Det kan de jo ikke – men det kan vi!

Og det er takket være alle dem som opp gjennom årene har gjort nedtegnelser, forsket, formidlet og ellers bevart vår felles historie.

Da kan vi komme over historier som denne, som handler om overdådig luksus, en tragisk skjebne og et hus på vandring.

Alle på Kongsberg veit hvor Magasinparken er. Det er jo plassen man kan sitte og nyte sommeren, og se Bergstaden ved Lågen speile seg i vannflata ovenfor damkrona.

Les også: Vi presenterer: Magasinparken. 

Under jazzen i juli myldrer området av små og store, og under fjorårets «Elvelangs» var Magasinparken scene for kunstinnslag til glede for flere tusen mennesker som vandret langs elva.

Ei skikkelig «kremtomt» for byen!

Les også: Kongsbergtatt av Elvelangs. 

Ei kremtomt var det også for Henrik Christopher Meyer. Faren, Henning Christopher Meyer, den første myntmesteren på Kongsberg, døde i 1723. Sønnen ble konstituert myntmester som 33-åring i 1717. Henrik Christopher var gift med Christine Marie Brun, datteren til den velstående kjøpmannen Jens Olsen på Dyremyr gård.

Les også: Hvorfor heter det egentlig: Dyrmyr?

Fra 1718 og utover dukket det opp tømmerlunner merket «HM» i skogene omkring Kongsberg. De var begynnelsen på Meyers palé, et praktbygg som få hadde sett maken til på den tida.

Den ferske myntmesteren var ikke den som sparte på utgiftene, og Meyer hadde vært på studiereiser i Europa over flere år. Det er ikke usannsynlig at han plukket opp bygningstrekk som gjorde nybygget svært moderne etter tidens standard.

Det var sannsynligvis byggmester Christoph Burchard fra Magdeburg, ansatt i Sølvverket, som var arkitekt og ansvarlig for oppføringen. Han behersket nok konstruksjonen av såkalt mansardtak, slik Bergseminaret har i dag.

Mansardtaket på Meyers palé var etter det man kjenner til, det første av sitt slag i Norge.

Taket vises tydelig på flere gamle tegninger.

Kongsberg i 1808. Akvarell av I. Aschehoug.

Paleet, som var 23 meter langt og 14,25 meter bredt, ble beskrevet som «et stort og prægtigt hus». Hvis du kommer fra Myntbrua og dreier til venstre opp Tinius Olsens gate, ville du temmelig kjapt ha sett bygget på din venstre side.

Meyers palé ser du til venstre. Utvidelsen til høyre. Riksarkivet

Det hadde 22 rom fordelt på to etasjer pluss loft, og et areal på hele 640 kvadratmeter. Innvendig takhøyde kunne måles til 3,4 meter. Gjennom midten av huset, i begge etasjer, gikk en 3,7 meter bred gang.

I den nydelige hagen, som vendte mot Lågen, var det både lysthus og 14 malte statuer av tre som pyntet opp.

På høyde med utlandet

Paleet sto ferdig omkring 1725 og interiøret var uten tvil fullt på høyde med det beste i utlandet. Den nærmest pompøse, italienske trappa var understøttet av marmorerte toscanske søyler. Gelenderet var profilert og støttet opp av dekorerte balustre, ikke ulike de vi finner i Kongsberg kirke.

Foto: Bjørn Isaksen

I flere av rommene kunne herskapet nyte omgivelser der tømmerveggene var trukket med velourtapet eller lerret. Himlingene i takene var praktfullt dekorert av maler Boyesen fra Flensburg. Takbjelkene var marmorerte og listene dekket med gulldekor. For at gullet riktig skulle glitre, ble det lagt på en ruglete masse av lim og sand. Den lyseblå malingen var blandet med glassbiter så den skulle glimre. I dagligværelsene ble det, etter mengden porselen å dømme, inntatt eksklusive drikker som kaffe, te og sjokolade.

Verdig et kongebesøk

Svigerfaren til Meyer hadde i sin tid mottatt kong Fredrik 4. på Dyremyr Gård. Nå fantes det en enda mer standsmessig bolig på Kongsberg, verdig et kongebesøk.

