Kongsbergs egne filmregissør, Trude Berge Ottersen (33), har et høyt tempo om dagen.

Den 33 år gamle filmregissøren, som vokste opp i Gudes Gate og Spenningsgate på Kongsberg, er aktuell med actiondokumentaren «Ishavsblod» og det innebærer en fullbooket kalender med hektisk reisevirksomhet, røde løpere og PR.

Birger Vestmo fra NRKs Filmpoliti, Dagbladet, Nitimen, Radio Nova, lokale og nasjonale medier, filmfestivaler og premierer – alle har stått i kø for å slå av en prat med den flinke Kongsberg-genseren og hennes filmpartner og kollega, Gry Elisabeth Mortensen.

Så vi er heldige som får slått av en liten, men svært hyggelig, prat over telefonen.

33-åringen sitter for anledningen på en café på St.Hanshaugen i Oslo og tar seg en kopp kaffe i morgensolen.

– Jeg blir litt stresset av storbyer, forteller hun med en rask og ivrig tale og ler.

– Og straks jeg er her, savner jeg fjellet og roen.

Det er nå mange år siden hun forlot Kongsberg for å følge drømmen om å ta bilder og lage film og da vi spør hvor lidenskapen for det visuelle kommer fra, blir hun engasjert. 

– Så fort jeg fikk sjansen på skolen ville jeg heller lage film enn å skrive, forklarer hun og smiler gjennom telefonen.

Jeg elsker å ta bilder. Jeg ser livet mitt i bilder, har en sterk visuell hukommelse og skaper meg alltid bilder i livet. Når jeg får et kamera i hendene, møter jeg min flytmodus. Da kan jeg være der for evig.

Samtidig er jeg jo nysgjerrig i andre mennesker og hvordan de lever sitt liv. 

Etter videregående studerte hun foto- og filmlinjen i Oslo, men for snart 13 år siden, ville hun noe mer.

– Det var mamma som fortalte meg at hun hadde snublet over en ledig restplass på medielinja i Alta, forteller hun.

– Så på et par ukers varsel, fylte jeg den gamle Audi til pappa og kjørte nordover sammen med niesen min Hildegunn fra Bevergrenda.

– Jeg skulle egentlig bare bli 1 år der, men forelsket med i Nord-Norge og selv om jeg var den eneste «søringen» i klassen, ble jeg umiddelbart tatt inn i varmen. ‘Du ér jo en Finnmarking, Trude’, sa de.

Trude tilbrakte lang tid ute på havet for å komme på innsiden av et annet liv. Foto: Filmweb

Hvor kom ideen til å lage en dokumentarfilm om selfangst fra?

 – Det var vel egentlig under masterstudiet i Tromsø at det begynte, forklarer 33-åringen.

– Jeg havnet i en gjeng med turglade folk hvor flere av de hadde vært på selfangst. Og da jeg var vegetarianer i mange år, startet naturlig nok diskusjonene. Som søringer flest, visste jeg ingenting om livet på havet. Jeg var jo medlem av NOAH [en norsk dyrerettighetsorganisasjon, red.anm.] og på videregående hadde jeg skrevet under på en kampanje mot selfangst.

– Ideen om filmen ble til i 2010, men det var ikke før jeg og Gry startet KokoFilm i 2013 at jeg så muligheten 

– Det har alltid lenge vært et politisk betent tema, men det har vært stille lenge. Også er det eksotisk. Ikke selfangsten, men ishavet. De færreste får jo oppleve dette på nært hold. De færreste får oppleve det å dra ut til Vesterisen, den massive naturen som er der ute, havet og sjøisen, og det vakre dyrelivet, forteller hun.

Trude understreker hvor viktig hun syntes det er at verdens kulturelle mangfold blir utforsket på en fordomsfri måte.

– Du står ikke i fare for å miste dine egne verdier ved å interessere deg for andres, påpeker hun.

33-åringens genuine nysgjerrighet handler om å bli kjent med folk med helt andre erfaringer, helt andre meninger og et helt annet blikk på ting. Det syntes hun gjør det spennende.

– Det meste man tar for gitt kunne vært annerledes. Det handler om å se verden på en ny måte. 

Foto: Filmweb

Hva fascinerte deg med selfangernes liv?

– Det er jo på en måte «det siste urørte» landskapet. Rødt blod, hvit snø er svært dramatisk, visuelt sett, men også følelsesmessig, forklarer 33-åringen.

