For noen oppnavn!

Har du hørt om’en Tusen Gubben?

Når man skal fortelle historien om hvordan bergstaden vår ble grunnlagt, handler det ofte om sølvet og hvilken viktige posisjon Kongsberg etter hvert tok i Norge idet Sølvverket hentet ut det aller helligste sølvet fra berget.

Den aller beste kompetansen ble hentet fra inn- og utland i flere runder for å skape vekst og innovasjon i byen.

Men vi må heller ikke glemme hverdagen, folka og det sosiale limet dem imellom som sørget for at arbeidet faktisk ble gjort.

Derfor har vi laget denne lille artikkelen for å ta et lite dykk ned i miljøet som preget «bergmannens» arbeidsplass.

Går saken godt, lager vi såklart flere. 

Merknad: Også Kongsberg Våbenfabrikk og byen generelt har en lang tradisjon med oppnavn, men her tar vi kun med de som ble brukt i Sølvverket. For flere historier rundt dette med oppnavn viser vi til Øyvinn Kværnas samling Det var før det – på Kongens berg.

Oppnavn

I Statsarkivet finnes en stor oversikt av oppnavn brukt ved Kongsberg Sølvverk på 1800- og 1900-tallet.

Oversikten er skrevet av stiger Bjarne Sannes, datert 3. mars, 1941, og han presenterer sider opp og sider ned med oppnavn og deres opprinnelsesforklaring.

Innledningsvis skriver han:

Oppnavn har vært brukt ved Kongsberg Sølvverk i en meget lang årrekke. Disse oppnavn har skaffet megen fornøyelse i arbeidet, og brukes helst ikke utenom verket. 

Disse oppnavn er nu i ferd med å miste sin betydning idet der i dag kun er 10-20 som har ervervet sig sitt navn selv. De fleste har arvet sitt navn efter familien – navnene er nemlig arvelige – eller de er opp kalte efter mer eller mindre kjendte personligheter. (…)

Opprinnelsen til det her beskrevne navn er av de eldste vi har kunnet oppspore. Mange navn kan ha forskjellige opprindelser, men her er bare en av de tatt med. 

Opplysningene er samlet blandt eldre gruvefolk. 

 

Samlingen inneholder omtrent 300 oppnavn, så vi har valgt å gjengi noen av dem.

Ansvaret. Mannen var mer enn alminnelig ansvarsbevisst person. Han fremholdt alltid det ansvar som lå hos seg selv og andre, like overfor Sølvverket.

Baker Loe (Bakern). Hos en av overstigerne på Haus Sachsen, var det en tjenestepike som hadde en frier ved navn Loe, som var baker. Den samme baker var en tusenfrier og var godt kjent. Han var fra Eiker og hadde denne bygdas brede dialekt. På Haus Sachsen arbeidet det mange folk dengang og en frierferd til den eneste derværende tjenestepike, gikk ikke ubemerket hen, særlig da ikke en person som denne. Samtidig begynte det på Haus Sachsen en ny ung sjeidergutt, han var fra samme bygd som denne baker Loe. Hans dialekt var minst like bred og da gutten jo skulle ha et navn, ble han ganske snart døpt for Baker Loe.

Baron von Kødd. Mannen var rå i snakket og gjorde seg bemerket på dette området, og under forsøket på å gi ham et høvelig navn, resulterte dette i dette adelsnavn. Han var så fremragende på dette området at han som belønning ble opphøyet i adelstanden og fikk tittel «Baron».

Bestefar. Vedkommende ble fostret opp av bestefaren hans. Den første tiden han jobbet ved Sølvverket talte han meget om denne bestefaren.

Brazil Jach. Brazil Jach var navnet på en kjent sirkusdirektør, som reiste omkring i Norge i begynnelsen av det tyvende århundre. Han var en smart mann, god til å snu seg, med sans for den effekt som lå i en god reklame – og visste å utnytte dennes fordel. Blant annet lot han håret vokse til det nådde skuldrene og bekjentgjorde at han ikke ville la seg klippe før han hadde blitt millionær. Ved Sølvverket var da en ung mann, som hadde endel av de førstnevnte egenskaper, samtidig som han var noe av en artistisk spilloppmaker. Det falt da naturlig til en viss grad å sammenligne ham med denne sirkusdirektøren og derved var jo navnet gitt.

Buldrekoppen og orrhanen. Begge hadde en spiss nese, som minnet om et nebb og snakket på en egen buldrende måte.

Buste Per. Dette er navnet på en av sølvverkets direktører. Navnet fikk han under sin tid som Bergmester ved Sølvverket. Han var en populær person som deltok meget i det politiske liv. Han uforferdelige fremtreden, sammen med skjegget og hans forakt for all snobbenhet, ga han navnet Buste Per, som var kjent over hele byen og kanskje utenfor dens grenser.

Brunjul. Gutten var en tusen frier som gjorde stor lykke hos damene. Han var også en god danser og hadde et godt humør.

