For Hege Myhre (44) handler det om å sette det enkelte mennesket i sentrum. 

Setter du av en time til et intervju med rektoren for Kongsberg International School, Hege Myhre, må du regne med at tiden flyr fort. 

Hege er energipluggen som i 15 år har levd og åndet for skolen hun holder så nær.

– Utdanning handler om å finne styrken i hver og en, forteller hun.

Vi møter Hege på kontoret en tirsdag i februar. Valpen Xeno ligger foreløpig rolig i det ene hjørnet og sover, men halen hans logrer ivrig og håpefullt så fort vi nevner navnet hans.

Dagen er en av hennes favorittdager i uka; det er nemlig den dagen hun har mest undervisning.

– Nå underviser jeg i to klasser, men jeg bruker også veldig mye tid med andre grupper, eller individuelle. Det er viktig. For hvordan kan jeg være en god leder for en skole hvis jeg ikke kjenner deres hverdag? understreker hun varmt. 

Det er kanskje fordelen med å være en litt mindre skole?

– Det er helt klart en fordel. Jeg får tid til å se dem. Og jeg ser dem både gjennom barne- og ungdomsskolen. Det er jo en kjempefordel.

– Men det er også bevisst her, at vi i ledelsen har valgt å fokusere på det: Vi tror at vi bygger mer kompetanse ved å være gode rollemodeller og jobbe side ved side. At vi er likeverdige i arbeidssituasjonen.

Hege sammen med noen av elevene hun underviser i dans. Foto: Privat

Du får jo en unik relasjon til mange av elevene dine gjennom å ha jobbet her i 15 år. 10 som leder for ungdomstrinnet og de siste fem som rektor. Hva vil du si har vært det beste ved å være Hege Myhre ved KIS?

– I forhold til stillingen min, er jeg griseheldig som får møte alle disse ungene. Det er jo helt rått. Det som er fantastisk her på KIS er at jeg følger dem i så mange år. Jeg får fulgt deres utvikling.

– IB [International Baccalaureate, red.anm.] gir jo også muligheten til at vi kan jobbe på en litt annen måte. Det jeg setter mest pris på, det er å se at elevene tør; de utvikler en trygghet og en selvsikkerhet som ikke er arroganse, men som rett og slett er trygghet i seg selv, som jeg vet vil ta dem langt videre i livet.

– De tør å argumentere, de tør å stå for noe, de tør å stå opp liksom, og de er ikke trasne, de kjemper sunt for ting.

– Det gir meg håp når jeg ser så mange så ekstremt positive mennesker, understreker hun varmt. 

Hege forteller både på utpust og innpust hvor fantastisk hun synes det er å se hvor flinke barn og unge er til å ta vare på hverandre.

– Det synes jeg altså. De er ekstremt dyktige på å følge opp og bry seg. 

Den engasjerte rektoren har fortsatt kontakt med veldig mange av hennes tidligere elever. 

– Og det synes jeg er kjempehyggelig. Noen av de kommer innom på skolen når de er hjemme i ferien om de ikke bor her lenger, andre bare tar seg en tur om de er i nærheten. Noen sender en melding når de har tid. Vi har mye kontakt med gamle elever. Det synes jeg er fantastisk!

Noen kommer til og med hjem til henne en tur.

– Det er helt rått. Jula er helt fantastisk. Jeg ser masse mennesker, ler hun og smiler smittende.

For man merker fort hvor lett det er å la seg engasjere av Hege. 44-åringen simpelthen gløder av entusiasme, spesielt når det er snakk om mennesker. 

Alltid vært glad i å jobbe med mennesker

Hvor kommer interessen med å jobbe med barn og ungdom fra?

– Jeg vet ikke. Jeg har alltid vært interessert i mennesker fra jeg var veldig liten. Jeg elsker mennesker, og elsker forskjellige mennesker. Vennekretsen min består av så mange rare mennesker som er så forskjellige på så mange måter, og jeg tror jeg med alderen har blitt mer bevisst på at jeg samler litt på mennesker også, forteller hun og fortsetter like ivrig:

– Ingen trenger å være perfekte for å være et godt menneske og en god venn, og ingen er perfekte heller. Men jeg tenker at det får meg til å reflektere over meg selv og gir meg et innsyn og litt dybdeinnsyn ved å være sammen med andre forskjellige, og lære å kjenne andres styrker.

