En opplevelse av bergstaden for 85 år siden.
Vi fortsetter vår serie om hvordan Ragnvald Støren beskrev Kongsberg i 1934.
For del 1 – les denne artikkelen.
Ragnvald Støren var en ivrig kongsbergpatriot og hos Statsarkivet ligger den en fascinerende beskrivelse av byen vår fra 1934, skrevet av Støren selv.
Du drar kanskje kjensel på navnet? Joda. Det var mannen som i forbindelse med byjubileet i 1924 skrev vår kjære kongsbergsang «Drønn fra fjellet, sus fra skogen».
Les også: Sølvby’n 300 år: Kongsberg Dagblad
Inntrykk i Kongsberg fra 1934
Målet med artikkelserien er å dele Størens egne ord og hvordan han selv beskriver byen vår for 115 år siden. Vi er nå over i del to og fortsetter der Støren slapp forrige gang.
(Merknad: Siden teksten hans er så lang, har vi delt den i flere deler. Vi har også skrevet om teksten med et litt mer «moderne språk», samt lagt til mellomtitler)
Besøk på Kongsberg
(Inntrykk i 1934 av R. Støren)
Sølvet, det er sig saa edel en malm
En gang yndet sølvårene av sin edelhet i Norges trengselstid til utrustning av Tordenskjolds flåte (1718). Men under tiden var det også en bønn om hjelp når sølvtilgangen var liten, «Die Klüften hatten sich verschlossen». Og nedgangstider har man opplevd med uro og dårlighet, og en gang ble gruvedriften nedlagt ved kongebud.
Men Kongsbergerne er seige bergmenn og gruvedriften kom opp igjen og ydet av sin overflod til landets trivsel. Og alt var såre vel i nesten 100 år.
Men nedgangstider kommer i det lange løp igjen, såvel som gode tider, og atter en gang lyder den samme kirkebønn om «Gottes Mildigkeit», om «Segen Gotten» og «Gottes Hülfe in der Noth». Man stoler mer på Gud enn på geologien.
Og Kongsbergerne går og venter på at berget skal åpne seg. De synes vel å høre sitt bysbarn Thorvald Lammers synge:
«Sølvet, det er sig saa edel en malm,
det smuldrer ikke som høstens halm.
Laa det i jorden vel tusinde aar,
det skinner endda, det aldri forgaar.
Livets lyst er som høstens halm,
sorgen er sølvet, den edle malm».
Inn i sølvgruvene
Men, den har ikke vært på Kongsberg, som ikke har vært i gruvene. Så det er en kjær plikt å følge sine gjester der ned.
Man biler Storgaten fra Grand forbi Eidsvollsmannen Steenstrups monument og over Nybroen, som går like over fossen. Og man får i flomtiden et mektig inntrykk av de frådende vannmasser – og i motsetningen, det stille vannspeil i Lågen ovenfor dammen.
Nedenfor på Østsiden ligger Elektrisitetsverket og like overfor på Vestsiden, Mynten, og bortenfor denne ser man silhuetten av den store likefrem monumentale gamle (nedlagte) Smeltehytte, hvor jubileumsutstillingen i 1924 fant sted og hvor «Kongsbergmessen» holdes i september.
Man er ved knutepunktet, Klokkerbakken, hvorfra Hyttegata fører over Åkeren til Gamlebroen og Numedalsveien nordover i dalen, og biler videre mot syd oppover Myntgata over Nytorvet og Bussedalen – et navn fra Tysketiden – Bursche, og bortover Sandsværveien tre fjerdingsvei til Saggrenda, hvor Sølvverkets anlegg i dagen ligger og stollen munner ut.
I forsamlingslokalet «Blåstua» trekker man på overalls, noe som særlig morer damene, man får utdelt acetylenlykter og plasseres i de lukkede mannskapsvognene.
Og så bærer det trukket av bensinlokomotivet «Montania» inn i gjennom Christian VIIs stoll rullende fremover i mørket, ser bare gruvelyktenes lyspunkter hist og her de vel 2 kilometernes vei til Kongens Gruve.
Her blir man mottatt av stigeren og vist om i en rommelig underjordisk verden, 350 meter under dagen, full av larmende maskiner, rullende gruvevogner lastet med malm – kabler og rør i alle retninger.
Heisen fører den uredde nær 700 meter ned i dypet, 1030 meter under dagen og ennå dypere går synken.
Der nede venter man nå på at berget atter en gang skal åpne seg og gi av sin overflod. Det har man behov for flere ganger like mye nå som før Verdenskrigen.
Ut i dagen transporteres malmen og forvandles gjennom knuseverk og vaskeri, ekstraksjonsverk og smeltehytte til barrer.
Finbrenningen er sluttprosessen og når sølvbadet er blitt speilende begynner utstøpningen av det flytende sølv i barreformene, som er anbragt på et svingbart stativ stadig dirigert (…) i den dystre belysning. Et eiendommelig sceneri i den kapellignende smeltehytte.
