kirkebygninger i landet, og alle turister som kommer til byen unnlater ikke å se den anseelige korskirke med dens kunstneriske utstyr.

Det store kirkerom, som er så rikt begavet med utskjæringer og malerier, opplyses av 3 vidunderlige glasslysekroner.

(…)

Det senker seg høytid over dem som hører tonene fra «Glogerorgelet», som etter mange års taushet nå lyder som aldri før. Ingen formår som sognepresten, Gjessing, å forklare den idé, som kirken er bygget etter, så man må høre ham og ingen annen fortelle om dette.

Det ligger en dypere betydning i plasseringen av alter, prekestol, orgel, kongestol…

Bergseminaret

Like overfor kirken ligger Bergseminarets bygning, som nå er bolig for Sølvverkets direktør og bergmester.

Den ligger der som et minne om den tid da Kongsberg var Norges nest største by og «Tvillingrigernes» tredje største. (I 1769 hadde København 70.500, Bergen 13735, Kongsberg 8068 og Christiania 7496 innbyggere).

Byen spilte da en fremtredende rolle innen 2 riker. Det akademi man ønsket i Norge ble derfor lagt på Kongsberg i tilknytning til Sølvverket (1757), som dengang i egenskap av myntmetallets frembringer om enn i merkantilismens siste dager ble betraktet som en institusjon av spesiell betydning.

Takket være danskenes mistanke om voksende selvstendighetstrang hos nordmennene, ble akademiet kun et bergseminar.

Men det var dog forløperen til Universitetet av 1811 som først tenktes lagt på Kongsberg i Bergseminariets sted. Og seminaret hadde i alle fall etter 1786 gjennom sine lærere – som professor Olafsen på arkitekturens område – hatt adskillig innflytelse på det vitenskapelige liv i landet ved århundreskiftet.

– og flere av elevene ble senere bekjente menn – Esmarck, Steenstrup, Strøm.

Bak seminariebygningen ned mot Hasbergtjernet ligger en gammel kirkegård, hvor flere av Sølverkets embedsmenn ligger begravet – blant dem eidsvollsmannen Steenstrup ved hvis gravstøtte «Byens Fædre» samles den 17. mai kl. 07 om morgenen, og det holdes en minnetale.

Arbeidersamfunnet

Overfor kirken mot Kirketorgets sydøstrehjørne ligger en gammel bygning, hvor Sølvverkets annendirektør Lammers bodde, og sangeren Thorvald Lammers er født.

Her har i mange år Arbeidersamfunnet holdt hus. Det var upolitisk helt frem til 1917 og har spilt en stor rolle som byens samlede festivitetslokale med scene for teaterforestillinger.

I haven feiret Sølvverket i 1923 sitt 300-års jubileum. Om alt dette og om de politiske bølger i Arbeidersamfunnet er det skrevet i byens aviser, i «Kongsberg Adresse» og dens etterfølgere, hvorav «Kongsberg Tidende» er frisinnet Venstre, «Laagendalsposten» lenger til Venstre, «Kongsberg Dagblad» lengst til venstre og «Fremtiden» til Venstre for Venstre.

Berghauptmanngården

På nordsiden av Kirketorget ved siden av Prestegårdsparken med sin musikkpaviljong ligger «Berghauptmanngården», hvor Stuckenbrock bodde til sin død i 1756 og Morten Thrane Brünnich fra 1791 til 1813, da han dro til Køenhavn med et omfattende arkiv, materiale angående Sølvverkets historie, skjønt Prinsregenten frarådet ham det.

I en av sine novelletter omtaler Kongsbergdikteren Mauritz Hansen, hvis gravstøtte nå er lett synlig ved kirken, et fasjonabelt ball i den gamle gården.

Dyrmyr gård

Den andre gamle Berghauptmanngården var «Dyrmyr»- dit veien går over «Nymoen» bortover torvet «Tråkka» og «Treatrumsgata» (som ingen skjønner navnet på).

Den var bebodd i 1757-1770 av grandseigneuren Berghauptmann Michael Heltzen, men gården er meget eldre som berghauptmanngård og har sett forskjellige tiders liv og selskapelighet i sine tidspregede rom, og den har opplevd mange omskiftelser.

Nå er det lokale for byens tekniske aftenskole, men med denne blir det engang annerledes takket være bysbarnet norskamerikaneren Tinius Olsen.

Les også: Dyrmyrgata

Magasinparken

På veien ut til Dyrmyr går man forbi «Magasinparken» ved Lågen, hvor myntmesterboligen lå i 1729 og beboddes av Henning Meyer, som dømtes til kakstrykning for å ha underslått mynt.

Siden ble det her anlagt et proviantmagasin, men på dens tomter nå ligger det et parkanlegg med malerisk utsikt mot Lågen med kirken og berghauptmanngården på høyden ved den andre elvebredden.

Les den fantastiske historien om Meyers bypalé her. 

Tinius Olsen

I parkhjørnet står Tinius Olsens byste på høy sokkel ved det vakre bildet, som senere skal fullstendiggjøres ved oppførelsen av hans legatbygning, en teknisk elementærskole, ved siden av parkanlegget.

Denne mann, kongsberggutten, som fikk utvikle sine evner i det amerikanske storsamfunn, har gitt fullødig mynt til Kongsberg.

Byens fedre har også gjort ham til æresborger og kaller ham «Byens Velgjører».

Og nå, da Kongsbergs gjester har hørt endel om byen og dens historie, og har sett endel av den og omegnet, så kan man bile tilbake til Grand Hotel og ta fatt på sine forhandlinger.