– Men om jeg alltid har vært bevisst at jeg vil jobbe med barn og ungdom, det vet jeg ikke om jeg er. Det er nok litt tilfeldig tror jeg.

Hege kunne havnet på en helt annen hylle i livet. 

– Tilsammen har jeg en del år med studier. Jeg begynte med en Cand.Mag-grad på Universitetet i Oslo, tok så et tilleggsfag i Nordisk. Etter det ble det ett år med høyskolestudie i friluftsliv, med spesialisering i klatring før jeg tok ett år ved UIO igjen, med Praktisk-pedagogisk utdanning.

Etter det tok hun Master of International Education ved University of Bath ved siden av jobben, og samtidig IBEC level 1 and advanced level 2.

– I tillegg har jeg 32 ledelseskurs, så jeg burde være kvalifisert til jobben min, ler hun.  

– Mange sier jeg nok blir en evig student, legger hun til og flirer. 

Karrieremessig er nok trebarnsmoren like allsidig. 

– Jeg jobbet jo som journalist i noen år, men det var også med mennesker. Samtidig hadde jeg lyst til å studere kriminologi, fordi jeg er jo nysgjerrig og elsker å løse gåter. Men jeg gikk helt bort fra det. Når jeg tok personlighetstester, for det gjør man jo noen ganger i forhold til jobb, da kommer det alltid ut som at enten bør jeg være leder i utdanning, som jeg jo er, eller psykolog.

– Men da tenker jeg: det henger jo sammen. Det er jo det samme.

Dette henger også kanskje sammen med årsaken til at du valgte KIS  – og deres filosofi? 

– Det er egentlig Sir Ken Robinson som er mest kjent for den pedagogikken vi legger til grunn. «Why are we always asking how smart people are. We should ask how they are smart». Det har vært min mantra i hvert fall 15-20 år.

Hege sier hun tror oppriktig ett hundre prosent på at alle mennesker har noe godt og sterkt i seg. 

– Og så handler det om å finne det og få det frem, bedyrer hun.

Trygge rammer er et av premissene.

– Og hvis man da får lov til å blomstre på det, og utvikle de egenskapene og sidene, slik at man får en identitet, får en trygghet, så trekker man også opp de sidene man er litt mer usikre på og får utviklet de også.

En skole tilpasset den enkelte

Hege mener det er viktig å finne nøkkelen til den enkeltes unike utdanning. 

Fullt fokus. Foto: Privat

– Det kan kanskje høres litt rart ut å si om man er rektor, men det er et problem med utdanningssystemer i den vestlige verden, nettopp fordi man lager ett massesystem som skal passe alle. Da blir det nødvendigvis slik at du lager litt båser. 

– Men ikke alle passer inn i denne malen eller båsen. Det bør ikke handle om hvor god du er, men hvor du er god.

– Tidligere, for kanskje 30-40 år siden, så hadde man en tanke om at hvis du skulle være akademiker, så måtte du gjennom den malen, fordi det var det det var. Men samfunnet har jo endret seg totalt, alle har høyere utdanning i dag, for du har jo ikke sjans i havet å få jobb uten, men da blir fellesskolen for snevert.

– Det finnes mange mange eksempler på mennesker som slettes ikke hadde en god skolegang, som er hypergeniale når de bare får lov til å ta initiativ og utvikle seg for seg selv.

– Så jeg tenker at utdanning handler om å finne styrken i hver og en, understreker hun. 

«Utdanning handler om å finne styrken i hver og en»

Kort fortalt: hvordan skiller KIS seg fra en vanlig skole? I pensum, filosofi og hvordan dere jobber med elever?

– Pensumet er en ting hvor vi skiller oss. Vårt pensum styres av IB, som i flere tiår har jobbet med konseptbasert læring. Noe av det kommer nå i de norske læreplanene som dybdelæring. Undervisning hos oss fokuserer på å stimulere elevers nysgjerrighet, egen forskning, refleksjon, deres evne til å forstå konsepter og mønstre, og ikke minst, elevmedvirkning og kreativitet. 

