Korpemoen lå midt i smørøyet for den som tenkte seg på en god, gammeldags juletrefest omkring femtitallet.

Metodistkirken, Frelsesarmeen, Avholdslosjen, og ikke minst Arbeidersamfunnet, bød jo på mye moro: Gratis appelsiner, opptil flere ringer rundt juletreet og kanskje en aldri så liten flørt med kjekke jenter under sangleken «Tyven, tyven».

– Vi gikk på alt som var av juletrefester, vi, forteller Knut Haugen (82), vaskeekte korpemoengutt av 1936-årgang.

Under krigen var det ikke tillatt med større forsamlinger, så det som for dagens ungdom kan fortone seg om en noe enkel feiring, var stor stas for generasjonen som hadde vokst opp under krigen.

Knut mener de må ha vært 15-16 år da de gikk på Arbeidersamfunnets juletrefest, for han minnes at ikke alle festdeltakere var helt edru.

– Og så husker jeg at gulvet gynget når de dansa oppe i salen, så det var litt skummelt å stå i garderoben under. Og så var det spennendeå leike Tyven tyven, da. Da var det sjans for å møte noen kjekke jenter. Vi skulle finne ei og danne et par, og så var det å stjele partneren fra hverandre, da.

Hvordan husker du den gamle sangleken? Sjekk beskrivelsen til slutt i saken.

Ikke så mye å rutte med
Familien på Korpemoen hadde ikke særlig god råd. Det hadde sin årsak.

– Det var ikke bare på grunn av krigen. I 1943, dagen før far skulle ta sommerferie fra elektrikerjobben på Våpenfabrikken, fikk han 10 000 volt gjennom seg da han skulle vise vikaren noe. Det skjedde en lørdag, og mandagen etter døde han. Mor ble alene med oss og måtte leve på en enkepensjon på 234 kroner i måneden, forteller Knut.

En godt voksen kar har akkurat passert Spennings gate 14, huset der han ble født for mer enn 82 år siden, som ett av fem søsken. I dag bor Knut Haugen i huset han og kona Jytte bygde i 1974, noen få titalls meter lenger nord. Foto: Anne Mette Hope

 

Dette er kanskje noe av grunnen til at han ikke husker så mange av barndommens julepresanger – det var antakelig ikke så mange av dem.

82-åringen husker likevel én julegave som gjorde dypt inntrykk.

– Det var det året jeg fikk en fin, blå trikk. Det var Sinsentrikken. En blåmalt, massiv trekloss med fire hjul på!

Som guttunge trodde Knut selvsagt på julenissen.

– Men jeg husker at jeg stussa over at han hadde samme strømper og støvler som far min. Så det kan være et minne fra da jeg var omkring 5-6 år. Jeg trodde vel på nissen helt til min salige storebror Per Theodor informerte meg om at det bare var småunger som trodde på sånt, ler han.

«Nappe» hadde flott svor
Korpemoen består av bebyggelse med røtter helt tilbake til 1600-tallet, og bergmannsfamiliene hadde gjerne et lite fjøs og en jordlapp. Mange bygninger bærer fortsatt preg av historien. Under krigen var det flere på Korpemoen som hadde gris, blant dem familien Haugen.

– «Nappe» var så glad i å bli klødd på ryggen med piassavakosten at han datt over ende i søla. Opp mot juletider kom Pauline Fusche. Hun var mor til Ragna, som seinere ble gift med Rolf Hansen. Pauline hjalp til under slaktinga og jeg kan godt huske lukta av slaktemat. «Nappe» må ha fått godt stell, for det ble skikkelig fin svor!

Skihopping, selvsagt
Om det ble nok inneliv i romjula, var det alltids muligheter for å få utløp for virketrangen utendørs. Og da var skihopping en selvsagt aktivitet. Det var flere hoppbakker i nabolaget, blant annet én i bakken rett sør for Vandrerhjemmet og én fra ei løkke lenger sør.

Tjennsganga var mye brukt for å komme fra Korpemoen til Vestsida. Guttungen Knut og storebror Per Theodor var nærmeste nabo (til høyre). I snørike vintre kunne det være veldig fristende å ligge i skjul på taket og dumpe snø i hue på intetanende forbipasserende. Foto: Anne Mette Hope

– Der var det en åpen bekk, og det hendte vi lagde til spretthopp sånn at vi kunne suse over bekken. Kjell Lande, «sjefen i gata» og for øvrig onkelen til Vidar Lande, datt rett oppi den bekken en gang han hoppa.

Det gikk også an å gå på skøyter på Hasbergtjenna, som i følge Knut var godt spedd opp med badevann fra det kommunale badet på andre siden av dalen,

– Isen var ikke akkurat sikker, og en gang gikk jeg tvers gjennom. Jeg kom hjem med våte bukser og fikk vel noe kjeft for det.

– Vi blir her
Det var få organiserte tilbud for ungene på Korpemoen, om man ser bort fra kristenliv og idrett.

– Men vi savna heller ikke noe opplegg, selv om vi verken hadde bil eller TV.

Knut legger til at krigsårene nok preget barndommen. Det ble en del alvor å forholde seg til for en liten gutt.

– Vi måtte blende for vinduene, vi var aldri ute om kveldene og jeg var redd grønne uniformer og flydur.

Knut er fortsatt er lommekjent i eplehagene på Korpemoen, men bedyrer at han ikke har vært på slang etter at han flyttet tilbake i 1974. Litt ettertenksom registrerer han at da han var gutt, bodde det mange gamle mennesker på Korpemoen, og alle kjente alle.

– Nå er det jeg som er gammel…, men vi liker oss godt her, Jytte og jeg. Det er veldig gode naboforhold, det er nær sentrum og lite trafikk. Så vi blir her så lenge vi kan, avslutter Knut Haugen.

Tyven, tyven skal du hete
Sangleken gikk stort sett ut på å danne par og prøve å holde fast på sin «beste venn» – ikke rart det kunne krible litt, både i kjekke gutter og jenter.

Man stilte opp parvis i ring, med «tyven» som en del av ringen. Tyven blunket, og den som ble blunket til måtte løpe og stille seg bak tyven. Den som nå ble alene, var den nye tyven. Det var om å gjøre å følge med, da kunne man klare å holde igjen den som prøvde å løpe.

Teksten gikk vel omtrent sånn:

Tyven, tyven skal du hete for du stjal min beste venn
Men jeg har det håp i vente
at jeg snart får en igjen
Tror jeg trallala, tror jeg trallala
tror jeg trallala ja tror jeg trallala!

Jeg tror du står og sover og ikke passer på min venn,
jeg tror du står og sover og ikke passer på.
Å nei, å nei, jeg sover ei, jeg bare står og hviler meg.
(Om) Jeg sover eller våker, så tenker jeg på deg.
På deg, på deg min lille venn, på deg, på deg min lille venn.
Jeg sover eller våker, så tenker jeg på deg.