Min idrett: Øivind Lundestad

«Verdens. Kuleste. Idrett.»

Navn på Klubb/forening/lag: Kongsberg Miners
Holdt på siden: Bergkameratene Basketball, med kallenavn Kongsberg Miners, ble skilt ut av Idrettslaget Bergkameratene den 8. oktober 1990. Fra da har Miners vært et allianselag under Bergkameratene. Eliteserielaget Kongsberg Penguins ble opprettet og skilt ut som egen klubb i 2000 og holdt det gående til sesongen 2006/2007. Fra sesongen 2015/2016 er det Kongsberg Miners som representerer Kongsberg i BLNO
Når og hvor trener dere: Kongsberghallen og Idrettshallen – hver eneste kveld. 
Antall medlemmer, under 19: 356 under 19 år.

Vi snakker med: Øivind Lundestad (26)

Hvordan vil du beskrive idretten din?
Verdens kuleste idrett! Fordi den har de aller fleste elementene i en komplett idrett. Den har individuelle aspekter, hvor du selv har en utfordring mot deg selv. I en lagsetting lærer du å jobbe med andre. Samtidig er det en idrett hvor du har en mulighet til å finne din rolle. Her kan mange finne ting de er gode på. Ingen trenger å gjøre de samme tingene. Jeg tror det finnes en plass her for alle ulike typer.

Jeg blir fascinert av de mange aspektene ved basket. Det er mye taktikk og mye du kan hente ved å forstå spillet. I tillegg er det mye teknisk, naturligvis, og så har du det fysiske. Her har du mange forskjellige utfordringer.

Når startet du med dette?
Jeg har spilt siden jeg var 7 år. Det var en kurv i gata oppe på Svartås, broren min var bedre enn meg og jeg ville jo slå han, ikke sant. Han var jo mye større enn meg. Det irriterte meg at jeg ikke kunne slå han.

Hva var det som tiltrakk deg/hvorfor startet du med basket?
Broren min, Bjørn, var en unggutt på Penguins og han var akkurat gammel nok til å knuse meg hver gang vi spilte. Pappa (Egil) var involvert i basketen og har spilt basket i alle år og søstra mi (Anne Marte) spilte også. Så det ble litt naturlig. Penguins var veldig i vinden i 2000 da jeg var 9 år og da var det en far til en av elevene i klassen, Bjørn Engen, han var leder i Penguins på den tiden, som startet et lag som trente i gymsalen på Wennersborg skole. Så det var der det hele startet.

Jeg har også spilt fotball, som alle andre. Men så fikk jeg en ball i hodet, begynte å gråte og så sluttet jeg. Etter det har det bare vært basket.

Men jeg var nærmest besatt av basket. Jeg bestilte videokassetter i posten, slik vi gjorde på den tiden. De kostet en hundrelapp og kom i postkassa på fredagene. Jeg bare krysset av på en oversikt jeg fikk over NBA-kamper og så kom kassetten en uke senere. Den fredagen løp jeg hjem i storefri for å se om den hadde kommet.

Basketball er rett og slett kjempegøy. Alle gutta var der, vi var kompiser som hengte sammen og det ble etter hvert denne gjengen som vant NM gull. Fra gymsalen til Norgestoppen. Men jeg tok det seriøst, mestret det og synes det var gøy. Det har alltid vært livet mitt og nå er det jobben min. Livet mitt har handlet om basketball så lenge jeg kan huske.

Bruk tre ord på å beskrive idretten din?
Verdens. Kuleste. Idrett.

I dag har Øivind lagt drakta på hylla og står på for laget og klubben på heltid. Bildet er fra fjorårets sesong. Foto: Magnus Bjørnnes

Er det vanskelig?
Det er krevende å bli god – og det er en ensom vei. Da må du trene mye og gjøre ting de fleste andre ikke er villig til å gjøre.

