Gjennom vår serie Folk på Kongsberg deler vi historier fra våre innbyggere. For vi har alle en historie å fortelle.

Pia hjemme i rekkehuset på Skavanger. Foto: Siw Torsteinsen.

Hva synes du er det beste med å bo på Kongsberg?

– For meg var det litt av et kultursjokk å komme til Kongsberg første gang i 1987. Jeg hadde akkurat bodd et år i Oslo, og er selv oppvokst i en forholdsvis stor by i Danmark. Jeg husker at byen var så stille, selv tidlig på kvelden, ikke med mye lys, lyder og mennesker i gatene som jeg var vant til.

– Det tok tid å venne seg til å bo i en mindre by, men i dag setter jeg stor pris på Kongsberg. Jeg kan sykle eller gå til det meste, har enkel tilgang på fantastiske turløyper og stor nettverk av venner som med glede viser meg stadig nye perler i og rundt byen. Jeg er svært glad i Jøgerfossen ved Heistadmoen, området i Funkelia og spesielt flott synes jeg det er det mellom Sachsen og Jonsknuten.

Hva opptar/engasjerer deg for tiden?

– Våren 2017 ble jeg syk og måtte operere hjertet, og da begynte en ny hverdag med medisiner, opptrening og mange endringer mot veien tilbake til jobb.

– Det som først virket som enkel plankekjøring med god oppfølging og informasjon, endret seg da jeg merket på meg selv at noe ikke stemte. Jeg sluttet nesten å sove, jeg ble redd for å spise, fikk panikkangst når jeg var ute og begynte å tro at jeg skadet andre når jeg kjørte bil eller laget mat til noen. Jeg måtte sjekke og dobbeltsjekke alt av elektriske apparater før jeg kunne gå noe sted. Det ble veldig vanskelig å leve normalt, jeg hadde mye vondt og angsten styrte livet mitt.

Åpenhet som terapi

– Heldigvis fikk jeg hjelp gjennom Kongsberg DPS og fikk nokså raskt diagnosen OCD. Jeg var ekstremt redd og jeg innså at det bare var en vei å gå, og det var å få hjelp. Jeg måtte gjennom eksponeringsterapi, noe som var veldig tøft. Jeg ble konfrontert med alt jeg var redd for, som for eksempel å gå fra kokeplater på fullt og måtte forlate huset uten å kunne dobbeltsjekke eller kontrollere at noe ikke skjedde.

– Jeg har valgt å være åpen om dette, da det er til hjelp for meg selv, og kanskje for andre også om det blir mer åpenhet rundt det. Jeg opplever mye positivt tilbake ved å være åpen, gjennom andre som deler sitt. Det er mye skam knyttet til denne lidelsen fortsatt. Men det er hjelp å få, for alene er det vanskelig å stoppe det.

– I dag har jeg det bedre, jeg er tilbake i jobb, men tar det gradvis da jeg fortsatt har stort behov for ro og hvile. Mosjon og frisk luft er gode trivselsfaktorer, så for meg er sykkelturer om sommeren min beste terapi.

Hvem beundrer du, og hvorfor?

– Det må bli sønnen min. Min første tanke da jeg ble syk var å skjerme han, holde fasaden og skjule angsten. Men faktisk ble han redningen min. Han tok masse ansvar, hjalp meg ut av huset og fikk meg til å innse at om jeg skulle blir frisk, var det opp til meg selv å ta tak i det.

– Hans rolige vesen, gode humor og forståelse av min situasjon har gjort meg trygg på at jeg skal klare, om ikke å bli helt frisk, å kunne leve med det som en del av livet.

Vil du dele en historie fra det siste året som gjør deg ekstra glad/takknemlig?

– For meg personlig har jeg oppdaget, eller fått bekreftet hvor godt nettverk jeg har rundt meg. Hvor heldig jeg er som bor akkurat her, og hvor flinke folk som har engasjert seg i meg.

– Jeg er ikke bare takknemlig, men også veldig stolt av min sjef og kolleger som har gjort mye for å få meg tilbake i jobb. De har støttet meg langt ut over det jeg hadde forventet, og jeg beundrer de for deres utholdenhet.

– Generelt er jeg veldig takknemlig for hele helsevesenet, og ikke minst gode venner og naboer som har støttet og hjulpet meg.

Til tross for en tøff periode, sitter latteren løst og Pia ser fremover. Hun ville heller aldri vært den foruten deler hun. Foto: Siw Torsteinsen.
Del og lik!
  • 314
  •  

3600.no

Se alle innlegg