Bør Børson. Mannens kone drev en liten god forretning. Mannen, som hadde store tanker om seg selv, ville helst benevnes som kjøpmann. Hans velstand økte endel takket være hans kone. Mannen fikk bil og hans stormannsmanerer ved siden av, gjorde at man trakk en sammenligning med Johan Falkbergets bekjente jobbeskikkelse, «Bør Børson».

Evighetshjulet. Vedkommende interesserte seg for det mekaniske og puslet med små oppfinnelser. En tid forsøkte han å konstruere et Perpetuum mobile – et evighetshjul. Dette snakket han mye om på jobben – og derav kom oppnavnet.

Dødsseileren. Under reparasjon av Kongens Dam engang for mange år siden, var det med en ung gutt på denne jobben. Arbeideren lå i den gamle Kongensdam hytte, mens oppsynsmannen lå i den lille nye hytta. En kveld oppsynsmannen hadde besøk av sine to døtre, ble det til at gutten skulle ta en rotur på Kongensdam med disse. Vel ute på vannet, og uten at de unge merket det, kom mørket og tåken og overrasket dem. Gutten forsøkte å ro til land, men fant ikke inn, da han stadig rodde i ring. Til slutt om oppsynsmannen med en lykt og ropte på dem. Gutten som da fikk noe å rette seg etter kom da straks inn. Arbeidskameratene hadde selvfølgelig meget moro av dette og gutten ble på stående fot døpt «Dødsseileren».

Gramofon. Gutten snakket i ett kjør, fra han våknet om morgenen til han sovnet om kvelden. Man sa han lignet en gramofon, med lange fjær og uten stopper.

Grønne Nudan. Mannen kom til Kongsberg fra Stavanger. Han fikk under sitt opphold jobb ved Sølvverket. Han kom straks i gruva og ble med tiden borrhauer. Han var noe pessimistisk innstilt og lett for å klage og hadde alltid et påskudd. Mannen behold sin Stavangerdialekt og med denne uttalte han ofte: «Det finnes ikke rå å tjene penger på dette fille brøtte jeg har fått». «Det er bare grønne nudan». «Det finnes ikke brøtt idet».

Halve Byen. Navnet arvet han etter sin bror, som han hadde mye tilfelles med. Broren jobbet i våpenfabrikken og var narraktig av seg. Han hadde ofte noe nytt og da var det om å gjøre å vise det frem. Kameratene hans la merke til dette og når han møtte opp med noe nytt var de straks på pletten for å «beundre» dette og ham. Da hadde han for vane å svare blasert: «Har de ikke sett dette før? Halve byen har jo det».

Haugtussen. Vedkommende var overtroisk og trodde på troll og haugtusser, og selv fortalte mange historier om disse. Denne overtro gjorde mannen mørkeredd slik at han alltid måtte ha følge, fra og til arbeide, etter mørkets frembrudd.

Huskestua. Dette er opprinnelig et gårdsnavn. Denne mann fikk navnet på grunn av sin måte å gå på. Han var stor og tung, og husket meget opp og ned med hele kroppen da han gikk.

Kammel-Hakkel dyret. Det var fra den tid man brukte hakkler. Det var alminnelig for mange bergmenn i sin fritid på gruva å skjære ut noe på disse hakklene for å stase dem ut. Det kunne være ordamenter, navn eller dyr. Det var det siste denne mann arbeidet med. Han forsøkte å få skåret ut en kamel på sin hakkel. Med en gang han snakket om dette, fikk han gitt denne utskjæringen det rare navnet. «Kammel-Hakkel dyret». Dette ble straks opptatt av hans arbeidskamerater som senere ertet ham med dette.

Karsken. Dette er navnet på gammel møller på Kongsberg. Vedkommende fikk sitt navn på grunn av likhet med denne mølleren.

Kasapuffen. Gutten var stor og sterk og var fra gården Kasa i Jondalen. Han ville gjerne være frikar på dansegulvet, og når han drakk svingte han seg rundt på dansegulvet. «Nå får dere passe dere for nå har Kasapuffen kommet».

Kaku Kresten. Dette var navnet på en baker på Kongsberg. Denne gutten var fra Numedal, hvor dem istedetfor kake sier «Kaku». Det var nok for ham til å få navnet etter bakeren fra Kongsberg.

Kaumaten.  Mannen hadde vært en tur til Grønland. Da han kom tilbake til Sølvverket, hadde han som rimelig kan være, mye å fortelle om oppholdet hans der. Blant annet fortalte han også om endel eskimouttrykk. Månen kalte dem for «kaumaten». Dette moret folk og så kalte de ham for dette.

Kjeftesmelle. Han fikk navnet sitt fordi han alltid snakket i tide og utide.

Mompen. Vedkommende hadde for vane når han tenkte, at han blåste opp kjakene, for så å slippe luften ut litt etter litt gjennom munnen. Folk kalte dette for å mompe og mannen for Mompen.

Oversetteren. Mannen bodde ved en sunsted og han og hans kone tjente en liten ekstra skilling ved å sette folk over elven.