På et generelt grunnlag, er nok reglene den høyeste terskelen for å ha det kult med basket. Men det at dette er en idrett hvor man bruker hendene, gjør at man kan lære seg de elementære tingene fort.

De fleste klarer å plukke opp en ball og kaste den mot kurven.

Jeg tipper det er lettere å få en mestringsopplevelse når man bruker hendene.

Du har jo nå tatt steget fra eliteseriespiller til daglig leder for Miners. Fortell litt om din historie i klubben. 
Siden jeg var 7 år spilte jeg for Wennersborg med 91-laget i BK Basket. Vi spilte i Buskerudserien og var en bra gjeng og slo mange lag med over 100 poeng. Etter det spilte vi i Osloserien, for der var det mye bedre motstand, og vant de fleste kampene der også. Da skjønte vi at vi var gode. Uten at det tok helt av for meg. Deretter dro vi på noen internasjonale turneringer der i tillegg. Vi tapte nesten ikke kamper før vi var 14 år tror jeg. Jeg kom selv på landslaget da jeg var 15 og ble kaptein der samme år på U16-laget. Tilsammen har jeg vel spilt en 70-80 landskamper opp gjennom. Jeg gikk på NTG og spilte for Bærum og pendlet hver dag. Etter en kneoperasjon, endte jeg tilbake i Kongsberg og tok NM-gull med U20-laget her og spilte to år på seniornivå i 1. divisjon. Dette var vel i 2009-10-11 sesongene. Etter å ha spilt fire år i USA på to ulike colleger der, spilte jeg de to siste årene her i Miners og nå er jeg altså daglig leder for klubben.

Nå gjør jeg alt fra å henge opp nye nett i hallen, signere nye kontrakter, organisere turer og mye markedsarbeid. Finne nye sponsorer. I tillegg til å være sjef for slike ting som skolebasket.

Hvis du ser tilbake – hva er du mest stolt av å ha fått til? 
At jeg klarte å komme inn på college. Det var en kjempeutfordring for meg og var veldig stort. Basketmessig er dette et nåløye. Jeg hadde ingenting. Jeg måtte ha et basketstipend og det er det ikke bare bare å få. Det er millioner om det beinet og da du kommer fra Svartås er ikke det like enkelt å bli sett. Så jeg måtte grave dypt i meg selv for å få det til. Jeg hadde jo spilt x antall landskamper i Norge og blitt Norgesmester, men det hadde ikke så mye å si der borte. Norsk basket er ikke akkurat en stor nasjon. Men jeg følte at jeg var god nok og at jeg ville kunne klare det, selv om jeg ikke hadde sett nivået før, men dette ville jeg gjøre. På dette tidspunktet hadde jeg puttet så mye i potten de siste 12 årene at jeg ikke kunne la denne sjansen gå fra meg. Så jeg lagde en video, en basket-CV, gikk på internett og fant e-post-adressene til alle trenerne i USA og sendte ut 3000 e-poster med denne informasjonen. Den runden gjorde jeg vel tre, fire ganger. Så det ble en ti, tolv tusen e-poster til slutt. Du får ganske lite svar. De blir jo bombadert av ting hele tiden og de får svarene jeg fikk var ikke noe håndfast. Tiden gikk, vi vant det NM-gullet og jeg var i 20-åra. Jeg bestemte meg for å bare dra over og besøke de. La de oppleve meg. Så jeg booket en billett til San Fransisco, betalt av min egen lommebok etter oppstartsmidler som jeg har tjent som basket-trener, sendte en mail til alle skolene og sa jeg kom på besøk, og da var det én trener som sa at han ville hjelpe meg. Så jeg dro til han og han satte opp en trening hvor det kom en annen skole og så på og den skolen ville at jeg skulle spille for dem og takket ja til tilbudet. Jeg spilte veldig bra der borte og ble deretter rekruttert fra den skolen opp til en større skole hvor jeg så spilte i tre år.