Da Christian VI og Sophie Magdalena gjestet Kongsberg i 1733, er det sannsynlig at paret overnattet i Meyers palé. Da kan det imidlertid ikke ha vært Henrik Christopher Meyer og fruen som var vertskap. Myntmesteren døde nemlig som fange på Akershus festning fire år tidligere.

Piskeslag og fengsel

Det var derimot noe som ikke stemte med myntmester Meyer. Mens topplederne i Sølvverket mottok en årslønn på 2-3000 riksdaler, tjente myntmesteren kun en tiendedel.

Så hvor kom pengene til praktbygget og den ødsle livsstilen fra?

Et ettersyn foretatt av Overbergamtet viste at for holdet mellom mengden sølv som ble levert inn til produksjon av mynter, og antall mynter som ble levert videre, ikke stemte.

Ikke nok med det, analyser av myntene viste at innholdet av sølv var for lavt. Dermed ble myntmesteren og hans assistent arrestert.

En undersøkelseskomité med stattholder Ditlev Wibe og Oslos biskop Bartholomæus Deichmann i spissen, ble opprettet.

Etterforskningen gikk sin gang, og det kom etter hvert fram at Meyer rådde over verdier mer enn 70 ganger årslønna!

For å gjøre en lang og dramatisk historie litt kortere, endte det med rettergang og dødsdom. Kongen gjorde om dødsdommen, men Meyer skulle likevel straffes hardt.

Presis klokka 14, 16. februar 1729 ble en stor folkemengde på Kirketorget vitne til at den tidligere myntmesteren ble straffet med 27 piskeslag og brennmerking i panna. Deretter gikk ferden til Akershus Festning og en dom på livsvarig slavearbeid. Etter noen måneder døde Henrik.

Christopher Meyer.

Meyer og biskop Deichmann var ikke venner, for å si det mildt.

Biskopen var en hard og omstridt mann, og temmelig upopulær blant folk. Meyer eide et portrett av biskopen, og skal i et selskap ha bemerket at bildet ga et bedre inntrykk av Deichmann enn virkeligheten tilsa.

Det var ikke ukjent blant folk at biskopen hadde løsnese, noe som godt kan ha vært en konsekvens av skader forårsaket av kjønnssykdommen syfilis. Som om ikke det skulle være nok, skal Meyer ha plassert portrettet på doveggen, «et foraktelig sted».

Om det var dette som gjorde at Deichmann gikk så ivrig inn for å felle Meyer og at straffen ble så hard, vites ikke. Man kan jo tenke sitt.

Det henger fortsatt et bilde av Deichmann på do. Foto: Bjørn Isaksen

Men nå var Meyer død og borte, eiendelene – der i blant et tamt reinsdyr – var auksjonert bort og paleet tilfalt Kongen. Vi vet ikke sikkert hvordan huset ble brukt i perioden som fulgte, men etter kongebesøket i 1733 kan det staselige huset ha blitt brukt til innlosjering av andre prominente personer. Per Sunmann skriver for eksempel at orgelbygger Gloger og familien fikk anvist leilighet i Meyers palé.

Det store bygget må etter hvert ha mistet sin status, for fra 1767 og framover ble det foretatt det man kan kalle en seriøs bruksendring. Byen trengte et lager for korn og andre matvarer, og Meyers palé ble forvandlet til kornmagasin.

Dette er et av de få bildene vi har av Magasinet. Foto: Nasjonalbiblioteket

Kornmagasinet

Befolkningen vokste, tidene var urolige og behovet for å sikre matforsyningen økte. Ordningen med materialforpleining ble etablert. Det vil si at arbeiderne fikk en del av lønna som i naturalytelser.

I 1774 kom det store tilbygget. Fasaden ble forlenget med litt over 35 meter, slik at den totale lengden nå var drøyt 58 meter.

Stil og innredning i den tre etasjer høye lagerbygningen var strengt praktisk. Her var det kun lagring av kornsekker og annet som gjaldt. Høyden under taket var 162 cm og trappene var tilpasset tunge løft.