– Vi er en verden hvor det finnes all verdens faktainformasjon på nett, bare noen tastetrykk unna. På nett finnes all mulig riktig og feil fakta, og for oss så er det veldig viktig at elevene kan håndtere den informasjonsflyten og lære veldig mye om kildekritikk, søke etter hva som skal til for å være troverdig. Men det som vi synes er like viktig er refleksjon rundt årsak og sammenheng.

– Jeg husker at da jeg gikk på skolen satt vi fremdeles og pugget tall; hvor mange som døde i den krigen, og det jeg husker fra ungdomsskolen og videregående er at det var årstall, viktige kriger, hvor mange som døde, hvem var lalala… men hvilken kompetanse og nytte har vi av det resten av livet? reflekterer hun og slår armene ut i været.

– Det vi må lære er for eksempel hva en revolusjon er?  Hva er trendene? Hva ser vi igjen som er mønsteret i enhver revolusjon? Hva kan trigge en revolusjon? Hva er konsekvensene av en revolusjon?

– Det er jo så viktig. Det er det vi trenger å vite. Det er kjempeviktig. De skal se det mønsteret elevene skal se og lære

– I tillegg har vi et voldsomt krav i IB på noe som heter «active global citizen» – at du skal vise og demonstrere en vilje og evne til å handle utifra den kompetansen du har. Du skal stå opp, ikke bare for din egen del, men prøve å være en aktiv medborger og bidra til et bærekraftig samfunn. Det gjelder både klima og nasjoner i forhold til hverandre, diplomati og alt mulig.

– Og selvsagt skape entreprenørskap og industri. Så det er pensumet.

Hege (på gulvet) lærer elevene balansetriks. Foto: Privat

Unik læresituasjon

I forhold til å jobbe med elever, så har skolen valgt å helt spesifikt ha et tett samarbeid mellom elev og lærer. Her handler det om å bygge relasjoner, og det å ha et likeverdig maktforhold i forhold til læringssituasjonen. 

– Her er elevene med på å skape pensumet og aktivitetene vi gjør, det gjør vi for å sørge for at de også fanges av interesse. 

– Det er en forskjell på lærer og elev, og det skal det være. Men forskjellen skal ikke ligge i maktforholdet i den grad at du skal være autoritær bare fordi du er en autoritet. Den ligger i respekt for mennesket, og det skal gå begge veier.

Lærerne og ledelsen ved KIS bruker mye tid med elever.

– Veldig mye tid, understreker hun.

På vegne av andre

Hva gjør deg stolt, Hege?

– På mine eller andres vegne?

På dine vegne.

– Ehhm. Det som jeg er mest stolt av er at jeg føler at jeg har vært med på å utvikle positivitet og ressursterkhet hos mange mennesker. At jeg har fått være en del av det.

– Det koster en del. For du kan ikke tenke åtte til fire. Det koster det at du må være tilgjengelig, og du må være villig til å yte mye tid. Og det gjør jeg med glede. Når man ser utviklingen.

– På vegne av andre er jeg nok mest stolt av den medmenneskelige utviklingen jeg ser hos mange av våre elever. IB regnes for å være veldig akademisk, og det er det, det er en veldig høyt anerkjent akademisk organisasjon. Mange tenker: du må være så stolt av elevene dine som oppnår så mye, men jeg er nok enda mer stolt av den medmenneskelige delen.  

– Jeg har møtt mange som er akademisk briljante, men som ikke nødvendigvis bruker det på en fornuftig måte, og det synes jeg at vi får til her og det gjør meg veldig stolt; at de er tolerante, og en ressurs for hverandre. De har fokus på å bidra. Det synes jeg er kjempebra.

Livsglede

I januar, 2019, fylte hun 44 år.

Det er en alder hun tar med knusende ro. 