For Øivind er basket en livvstil. Foto: Magnus Bjørnnes

Hvorfor eller hva trente du for/hva motiverte deg?
Jeg veit ikke. Har tenkt mye på det selv. Men jeg satte meg jo et mål om å komme inn på College. Jeg har bare vært dedikert det å være så god som mulig og gjøre de riktige tingene. Men det er jo også ganske slitsomt og jeg tok ikke alltid vare på meg selv. Men jeg klarer ikke sette meg inn i hvorfor jeg gjorde det. Jeg hadde det jo gøy. Men basket har alltid vært veldig viktig for meg. Jeg var ganske hard mot meg selv og hadde bestemte tider jeg bare måtte være på trening, øve på skudd og hadde mine regler i livet. Da jeg var 15-16-17 år gammel hadde jeg faste rutiner hver dag: jeg skulle spise på nøyaktig de samme tidene før trening, hvis jeg ikke kom i hallen x antall minutter før hver trening, ble jeg sur på meg selv. Treningskalenderen til hele klubben hang jo på kjøleskapet, slik at jeg visste når jeg kunne trene mens andre hadde trening. Men jeg har moderert meg.

Hvem passer idretten din for?
Den passer for alle. Høyde spiller ingen rolle. Litt av gleden med basketball er at du kan spille den når som helst og hvor som helst. Du trenger egentlig ikke en kurv en gang. Du trenger bare en ball og en asfaltflekk.

Hvilke forhold trenere dere under, og er det behov for utvidet plass?
Vi skulle gjerne hatt flere haller og baner og mer tilgang til treningstider.

Dersom du hadde hatt ubegrenset midler, hva ville du gjort for idretten din?
Basketens nisje i Norge er den urbane delen. Det at det er en gateidrett i de store bymiljøene i de store byene. Der er det et miljø som egentlig er veldig mottakelig for basketball. Så jeg ville ha skapt en organisasjon som hadde ressurser til å drive aktivitet for, kall det de store bymiljøene, inne på gata, inne i gymsalene, få flere kurver, få flere baller og rekruttere massen i Oslo på et par hundretusen barn. Får de interessen og gleden av basketball gjennom stedet de er, så vil det legge tilrette for at mange klubber skal kunne ta de med seg videre. Basketball er egentlig ikke en bondeidrett. Den befinner seg ikke på låven.

Hvilket forbilde har du innen idretten?
Favorittspilleren min som liten var Kobe på LA Lakers. Han var kanskje ikke forbildet mitt, men Lakers var laget mitt. Han var bare best.

Ellers er det mange i familien min. Mamma og pappa og bestefar. Bestefar var alltid en veldig snill og omtenksom fyr. Han bodde i Stryn og det var alltid stas når jeg besøkte han. Han var en fyr jeg alltid så opp til.

Er det noe spesielt på kalenderen fremover/skjer det noe gøy?
Nå har jo sesongen startet og vi har to gode seire borte og et tap hjemme. Men hjemmekampene betyr alltid noe ekstra. Hjemmekampene er jo det A-lagets produkt er bygget rundt. Det er de som er møteplassen, samlingspunktet og der vi viser frem hva vi driver med på høyt nivå.

Hvorfor skal folk komme og se på Miners spille?
Fordi vi prøver så godt vi kan å representere Kongsberg. Både på arrangement og i forhold til hvordan vi ønsker å fremstå som klubb. Vi reiser rundt i land og strand med laget vårt på brystet. Det er en klubbfølelse. Skal du ha ambisjoner om å være et eliteserielag i en by må du tenke litt bredt. Du kan ikke bare tenke ball og kurv. Norsk basketball er ikke så stort og skal du appellere til Kongsbergpublikumet må du fortelle en annen historie enn intern basketsjargong.

Anniken Tangerud

Jeg har jobbet som redaktør, journalist og webansvarlig, og har 16 års erfaring i web- og mediebransjen med en 8,5 års høyere utdannelse.

Se alle innlegg