Peder Loddsynk. Før var det slik at de forskjellige jobbene i gruvene var gjenstand for trekk som det kaltes. Dvs. at man for hver fjerde måned  – senere annenhver måned – satte opp de forskjellige gjøremål på en liste og lot folk trekke om de forskjellige jobbene. Det hadde seg slik at mannen trakk loddsynken i Samuel gruve flere perioder etter hverandre, og fortjenesten var bra her, og ved enhver anledning, særlig da under drikk, som han ofte var med på, talte om «Loddsynken» så meget, at han selv fikk navnet.

Petter Meren. I stedet for å hilse sine kamerater «god morgen», hadde han for vane å alltid si «Mern Mern» (morn morn).

Pimpen. Mannen hadde vært i Amerika en tur. Han hadde meget å fortelle om livet over der. Blant annet fortalte han om forholdene på de offentlige hus – bordeller – han forklarte blant annet at den mann som forestod det hele kaltes for Pimp: siden ble mannen selv hetende «Pimpen».

Sachsenringeren. Vedkommende begynte å jobbe oppe på Haus Sachsen, med å reparere  dammer og lignende. Som yngstemann ble han sendt frem til zakkerhuset for å koke poteter til belegget. Dette ble han ferdig med i god tid før arbeidets slutt, så han lurte på hva han så skulle gjøre. Han rådspurte en eldre arbeider som gikk forbi. Denne sa «at han fikk ringe på Dem». Gutten går så til ringeklokka som brukes til ringing ved arbeidets begynnelse og slutt, og som ellers fungerer som en alarmklokke. Virkningen uteblir ikke, hjem kommer arbeiderne og med Dem formannen som gir gutten en meget kraftig overhaling. Gutten fikk da navnet «Sachsenringeren».

Sjang-Allegrino. Gutten var mer vill enn tam og var med på alle gale streker. Engang skulle han opptre i en amatørkomedie som italiensk tryllekunstner og kalte seg for Sjang-Allegrino. Opptredenen ble en fiasko. Alt han hadde igjen var navnet. Samme mann fikk merkelig nok jobben med å kjøre Sølvverkets første bil og herfra fortelles mange historier som videre rettferdiggjorde navnet. Bilens høyeste hastighet var 15 km. i timen, men enda rakk han å kjøre ned mange gjerder. Han så på alt annet enn veien. En dag forsøkte han å kjøre over en tom blikkboks med det ene hjulet og merket nok ikke noe for det andre var oppe på et steingjerde. En annen gang kjørte han olje som kom på trefat. Da han kom frem til bestemmelsesstedet åpner han lasteplanet og tipper tønnen i bakken. Olje og tønnestaver fløt omkring.

Snurpen. Han hadde vært skredder før han kom til gruvene. Det er det navnet sikter til, idet man jo har uttrykket «snurpe» om å sy.

Svolken. Guttens mannlige lem var noe utenom det alminnelige i lengde, han var ikke sjenert for å vise den frem, og den ble da ved en anledning sagt å være som en passende svolk, som mannen da siden ble hetende. Med en svolk menes i alminnelighet en pisk eller påk.

Sønner av Norge. Det var om vinteren og det var brøytet til byen. Dette ble gjort med de gamle plogene og etter disse hendte det at man måtte stikke snøplogkanten. Denne mann med flere, hadde denne jobb engang. Kommet til byen var Dem inne og fikk seg flere drammer. Når han kom til Saggrenda om kvelden kom Dem marsjerende inn i sakkerhuset med skuffen i hånden. Denne mann tar skuffen på skulderen mens han marsjerte frem og sang «Sønner av Norge» og de andre marsjerte etter.

Terje Viken. Dette navnet har vært brukt i to tilfeller. I begge tilfeller har det vært nordlandsgutter som har kommet hit. Disse var store av vekst og hadde tidligere vært ute å rodd fiske og da denne skulle ha et navn ble dette satt på Dem som det mest høvelige.

Tigerkatten. Gutten fikk navnet på grunn av sitt sinne. Han hørte til en familie som var kjent for sin oppfarende gemytt. Når han ble sint, var det som om øynene luet og skiftet farge.

Trompetblåsern / Trompeten. Ved de første biler brukte man som sirene en trompet å blåse i for å varsle sitt komme. Vedkommende som bodde ved foten av de store bakkene i Saggrenda, som var en skrekk for alle biler en lang tid. Bilen måtte ofte trekkes opp bakken med hester. De fleste biler måtte derfor stoppe under bakken. Mannen var mer enn alminnelig interessert i å kjøre bil, og benyttet enhver anledning til å få sitte på og han tilbød seg alltid til å blåse i trompeten.

Tryteskallen. Mannen var en usedvanlig god fisker og skrøt hele tiden av den gode fangsten etter en slik fisketur. En gang hadde det visstnok gått dårlig for han og han hadde bare fått noen tryter – abborer. På forespørsel om hvordan fisketuren hadde vært, svarte han: «Æ, det blei bare nogen «tryteskaller».

Tusen Gubben. Mannen var velstituert på grunn av en arv han fikk.

 

 

 

 

 

 

 

 

Kilder: Kongsberg sølvverk 1623-1957 av Kristian moen, 1978. Det var før det – på Kongens berg. B. 2 av Øyvinn Kværna, 1995. 

  •  
  •