Linnèa Englund Kjennerud (19) fra Kongsberg er aktuell som skuespiller i monologen «Mary Shelley og hennes Frankenstein».

Tekst: Lene Martinsen

Monologen skal hun fremføre søndag den 28. oktober på Kongsberg Krims Maurits Hansen-aften på Lågdalsmuseet.

Hun vil også fremføre stykket torsdag den 1. november på Kongsberg Bibliotek.

Vi møter Linnèa hjemme i et koselig trehus i Hyttegata.

Hvordan var det å sette seg inn i livet til Mary Shelley?

– Arve Fretheim har latt meg tolke Mary Shelley gjennom mine øyne, noe som har gjort det lettere for meg å kunne «bli» henne, innleder Linnèa varmt.

– Jeg ser jo henne gjennom mine forutsetninger, hvordan jeg har levd mitt liv. Jeg fikk også en biografi av han om Mary Shelley, i tillegg til å ha sett dokumentarer. Det gjorde at jeg fikk satt meg skikkelig inn i livet hennes.

Det var da hun fant selvmordsbrevet til Fanny, halv-søsteren til Mary Shelley, hvor Fanny omtalte seg selv som et monster.

– Det fikk meg til å tenke over motivet i monologen. Originalt var det bare Mary som snakket om livet sitt, men så la jeg inn at hun snakket til sin døde halv-søster.

Stykket ble til en forsoning med Fanny. Da tok monologen en retning som omhandler kvinnekamp, og om samfunnet de levde i.

Du skrev manuset sammen med Kongsbergs krimsjef Arve Fretheim. Hvordan var det å arbeide med han?

Gleder seg til å debutere under Kongsberg Krim. Foto. Hanne Englund

– Jeg er så utrolig takknemlig for at han ville ha meg med på det, det er en helt utrolig opplevelse.

De to har vært i dialog og bearbeidet manuset sammen hele veien.

– Han sendte meg først et utkast av manus, og det fikk jeg lese og jobbe med, før jeg fikk gjøre mine egne justeringer. Han har vært veldig åpen og det har jeg satt veldig pris på.

– Han ga meg mye spillerom.

Du skal fremføre alene foran publikum i over en halv time. Var det vanskelig å huske all teksten?

– Jeg har jo prøvd å øve hver eneste dag, og det begynte jeg med da jeg fikk den. Jeg har brukt ulike metoder som å ta opptak av meg selv, og hørt på meg selv når jeg går steder.

– Jeg har også lest den mange, mange ganger. Den mest effektive metoden for å lære den utenat har vært det at jeg har jobbet aktivt med den, og at jeg og Arve Fretheim skrev monologen sammen.

– Nå sitter det, smiler hun.

«Teater, det er dans, det er musikk, det er litteratur og fortellinger, historier, mennesker, og følelser. Det er en kombinasjon av alt.»

Du har spilt i band, gått på ballett, drevet med kampsport, og ønsket å blitt forfatter. Hvordan fant du lidenskapen din til teater, og endte opp med det?

– Faren min, Øystein Kjennerud, har tatt meg med på teater siden jeg var liten, og jeg har vært statist i NRK flere ganger. Så det har jo alltid vært en del av meg, oppveksten min, og livet mitt. Allikevel visste jeg aldri at det var det som opptok meg mest, og at det var det som var lidenskapen min.

– Jeg har jo alltid satt meg skikkelig inn i ting. Jeg har gått skikkelig inn i dans, og skikkelig inn i skriving, og skikkelig inn i musikk. Da har jeg enten brent meg ut, eller så har det ikke vært nok for meg, innrømmer hun.

– Men teater er jo noe jeg har funnet nettopp fordi det er en kombinasjon av alt det jeg har interessert meg for.

– Jeg er veldig glad i å lese, og å lære om forfattere. Jeg er veldig opptatt av følelser, og mennesker. Spesielt er jeg opptatt av fortellinger, det har jeg vært siden jeg var liten.

– Jeg er også en veldig følsom person og teater er en måte å uttrykke ting på. Det å utforske nye ting og omstendigheter, og å kjenne på nye følelser, sanser og opplevelser.

– Teater, det er dans, det er musikk, det er litteratur og fortellinger, historier, mennesker, og følelser. Det er en kombinasjon av alt.