– Jeg gleder meg seriøst til at jeg fyller 50. Alle pleier å si bare: «ååh. Det er helt krise», men jeg gleder meg. Det er noe med at folk har en tendens til å tenke at jeg er yngre enn det jeg er, og noen vil kanskje kalle meg barnslig, men jeg kaller meg selv litt leken, og så føler jeg at jeg har gjort så mye i livet. Og da er det litt ålreit å bli litt eldre. Da har jeg med meg den pondusen, og jeg synes det er helt fantastisk! gløder hun. 

– Og så synes jeg det er morsomt at man når den alderen her og allikevel kan være på bølgelengde med barn og ungdom hvis man vil. Jeg har det like gøy i snøfonna som dem der ute. Gi meg en boblebukse så er jeg den verste ute på lekeplassen.

Det er ikke tvil om at Hege har mye energi, og man kan kanskje undre seg hvor den kommer fra, og hvor hun «lades». Er det skogen, mennesker, det å være for deg selv?

– Litt av alt, svarer hun umiddelbart. 

– Jeg henter først og fremst fra mennesker. Det gir meg energi å være sammen med mennesker, stort sett. Men jeg elsker fjellet, og skogen og natur. Og hund. Det er en greie for meg.

Hæ? Skal du ta bilde av meg mens jeg sitter på fanget til matmor? Foto: Anniken Tangerud

Hva er det med hund som du liker så godt?

– Vet du hva, det er noe med hund som er så fantastisk. Det går på ren relasjonsbygging hvor stor suksess man får med en hund. Hvis du er rimelig, real og vet å lese dens behov, så yter den alt for deg. Og jeg tenker at jeg er så imponert over hunder som er så glade: de har aldri en drittdag. Hvis du skjønner, ler hun.

– Hvis jeg har vært og trent og kommer hjem to timer etterpå, så ser det ut som om jeg har vært borte i to år ikke sant! Tenk så mye kjærlighet som bor i et slikt vesen. Det er jo fantastisk!

– Og så er det noe med den stillheten de har. Kanskje det er fordi jeg er så pratsom sjøl, så er det greit med en som er litt stille også, sier hun og gapskratter.

– Jeg vet ikke, det er noe med at når vi er på tur, så bare «er vi der» sammen. Uten at man snakker bort naturopplevelsen. Hvis du skjønner.

– Nå hørtes det ut som om jeg ikke liker å gå på tur med andre, men det gjør jeg altså. Jeg liker å være på tur med andre! Men noen ganger, spesielt etter ekstremt krevende perioder, så kan jeg pakke sekken og reise alene og forsvinne inn i fjellet.

For du blir sliten?

– Og jajaja, svarer hun kontant.

Og du blir liten?

Hege sukker: – Ja, absolutt. Det tenker jeg er en styrke. Det å kjenne litt på den følelsen. «Henger man sammen nå?». Men det å kjenne på seg selv sånn at man er sliten, og at man bør ligge litt lavt i terrenget, tror jeg er sunt. Men det må du, hvis ikke kommer du ikke i dybden.

Hege forteller hun ikke har møtt veggen ennå. Men hun har vært nær. 

–  Da var jeg også ekstremt syk. Jeg kjørte tre runder med dobbel lungebetennelse på rappen. Da sa kanskje kroppen ifra at jeg egentlig var litt sliten, ler hun. 

– Jeg husker jeg ble lagt inn på isolasjon på sykehuset og telte de fire høla i veggen i et par døgn der. Ikke fikk jeg lov til å ha besøk, fordi jeg lå helt og vippet. Ikke fikk jeg ha telefonkontakt med omverdenen. Jeg skulle bare «slappe av». Jeg fikk morfin, for jeg var skikkelig skikkelig dårlig, og jeg tåler jo ikke morfin og hater tabletter, men det klarnet opp etter hvert, og da husker jeg at jeg tenkte: «gud bedre, om jeg kommer ut herfra, så må jeg ta litt bedre vare på den fysiske helsa mi».

– Problemet er jo at det går. Jeg kan jobbe hele natta og likevel holde konsentrasjonen. Eller sove 1,5 time, stå opp og ha fullt utbytte av dagen etter. Jeg kan leve på to timers søvn i et halvt år, og allikevel ha full produksjon. Så det går. Men det er ikke bra. Du kan få arytmi på hjertet og kroppen er nok dønnsliten, men det handler om å finne en balanse når det koker.

