Fram til 1685 ble Kongsberg Sølvverk i hovedsak drevet på forekomster nær dagen. Nå var det behov for mer driftsvann, flere maskiner og nye stoller.

Fram til 1685 ble Kongsberg Sølvverk i hovedsak drevet på forekomster nær dagen. Sølvverket måtte gjenreises og effektiviseres, og det var to muligheter – enten finne nye forekomster, eller drive de gamle ned i dypet.

Skulle man hente ut sølv lenger nede i fjellet, var det behov for mer driftsvann, flere maskiner og nye stoller.

Kongsberg Sølvverks gruver lå uheldig til i forhold til driftsvannforsyningen. Nedslagsfeltet var begrenset til Knutefjell vest for byen. Fjellets topografi gjorde at det ikke var mulig å lede fram vann fra andre nedslagsfelter eller vassdrag. Naturlige elver kunne heller ikke omdirigeres – det var bare lokalt regnvann som kunne benyttes.

Varme tørre somre og kalde lange vintre gjorde den naturlige vanntilgangen svært vekslende. Om vinteren frøs vann og bekker til, om sommeren tørket magasiner og bekker ut, og mange vannhjul stanset opp.

Hjulstue. Foto: Bjørn Isaksen

Schlanbusch

Heinrich Schlanbusch (1640–1704) regnes som grunnleggeren av vannsystemet ved Sølvverket. Selv om dammer og renner hadde vært i bruk i omkring 40 år da han kom til Kongsberg, regnes hans innsats som nyskapende.

Hovedtrekkene i systemet var følgende: Regnvannet ble samlet i de høyestliggende områdene på Knutefjell, gjennom en rekke større og mindre dammer med tilførsels- og fordelingsrenner. Derfra ble vannet ledet til gruvene, først til de øverste på Overberget, dernest til de lavereliggende på Underberget, for til slutt å brukes på flere pukkverk. Innen gruvefeltet kunne vannet fordeles på flere grener av systemet, som til dels kunne samles igjen lenger ned.

I 1690 ble det oppsamlede vannet forbrukt suksessivt på 13 vannkunster og tre pukkverk – i alt 16 vannhjul. Mens samme driftsvann kunne drive opptil ni vannhjul i serie i 1690, var dette tallet økt til 16 i 1711, for så å bli omtrent tredoblet videre utover på 1700-tallet.

Resultatet av denne systematiseringen av dam- og rennesystemet var at Schlanbusch kunne gjennomføre en intensiv drift av gruvene mot dypet. Innsatsen på dette feltet la grunnlaget for gylne tider for Kongsberg Sølvverk i årene etter Schlanbusch, og for verkets videre tekniske utbygging på 1700-tallet.

Om dammene og rennene.

Illustrasjon: Statsskog

Dammer og renner på Knutefjell Et stort og sinnrikt system av vannrenner og dammer ble anlagt på Knutefjell for å samle vann til drift av vannhjul som drev pumper og heiser i gruvene.

I gruveåsen er det bygget rundt 60 dammer, 80 demninger og 50 kilometer med renner.

Kongens dam ble anlagt 1711-1713, og har det største vannmagasinet i det som var Sølvverkets kjerneområde. Dammen har en lengde på 180 meter, og høyde på 10,5 meter. Damkrona er åtte meter bred. Dammen rommer 529 000 m3.

Vannrennene ble bygget som fjellgrøfter, som vannkanaler i bakken eller som trerenner på bukker oppå bakken. For å hindre tilfrysing om vinteren og gjengroing om sommeren er de ofte dekket med bord.

Kilder: Kongsberg Sølvverk 1623 – 1958 (Odd Arne Helleberg), Norsk Bergverksmuseum og www.bergverk.no.
Nordlys over rennene ved Sachsen. Foto: Kjell Arne Øia
Del og lik!
  • 154
  •  

Bjørn Isaksen

Daglig leder, journalist og fotograf i Kongsberg Community AS og Nettmagasinet 3600.no. Utdannet i markedsføring og har bred arbeidserfaring innen IT og journalistikk.

Se alle innlegg