Foto: Lene Martinsen

– Jeg husker at det som opptok meg så veldig med balletten, var  mye av det teatralske rundt det. Et eksempel er nøtteknekkeren, hvor du lever deg inn i historien. Det synes jeg alltid var mer interessant enn de moderne oppsettene, hvor det kun er dans på scenen.

– Etter noen samtaler med familier og venner, meldte jeg meg etterhvert inn på Kulturskolen. Da jeg fikk prøvd det ut, ble jeg sikker på at det var riktig for meg.

– Jeg føler jeg fant teater når jeg sluttet å lete etter hva jeg skulle bli, eller sluttet å lete etter å bli noe.

«Jeg føler jeg fant teater når jeg sluttet å lete etter hva jeg skulle bli, eller sluttet å lete etter å bli noe.»

Er det et teaterstykke som påvirket deg fra barndommen av?

– Kanskje ikke i barndommen, men jeg husker at jeg så «Richard III» på Nationaltheatret med pappa. Da spurte jeg pappa om hvordan hverdagen til skuespillerne var. Jeg synes det var veldig spennende, det å leve seg så inn i en rolle.

– Musikalen «Shockheaded Peter» som jeg så nå i tenårene, fanget meg også skikkelig. Jeg så den to ganger. Det er jo en musikal, så både musikk og teater. Da tenkte jeg, «wow, tenk å være en del av det»!

Hvem inspirerer deg?

– Pappa er nok min aller største inspirasjonskilde. Han er beintøff og flink til det han gjør. Det er fra ham jeg har fått pågangsmotet mitt og staheten min.

Selv om faren jobber som produsent i Radioteatret, har han aldri dyttet Hanne i retning teater.

– Han har heller forsøkt å å få meg i den motsatte retningen, ved å informere meg hvor tøffe hverdager disse skuespillerne har det. Men han har alltid støttet meg hundre prosent. I balletten, i musikken, og i teatret.

Linnèa husker også kulturskolens oppsetting av «Fluenes Herre» på EnergiMølla.

– Den var veldig bra og det fikk meg til å tenkte litt. Johannes Langhelle, som spilte hovedkarakteren, levde seg virkelig inn i rollen. Han er skikkelig flink.

Linnèa er født og oppvokst på Kongsberg. Så mange av hennes inspirasjonskilder kommer fra skolegangen her.

– Jeg startet på Montessoriskolen i Kongsberg da jeg var fem år gammel, og det var nok en god start. Det ga et grunnlag i å kunne lære gjennom lek, og et generelt kreativt grunnlag i arbeidet mitt.

– Jeg ble også veldig inspirert av kontaktlæreren min på ungdomskolen, Anne Rua. Vi hadde henne i norsk, der hun lærte oss mye om Amalie Skram, Camilla Collet, Ibsen og mange radikale norske forfatterne, som jeg er veldig opptatt av nå.

Der gikk det mye i samfunnskritiske tekster.

– Hun er en veldig engasjert feministisk dame, som er veldig opptatt av kultur, og det åpnet veldig øynene mine endra mer til lidenskapen.

– Teaterlæreren min på kulturskolen, Joakim Fink Graasvold, er absolutt også en stor kilde til både inspirasjon og kunnskap innenfor teater.

For å ikke glemme familien.

– Jeg bor sammen med moren min, Hanne Englund, som alltid har støttet meg i det jeg har gjort. Hun har gjort alt hun kan for meg. Det er for eksempel hun som har lagt opp kjolen min for monologen.

Selv om de to har forskjellig kunstinteresser, (Hanne er keramiker), innrømmer Linnèa at er det mye moren har gitt henne av kunnskap og av kreativitet.

– Selvstendigheten hennes, og det at hun går sin egen vei har også smittet over på meg. Hun har lært meg å bryte ut av A4 livet, og leve sånn jeg vil.

– Jeg er skikkelig stolt av mamma. I tillegg har stebroren min, Elliot, inspirert meg. Han studerer film i Lillehammer, og har alltid vært en kreativ type. Han jobber virkelig med det han elsker, og jeg blir inspirert av å se hvor hardt han jobber.

Se Linnèa fremføre monologen søndag den 28. oktober på Kongsberg Krims Maurits Hansen-aften på Lågdalsmuseet, eller torsdag den 1. november på Kongsberg Bibliotek.