Det er ikke så lenge siden vinterens sølvbetrukne trær glitret oppover Underbergets skråninger, hvor gruveveien går til «Sachsen», «Kongens Dam» og til «Knutehytta».
Der oppe klyver Kongsbergerne unge og gammel hver søndag. Noen går vel over Saggrenda, og den veien kan man bile opp i skiterrenget. Ja, nå driver «Ungdomshjelpen» på med veiutbedring for bilkjørsel like opp til Knutehytta.
Andre går vel over «Kruttmølla» og «Korset», der kong Christian stod, hvor det nu er en høy mast, og viste folket hvor bergstaden skulle ligge.
Les også: – Det skal byen ligge!
Hoppløpets hemmeligheter
Men hovedveien går opp Bussedalen oppover Håvbakkene forbi «Kronene» og deler seg straks bortenfor.
En sidevei fører til den bekjente «Hannibalbakke» (nedenfor Hannibal Sehesteds gruve), hvor Kongsbergguttene, og blant dem nå de verdensberømte skihopperne Sigmund og Birger Ruud fast har sin utdannelse i hoppløpets hemmeligheter og skapt sin «svevestil».
Nede i Mellomeuropa har de nå svevet innpå 100-meteren gjennom luften.
«Haus Sachsen og dammene»
Så fortsetter hovedveien oppover de bratte bakker, «Ollebakken» og «Elses stoll»-bakken og i løpet av en times tid er man ved krysset ved Sachsenveien fra Saggrenda, som fører til den gamle Overstigerbolig.
Man er oppe ved fjellplatået 550-600 meter over havet. Derfra er det en god halv times vei forbi «Dammene» (Sølvverkets vannreguleringsanlegg fra 1690-årene), Zechenhusdam, Henriks dam, Jakobs dam, osv. til Knutehytta i 718 meters høyde.
En «Frognerseter» av særegen art
Det er en «Frognerseter» av særegen art, hvor man kan overnatte og ha det som hjemme, og hit fører også Kongsbergerne sine gjester, vinter og sommer.
Knutehytta ligger like ved oppstigningen til «Jonsknutens» topp, (902 meter over havet), hvor Sølvverkets forstvesen har sitt skogbrannvakttårn, og hvorfra man har en enestående utsikt milevis i alle retninger.
Høifjellene – Gausta, Lifjell, Norefjell, ja i klarvær ser man til Oslofjorden.
Fra Knutetoppen foregår det såkalte utforrenn, en halsbrekkende skirute nedover selve toppen. En gang blir det nok lagt et stor turisthotell her oppe etsteds i fjellterrenget, og Kongsbergerne går, som Miwcaber i «David Copperfield», at «something will turn up» – til trivsel for staden.
Vittig nok handlet 3600.no sin aller første aprilsnarr om akkurat et slikt hotell. Les om det her.
Nedover farter skiløperne på tur i alle retninger og til slutt bærer det hjemover om «Hannibal» langs «Kemnerløypa» (oppkalt etter kemner Ruud).
Tømmerfløtningen
Men nå er det vår og tømmerfløtningens tid.
De lange tømmerstokkene, som i vinterens løp er felt i de dype skoger, som innvandreren Nume dro inn for 1000 år siden og ryddet boplass, og hvorfra det blir kjørt frem til «velta» på føret for senere å fløte i flomtiden til sagbrukene og fabrikkene og bli til planker og bord eller til tremasse for å ende som papir.
Tømmerdriftens historie er gammel i dalføret.
Setteved er hugget til fyrsettingen og miler er brent på «kullebunner» for Sølvverket og jernverkene.
Sølvverkets skoger strekker seg over omtrent 2 kvadratmil og utgjør 167.000 mål.
Nå i flomtiden svulmer Lågen og bielvene fra Jondalen og Meheia (Kobberbergselven) veldig opp, dammene fylles og snart skal de åpnes og tømmervelta gå i strømmen.
Stokkene danser avsted, henger seg fast og stuver seg opp, slik at fløterne får henge i så det forslår. Ved hengslet springer de med sine fløtningshaker, på tømmerstokkene og roper til hverandre, arbeider med de innfiltrerte stokker og greier floken.
Ufarlig er det ikke. Og tømmeret kommer langveisfra, Rollag og Veggli, Nore, Flesberg og Lyngdal (hvor Tov Flatin sitter og skriver om bygda), og det går videre gjennom Liahengslet til Hellebekk og nedover fossene til «Tremassen» ved Våbenfabrikkfossen, og alltid er det noe som skal ennå lenger avsted.
Fortsetter følger.
Kilder: Slekten Støren : 1739-1959 av Wilhelm K. Støren, 1960. Statsarkivet.