Å være til hjelp for andre

Hva er drivkraften din da? Motivasjonen i hverdagen?

– Det er å være så mye så mye som mulig til hjelp for andre. Både i jobb, men også privat.

– Jeg prøver å indoktrinere mine egne barn med at regel nummer en er: hvis mennesker velger å være sammen med oss, skal de være glade for at de brukte tida på det, de skal føle at det var verdt noe. For vi har overskuddet til å være en ressurs for andre.

– Og så synes jeg jo selvsagt at det å være en ressurs for andre er ekstremt givende. Så det blir jo vinn, vinn.

«Det å være en ressurs for andre er ekstremt givende»

I 2017 skadet hun kneet etter et uheldig hallingkast. Men Hege har ikke gitt opp av den grunn. 

Hva har du lært av de knekkene du har vært gjennom?

– Vet du hva, jeg har lært at det må være greit å akseptere at man ikke kommer til å være supersprek resten av livet. Og at ting kan endre seg. Langtidsplanene kan endre seg veldig fort. Derfor så blir det jo veldig, veldig viktig å ta vare på det man har der og da.

– Men så må jeg også si det at når jeg kommer i de situasjonene, så blir det første jeg gjør å sette meg et mål.

– Jeg husker som sagt at jeg lå på sykehuset med den siste lungebetennelsen og det var snakk om hvor mye lungekapasitet jeg ville ha etterpå, og at jeg da tenkte: «Herregud, jeg hadde jo tenkt til å gå Kilimanjaro». Det var noe jeg hadde drømt om siden jeg gikk på ungdomsskolen. «DET skal jeg gjøre. Hvis jeg kommer ut nå, da skal jeg trene meg opp til å gå Kilimanjaro».  Og det gjorde jeg. Et par år etterpå.

– Nå som kneet røyk, så er det litt sånn «skal jeg operere eller ikke», for jeg er egentlig litt for gammal for den operasjonen liksom. Men hvis jeg ikke, da har man ikke noe aktivt liv i det hele tatt, så da kan du bare rusle på flatt underlag… så da blir det sånn: «selvsagt skal jo det kneet opereres». Målet er nå full styrke og full mobilitet tilbake innen to år er gått.

Drømmeren 

Har du alltid satt deg mål i livet? Har du alltid hatt en langtidsplan?

– Nei, svarer hun kontant.

– Jeg har hatt drømmer, og alltid hatt viljen til å gjøre ting. Men ikke noe sånn, «Å, jeg må gjør det». Det er mer sånn; kanskje langtidsplanen er å utforske de mulighetene som kommer. Det tenker jeg.

– Det prøver jeg egentlig å stimulere litt med både ansatte og elever her. Ikke la deg låse til en plan. Det er fint å ha et mål, og søke noe, men hvis det kommer andre ting underveis, utforsk det, se hva det er, kanskje gir det deg masse som man ikke har tenkt. Så det å se på mulighetene da, det er kjempeviktig.

Det krever jo en viss form for åpenhet, fordomsfrihet eller den rette innstillingen?

– Helt klart. Og så tenker jeg at det gir innsikt. Om man er med på noe og innser at man kan lære noe.

– Det er også noe jeg synes er veldig deilig ved å bli eldre: Jo eldre jeg blir, jo mer skjønner jeg at jeg ikke kan! Det er så herlig å vite at det er så mange ting som kan gjøres som jeg ikke har vært borti før.

– Det er noen som sa at jeg kommer til å ende opp som en pensjoniststudent. Og jeg kan se det for meg faktisk, ler hun. 

Men du Hege, når er du, jeg holdt på å si, «rolig»?

– Jeg leser mye. Da er jeg stille, flirer hun. – Veldig stille.

– Jeg ser nok ikke så mye på tv. Vi kan vel praktisk talt si at jeg ikke ser på tv. Jeg ser noen filmer når jeg flyr. Ellers så går det i nyheter, men det screener man stort sett. Men jeg kan være veldig overraskende rolig når jeg jobber med små grupper, eller en til en-elever.

