Om bare et par uker reiser Silje Stenberg (39) og Jannike Wessel-Tingby (40) fra Kongsberg til Afrikas mest utsatte operasjonsstuer. Gjennom førjulstida skal de redde liv.

Vi skal følge de to på reisen, og for å bli bedre kjent med dem, lar vi dem presentere seg selv her. Først ut er Jannike Wessel-Tingby.

Hva er det beste med å bo i Kongsberg?

– Den nærheten vi har til fine naturområder er viktig. Vi bodde ett år i Oslo for en tid tilbake og da var det nettopp naturen som ble det største savnet. Samtidig som det er veldig fint for barna å vokse opp i en såpass liten by. Og skisenteret selvfølgelig, samt et stort og variert aktivitetstilbud for barn.

Hva opptar deg og engasjerer deg for tiden?

– Den siste tiden har jeg vært veldig opptatt med studiene til å bli operasjonssykepleier. Siden vi nå skal ha vår siste praksisperiode i Johannesburg i Sør-Afrika så har jeg brukt mye tid på på å forbedre meg til det. Flere søknader, godkjenninger og så videre for å få lov til å jobbe der, samtidig som jeg har gjort en del research for hvordan arbeidet der vil fortone seg. Arbeidskulturen der er visst ganske annerledes enn her, mer hierarkisk anordnet.

Hvem beundrer du og hvorfor?

Jannike tar nå en videreutdanning for å bli operasjonssykepleier og snakker varmt om faget og jobben som står foran henne. Foto: Mads Riis Henriksen

– Helsepersonell og spesielt fastlegene som jobber i en altfor overbelastet hverdag. De fleste som tar en helseutdanning har gjerne et behov for å hjelpe andre, å bistå.

– Helsevesenet i dag er særlig preget av økte arbeidsoppgaver, hvor man skal jobbe raskere og effektivitet har blitt et kjerneord. I helsevesenet i dag har man liten mulighet til å uttrykke frustrasjon i offentlige rom over hvor knappe ressursene er. Og særlig fastlegene, de har liten mulighet til å legge press på politikere og media over den enorme arbeidsbelastningen deres. Det er en bekymringsfull utvikling, men på den annen side er alle disse menneskene så betydningsfulle for alle de hjelper.

– Disse menneskene beundrer jeg, for at de står i jobben med en stolthet og jeg håper at de aldri mister det viktigste i den jobben:omsorgen og empatien for pasientene.

Vil du dele en historie fra det siste året som gjør deg ekstra takknemlig?

– For to måneder siden var jeg på kaffebesøk hos mammaen min. Vi snakket om pensjon og ferien som hun og mannen skulle på uken etter. Fem minutter senere gjør jeg og min mann hjerte-lunge redning på min stefar. Tross ambulanse og luftambulanse stod ikke livet til å redde.

– Plutselig er livet totalt forandret i løpet av 10 minutter. Sjokket og krisen inntok oss. Dette var jo sånt man bare leste om, skulle det virkelig skje vår familie? Det har selvfølgelig vært en veldig vond tid, men samtidig så gjør det noe med deg når man opplever kriser.

– Neste dag ser man livet sitt igjennom nye øyne. Livet er så skjørt. Alle ting man tar for gitt i livet gir plutselig en stor mening. Så heldige vi er som har livet her og nå og mulighet til å fylle det med meningsfullhet hver dag.