– Det er et hardt liv de lever. Alene på skuta i all slags vær, fra storm og tyve meter høye bølger, til stille dager hvor ingenting skjer, utenfor sivilisasjonen, uten kontakt med noen andre enn hverandre i flere måneder.

Samtidig fikk jeg fanget karaktergalleriet: fra kapteinen som selv var i motstandsbevegelsen [mot seljakt, red.anm.] og nå styrer skipet Havsel, til 5. generasjons selfanger og den urbane nybegynneren som ikke har peiling på noe som helst.

– I motsetning til vår hektiske, moderne hverdag – med tusen avtaler, mobiltelefoner, sosiale medier og internett, syns jeg det var fantastisk befriende å være avsondret fra alt det jaget.

– Man er ombord på skuta i to måneder, jobber sammen, spiser sammen, spiller kort, leser bok og ikke minst blir fortalt utallige røverhistorier om livet på havet og som selfanger! En livskunnskap som er på vei til å gå tapt.

– I dagens moderne samfunn stenger vi stadig dørene til gammel kultur – det blir en fattigere verden. Ikke alle tradisjoner er bra, er ikke det jeg sier. Man blir ikke selfanger av å lese en bok eller studere – man må ut på ishavet og lære, se og lær!

Gry og Trude foran Havsel, under filmfestivalen i Tromsø. Foto: Marius Fiskum.

Utfordrende?

– Det tok lang tid å «bli godtatt» og komme på innsiden av de som jobber med dette. Jeg tok kontakt med kapteinen for å høre om jeg kunne følge de i tre uker, men det var ikke snakk om!

– Men jeg drømte om å lage filmen og fikk etter hvert en god tone med kapteinen og fikk bli med. Han var jo som en sjøets versjon av onkelen min, sauebonden i Bevergrenda. En særegen type som gjør som han vil – og har en bunnsolid identitet ingen kan rokke med. En stolthet og sårhet i å knuge fast i sitt livsverk/identitet selv om storsamfunnet og moderniseringen stadig jobber mot deg.

– I dagens samfunn beveger vi oss stadig lengre vekk fra primærnæringen – og glemmer folkene, dyrene og energien som ligger bak all maten vi spiser. Folk kjøper gledelig kjøtt innpakka i plastikk i butikken, men vil helst ikke ta innover seg historien bak den blåe pakka. Vi må bli mer bevisste forbrukere! insisterer 33-åringen.

Tirsdag 14. mars var det premiere på Saga kino i Oslo og i en fullsatt sal satt det både masse interesserte publikummere og barndomsvenner fra Kongsberg. Det var et øyeblikk hun sent vil glemme. 

– Jeg var veldig nervøs på forhånd, men ble positivt overrasket. Til tross for at dette er midt i gryta og det nok er mye motstand mot selfangst her, men de tok det overraskende bra og var genuint interesserte.

– Gry og jeg har jo vært tett på hele prosessen og har pakket det hele rundt filmen inn i en mer leken tilnærming for å ta av brodde av temaet og gjøre den mer tilgjengelig kanskje.

– Vi har nok truffet en nerve i vår moderne verden hvor vi stenger dørene for gammel kultur og skikker, men det er ikke en propagandafilm! Vi ønsker å gi folk en mulighet til å være med på en reise – for selfangst er så mye mer!

Torsdag 16. mars er det Kongsberg sin tur og i anledning visningen, vil det være mulig å møte Trude og Gry og ta en vaskeekte SELfie før og etter visningen.

For mer info, klikk her.

Å ha sin egen film på kino i hjembyen, betyr mye for Trude. Veldig mye.

Det er nesten uvirkelig at jeg nå skal hjem til Kongsberg for vise Ishavsblod på kino, forteller hun spent.

Det er både spennende og litt skummelt. Nå skal venner og kjentfolk se hva jeg har holdt på med inni den rare bobla mi de siste åra. Så det blir garantert en følelsesladd kveld, men litt ekstra nerver. Og det blir gøy å høre hvordan innlandsfolket liker seg på ishavet! avslutter hun.

 

 

 

 

 

Del og lik!
  • 2
  •  

Anniken Tangerud

Jeg har jobbet som redaktør, journalist og webansvarlig, og har 16 års erfaring i web- og mediebransjen med en 8,5 års høyere utdannelse.

Se alle innlegg