– Hvis det kreves. Det merker jeg at da kommer tålmodigheten i bøtter og spann, svarer hun rolig.

– Den dybden det krever, det er veldig viktig. Lytte. Og mye relasjonsbygging handler om å lytte på den du har foran deg og være den de trenger at du skal være. Ofte i litt mer komplekse saker, så krever det en ro.

Det har kommet oss for orde at dans er noe som har betydd mye for deg? 

– Ja, svarer hun umiddelbart.

Hvorfor det?

– Det har alltid vært i livet mitt. Mora mi var danser, konkurransedanser i ballroom, latinamerikansk og standard. Jeg er yngst av fire, og hun satte alle barna til å danse. Så da var jo ikke jeg eldre enn fire da jeg begynte å danse. Og siden jeg var minst måtte jeg henge med, på alle, og da de av søsknene mine som var litt eldre, avanserte, så måtte jeg bare henge med. Men det ble helt naturlig.

– Jeg var også konkurransedanser en del år, og gjorde det kjempebra. Spesielt i latinamerikansk. Det var min passion. Og så byttet jeg partner, og det tar ganske lang tid, for da bruker du ett år på å trene deg inn igjen, og da rakk vi vel fire konkurranser og så knuste han hofta i en motorsykkelulykke. Så da husker jeg at jeg i min ungdomstrass droppet ut av det. 

Men etter det har jeg gjort irsk dans, jeg har vært i Irland hos en irsk dansetrener, jeg har gjort veldig mye dirty dancing, mambo, Michael Jackson-dance-style, korean pop, hip hop, altså jeg har gjort street…

Også har du ansvaret for å lære elevene her dans?

– Ja, jeg har begge klassene i performing arts dance i niende og tiende.

Det må gi deg mye glede?

– Det er knallmoro! ler hun.

– Det er fantastisk. Tirsdager er liksom woho-dagen min. For da har jeg alltid mye undervisning. Det er kjempemoro. Det som også er moro er at det har blitt en greie her på KIS. KIS er litt kjent for dans og show de også. igjen handler det om å bygge den der selvsikkerheten.

– Også tenker mange sikkert at det er en jentegreie, men vi har veldig mange gutter som velger dans i stedet for visual arts i niende og tiende.

Det må være litt «babyen din»?

– Det er knallmoro! Og vi har vært så heldige at jeg har en del venner som jobber profesjonelt med dans; som er koreografer på store senter rundt omkring i verden, og de kommer på besøk, og slenger innom og tar noen timer med elevene. Så elevene har hatt god eksponering.

Hva betyr dans eller representerer dans for deg?

– Det er ren glede. Det gir meg veldig mye glede. I tillegg er det en fantastisk måte å holde seg i god form på. Fysioterapeuten min nå sier jeg nok har hatt en enorm fordel av å ha vært danser, for du trener hele kroppen, blir smidig, og når jeg jogger så jogger jeg bare fordi jeg er nødt til å være i god nok form for å danse. Flirer. Jeg digger jo ikke jogging! Men det er greit å være i form.

– Hos oss danser du ikke en dans, du lever en dans. Og når du får fram det, det er da det blir magic.

Hva er planen videre? 

– I forhold til skolen vil vi jo ha et nytt bygg. Forhåpentligvis befester vi oss slik at vi kan utvikle læring enda mer. Jeg synes Kongsberg er et fantastisk sted å være i for en IB-skole. Det er en ekstrem velvilje blant industrien og andre samarbeidspartnere, og jeg synes de er kreative. Hvis vi har noen gode forslag, som ofte kan ses på litt sånn høytravende, da synes de vi er «all on».

– Jeg har lyst til å ta det videre. Det er mye vi trenger å gjøre og burde gjøre fremover. Så planen videre jobbmessig blir å fortsette videreutviklingen, strukturere.

– Personlig, så er det å finne den balansen med når jeg skal fly i fjellet uten data, og være litt flinkere til det innimellom, avslutter hun og ler.