Så gikk tida, og etter hvert var det lite som minnet om fordums prakt. Mansardtaket ble erstattet av et nytt tak i 1841. Den enorme bygningen må ha virket skjemmende, der den tronet midt i byen.

Ny adresse

Etter at Norge fikk sin selvstendighet i 1905, skulle Militærets ekserserplass på Gardermoen rustes kraftig opp. Der var det virkelig bruk for magasinkapasitet. Slik gikk det til at bygningene skilte lag.

Før Meyers Palé og lagerbygningen ble plukket ned og sendt med jernbanen til Jessheim og derfra kjørt til Gardermoen, klarte Norsk Folkemuseum (etablert i 1894 og sikkert ivrige etter å utvide samlingene) å sikre de mest verdifulle klenodiene, som de dekorterte takpanelene, veggpaneler og balustre, trapper og dører.

I 1992 ble, som kjent, landets hovedflyplass vedtatt å ligge på Gardermoen. I mars 1993 fikk Bergverksmuseet og Kongsberg kommune informasjon om at de gamle bygningene skulle flyttes. Det ble starten på flere års diskusjoner om hva som var det rette å gjøre.

Arkitekt Nils Friis ble engasjert til å utrede en eventuell tilbakeflytting. Én aktuell plassering for Meyers palé var nabotomta til Bergseminaret, den eneste bygningen som kunne matche paleet i volum og høyde. Imidlertid gjorde spørsmålene om kostnader, plassering, ressursbruk og ikke minst hva byggene kunne brukes til, at både kommunen og Bergverksmuseet skrinla tanken om å hente «Magazinet» tilbake til Kongsberg.

Slik så magasinet ut da det lå på Gardermoen. Faksimile fra boken Kulturminnet Kongsberg sølvverk av Bjørn Ivar Berg, 1993

I 2008 gjorde Oslo Lufthavn det helt klart at nå måtte husene vekk. En ny runde med diskusjoner fulgte, og enden på den visa ble at OSL gikk ut offentlig og kunngjorde at den som ville hente bygningene skulle få 1,5 million i tilskudd. En busslast med interessenter dro til Gardermoen i 2010.

Børter Gård

Flere hadde sikla på tømmeret – det var attraktivt som innredning i moderne laftehytter. På bussen satt også Christian Oppegaard, eieren av Børter Gård i Enebakk. Og slik begynner siste kapittel i historien om Meyers palé.

Børter Gård består av en rekke bygninger som ligger vakkert plassert i kulturlandskapet i Børterdalen.

Gården har 10-12 000 mål skog som drives aktivt med egne maskiner. Christian Oppegård har lang erfaring fra skogbruksnæringen, og har blant annet hatt ansvar for å bygge opp det store mottaksanlegget til Nidarå Tømmersalgslag i Åmli.

Langs bekken som renner gjennom dalen ligger seks husmannsplasser på rekke og rad. De spiller en viktig rolle i konseptet Meyers palé er en del av.

– Husmannsplassene har prega gården i 200 år og gården er en del av identiteten min, forklarer bonden sjøl, og innrømmer at hjertet nok ligger husmannsplassene nærmest.

– Den historien er veldig viktig å ta vare på. Jeg har vært opptatt av hvordan vi kan skape en bærekraftig næring som sikrer at vi kan bruke og vedlikeholde de gamle husene.

Omkring 2003 festet tanken seg om at stedet kunne passe ypperlig som en base for festpregede arrangementer, bedriftsseminarer, konferanser og møtevirksomhet.

I dag er husmannsplassene og enda flere eldre bygninger som er fraktet til gården, innredet for 22 overnattingsgjester.

Meyers palé troner sentralt plassert i landskapet, og rommer blant annet et moderne kjøkken, festsal og seminarrom. Huset rakk akkurat å stå ferdig til feiringen av morens 102-årsdag.

Foto: Bjørn Isaksen

Hele anlegget drives med strøm fra gårdens kraftstasjon og et flisfyrt fjernvarmeanlegg sørger for oppvarming. Alle kabler og rør ligger i bakken, usynlige. Vann og avløp er løst lokalt, og flis til fyring hentes i egen skog.

