Gjennom vår serie Folk på Kongsberg deler vi historier fra våre innbyggere, for vi har alle en historie å fortelle.

Thomas Malme

Hva liker du best med å bo på Kongsberg?
Jeg kom til Kongsberg 1. august, 1998. Med oppvekst i Bærum, årene fulle av Totenblod, og de fire siste årene tilbrakt i Narvik, så var det nok en ganske forfjamset type som møtte opp, ute av stand til å bestemme seg om det var skinnvest eller Henri Lloyd-jakke som gjaldt.

Jeg følte meg veldig godt tatt imot både privat og på jobb, men det tok bare par-tre år før jeg ville bort. Bort til noe større. Tror egentlig jeg var på rømmen og i dag er jeg veldig glad jeg ikke gjennomførte det.

Thomas Malme. Foto: privat.

I Kongsberg kan jeg puste. Føler meg ikke omgitt av stress. Stresset jeg opplever i hverdagen er for det meste selvskapt.

Jeg vet at ikke alle er enige med meg, men i Kongsberg føler jeg ikke på presset om at alt må være litt bedre enn det egentlig er og trenger å være. Huset duger, bilen går og klærne holder meg varm. Det holder.

 

Jeg har et stort potensial for materialistisk jåleri og i så måte er Kongsberg bra for meg, og tillater meg å holde meg selv jorda.

Også er det nærheten til naturen. Det er veldig viktig for meg. Med mange år som ivrig terrengsyklist så har jeg blåst gjennom mange hundre mil i de Kongsbergske skoger.

Siste tiden har jeg også brukt naturen til andre formål enn å la den fyke forbi, men heller være til stede i den og nyte roen og alt den har å gi.

Noe av det fineste jeg vet om er å pakke sekken, ta med hengekøya og tilbringe natten ute i det fri. Bare meg og naturen. Lytte til stillheten og telle stjerner på nattehimmelen. Vi er ganske så privilegerte i så måte.

Eksistensiell reise

Hva opptar/engasjerer deg for tiden?
Nå er jeg litt redd for å bli oppfattet som ganske så pretensiøs, men jeg må svare bevisstgjøring i en eksistensiell kontekst. Håper jeg ikke mistet for mange lesere der, men jeg må jo svare ærlig når du spør. Det har pågått en stund i en eller annen grad, men det har nok tatt litt av de siste par-tre årene.

Det startet på et tidspunkt da jeg var på et mentalt bunnivå i livet og jeg var tvunget til å foreta meg noe før myra svelga meg.

Det har gått mange år og siden den gang har jeg vært innom alt fra enkel selvutvikling til erfaringer av mer spirituell karakter, og det har gjort meg ekstremt nysgjerrig.

Jeg har brukt mye tid og krefter på å endevende mitt eget indre landskap og spørsmålstille hva det betyr for meg å være menneske og hva som bor i meg. Det er en stadig pågående dugnad. Det er tidkrevende, skremmende, frustrerende og utrolig belønnende.

Jeg er også veldig fascinert av hvordan vi mennesker formes og opererer ut fra de erfaringer vi har gjort oss, særlig som barn. Hvordan det ubevisst påvirker våre valg, styrer oss i hverdagen og påvirker våre relasjoner, og hva vi kan gjøre for å løse opp i gamle mønstre for igjen bli litt mer oss sjøl.

Jeg sluker alt jeg kommer over av lesestoff, blogger, filmer, kurs osv. Hvis noen skulle utført en psykoanalyse av meg så ville nok rapporten antyde at jeg er ganske mye i mitt eget hode og ganske selvfokusert. I en slik prosess jeg er i så er det nok lett å bli det. Men resultatet av det hele er ganske interessant.

Det er et uttrykk som sier: «Den eneste måten å forandre andre på er å forandre seg selv», og det er så sant! Gjennom min prosess så har jeg løst opp i gammelt gruff, åpnet meg mer og fått annet fokus og andre verdier. Det påvirker mennesker rundt meg som igjen forandrer seg, og jeg tror det er noe av poenget med oss.

Vi er ikke en og en, vi er sammen. Generelt tror jeg vi har mistet litt av syne hva vi mennesker er og poenget med det hele, og det ønsker jeg i hvert fall å ta tilbake så langt jeg evner.

Jeg har vært skikkelig på ville veier. Jeg har alltid gitt mye, men ikke så mye av meg selv. Jeg har alltid vært for følsom og sårbar for det. Det har kommet fra et annet sted, men nå mener jeg å ane konturene av noe annet.

Kort fortalt, det som engasjerer meg er egentlig hele pakka. Meg, deg, frykten og kjærligheten, ærligheten, menneskeheten, jorda og universet. Jeg har nemlig funnet ut at det hele henger sammen på et vis. Men jeg må rydde i egen bakgård først ettersom det påvirker min evne til å bidra til fellesskapets bevisstgjøring. Og det tar litt tid. Jeg er ingeniør. Jeg er grundig. Altfor grundig.