– Målet er at driften ikke skal etterlate seg noe miljøavtrykk, sier Oppegaard.

– Prosjektet krever en stor egeninnsats, og jeg har slutta å telle timer. Kapitalen er heller ikke penger, men gjennomføringsevne, slår 77-åringen fast.

I løpet av befaringen på Gardermoen så Oppegaard raskt at lagerbygningen fra 1774 ikke var aktuell, til det var den altfor upraktisk. Han ba om å få se på Meyerbygningen også, for Oppegaard hadde nemlig fått tips om at den kunne være av interesse.

– Jeg så på takbjelkene, takhøyden og omrisset til de opprinnelige vinduene at det var et spennende bygg, men jeg visste ikke noe mer om det. Vi sa oss interesserte og fikk tilslaget. Godtgjørelsen tilsvarte summen det hadde kosta Oslo Lufthavn å rive og kvitte seg med bygningen.

Fire mann flytta huset til Enebakk på ti dager. Oppegaard legger ikke skjul på at prosessen med kommunale myndigheter tok på. Det hjalp heller ikke at det regnet og regnet mens byråkratiet gikk sin gang. Til slutt ble bygget reist og sikret ved hjelp av 100 lastestropper og saken fikk en avklaring.

Foto: Bjørn Isaksen
Foto: Bjørn Isaksen

– Seinere leste vi oss opp på historien om huset. Det var en opptur av en annen verden!

Det er litt av en følelse å ankomme Børter Gård, for så å tre inn over dørstokken i Meyers palé anno 2019. Her er god takhøyde, for å si det mildt, og takbjelkene er av voldsomme dimensjoner. Det er tømmervegger, vegger med lerret og en helt særegen stemning.

Rommene ligger på rekke og rad, som seg hør og bør i en bygning fra barokken.

I den romslige midtgangen henger et par eksklusive brystpaneler som må være dekorert av maler Boyesen i sin tid.

Inn til høyre slynger den italienske trappa seg opp. Den er blant bygningselementene Oppegaard har fått overta fra Norsk Folkemuseum. Det kjennes litt som å gå trappetrinnene i Kongsberg kirke.

For å sette i stand trappa, ble det laget 200 nye balustre. Innimellom står de opprinnelige balustrene – det vises tydelig på overflate og dekor.

Foto: Bjørn Isaksen

I annen etasje ligger forværelser og soverom, én avdeling til Meyer og én til fruen. Rommene er skilt av en trappeoppgang.

– Det kan vel hende det kunne være praktisk med en diskret inngang, bemerker Oppegår med et lurt smil.

Listverket rundt dørene i huset har en stil som røper tidlig rokokkomote, og flere av dørene er originale.

Husets 41 vinduer har fått tilbake sine opprinnelige størrelser og har tresprosser.

Foto: Bjørn Isaksen
Foto: Bjørn Isaksen
Brystpanel. Foto: Bjørn Isaksen

Gulvet i hele førsteetasjen er fortsatt laget av tømmer saget på Kongsberg en gang på 1700-tallet.

En tydelig stolt eier går fra rom til rom og forteller, mens kona forbereder morgendagens arrangement i storstua. Så skulle altså myntmester Meyers palé bli hjertet i et konsept som ble til for å bevare husmannsplassene på Børter gård.

Ikke riktig så overdådig som på 1700-tallet på Kongsberg, men ærligere og renere i uttrykket.

Er ikke det vakkert, på sitt vis?

Foto: Bjørn Isaksen

 

KILDER: Artikkelen Meyergården av Lars Jacob Hvinden-Haug, Fortidsminneforeningens årbok 2010 Visste du at: Per Sunmann, Jubileumshefte ved Kongsbergs 250-årsfeiring Foredrag av og samtale med Bjørn Ivar Berg, Norsk Bergverksmuseum Artikkelen «Stjal kongens sølv til egen luksus» av Ulf Andenæs, Aftenposten Historie, Nr 9/2017.