Jeg er nok litt tilbakeholden inntil videre for hvor bredt jeg lar verden få innsikt i «meg i endring», men mine aller nærmeste får nyte veldig godt av det. En ting er jeg i hvert fall helt sikker på og det er at det er en livslang prosess og jeg ville ikke være den foruten.

Med sønnen som læremester

Hvem ser du opp til, og hvorfor?
Det er så mange å velge i. Mange gode mennesker som gjør fantastiske ting, uredde brøyter vei og lar seg aldri stoppe, men skal jeg velge én jeg virkelig ser opp til så må det være min egen sønn på 9 år. Han er ikke helt som alle andre og har en del av det vi vil kalle utfordringer. Han er en sånn som bærer følelsene på utsiden, blottlagt og umulig å gjemme bort. Han kan ikke noe annet enn å være seg sjøl. Jeg er så fascinert og stolt over hvordan han håndterer det, det å være litt annerledes og ofte falle utenfor den trange boksen vi kaller normal. Han har en indre flamme som driver han. Han er ekstremt kreativ og kunstnerisk og det er virkelig spennende å følge han i sin utvikling og hvilke virkemidler han bruker for å realisere ideene sine. Fantasien hans er ustoppelig.

Tilbringer du en time med han så har du en venn for livet. Han er så fantastisk imøtekommende med mennesker og deler villig ut sin kjærlighet. Jeg føler meg så heldig som har en gutt som sier «Pappa,
jeg elsker deg!» mange ganger om dagen, og som avkrever meg en god kos titt og ofte. Han er så ærlig med følelsene sine og holder ikke tilbake. For å være en god far for han som er så sårbar og som trenger mye nærhet, tilstedeværelse og støtte, så har jeg måttet virkelig forandre meg og gi avkall på mange egenskaper som hverken gagnet han eller meg. Han har virkelig fått meg til å forstå hva som er viktig og hva som absolutt ikke er viktig. Av alle læremestere jeg har møtt så er han den aller største.

Et personlig forhold til naturen

Vil du dele en historie fra det siste året som gjør deg ekstra glad/takknemlig?
På forsommeren var jeg så heldig å få tilbringe en hel helg med tre Q’ero-sjamaner fra Peru. Quero folket bor i steinhytter på 4500 meter i Andesfjellene og lever av poteter, mais og lama. Historisk sett kunne det bety liv og død for de små samfunnene hvis en avling falt bort. De har hverken kjøpesentre eller sykehus lett tilgjengelig slik vi har. Det var veldig fascinerende og høre om hvordan de er opptatt av lokalsamfunnet sitt og hvordan alle hjelper alle og alle har en rolle. De er helt avhengige av hverandre. De har et spirituelt og ydmykt forhold til naturen og spør alltid før de tar. Jeg fikk være med på mange ritualer og jeg fikk virkelig kjenne på kroppen hvor mye kraft og energi det var i det de drev med og det harmonerte veldig med mitt indre. Tidligere ville jeg kanskje avfeid det som dum
overtro, men nå skjønner jeg at de bare vet mye mer enn det jeg gjør. Jeg føler virkelig at vi kunne hatt godt av å adoptere noen av Q’eroenes verdier og holdninger. Kanskje vi da hadde tatt litt bedre vare på hverandre og jorda vår.

Senere på sommeren tilbrakte jeg en helg med en herlig samling mennesker, og vi ble guidet av det klokeste mennesket jeg vet om. Vi ble innviet i vår opprinnelse av naturens elementer og hvordan vi bærer de med oss. Alt skjedde ute i naturen fra tidlig om morgenen til kvelden så vi fikk skikkelig koblet oss på naturens helende krefter. Det var en sånn opplevelse som er helt umulig å forklare med ord.

Resultatet av disse erfaringene er at jeg personlig har fått et forhold til naturen som strekker seg langt utover det faktum at naturen er vakker å se på. Jeg kjenner den langt inn i sjela og hvordan jeg som menneske er prisgitt den for at mitt liv skal bestå. Det har helt klart forandret meg som menneske. Det var som å oppdage en sannhet som har ligget der hele tiden. Det er en form for kjærlighet der nå som ikke var der før. Jeg ser oftere skjønnheten i naturen og det kan være i det helt enkle. En blomst, et tre, noe jeg før tok for gitt og ikke festet min oppmerksomhet til.

Jeg tror at det er vår egentlige natur, men at vi har glemt det litt. Når er det de fleste av oss er mest lykkelige og tilstede, når fortid og framtid forsvinner? Når er det problemene våre er minst og når finner vi ofte de beste løsningene på dem? Det er ute i naturen. Hvorfor er den så forbasket vakker å se på? Det er den helende effekten naturen har på oss. Det er den dype koblingen som bor i hver enkelt av oss, men som vi ha blitt så ubevisst. Til tross for hvor mye naturen betyr for oss så er vi blitt 90% innemennesker, vi trekker inn mot steder der naturen ikke finnes og vi raserer den uten å blunke hvis det er penger i det. Men jeg ser det er et skifte på gang. En kollektiv bevisstgjøring.

Det er jeg virkelig takknemlig for!