Man skulle nesten tro at det er noe spesielt med det koselige trehuset i Storgata 20 i Kongsberg, eller Spitenhjørnet som mange har kalt det, – med god grunn.

Her har det nemlig blitt drevet forretningsvirksomhet siden før 1900.

Det hele startet med at sølvverksarbeidere drev dagligvareforretning her. Senere kom B. Gundersby og Joh. Røgeberg, begge dagligvarer og Bergliot Bråthen, damekonfeksjon, og Ottar Gressli, herrekonfeksjon.

Spiteneventyret

Ingeniør Anders Spiten (1893-1972) kjøpte så gården i 1924. Før dette hadde han drevet urmakerforretningen A. Spiten & Co. i Storgata 7.

I Storgata 20 åpnet han så etter hvert Radio og TV-hjørnet / Anders Spiten Optikk og Radio, men etter som tiden gikk ble det bare mer og mer optikk.

Den 1. januar, 1969, tok sønnen Bjørn Ivar Spiten og Bjørns kone Marlis Spiten over firmaet og de drev forretningen frem til sønnen Arne Bjørn Spiten (64) tok over i 1981.

Om ikke lenge vil den hyggelige butikken føres videre av Anders Spitens oldebarn, Katrine Onshus Spiten (32).

Hun blir med andre ord den fjerde generasjonen Spiten, i samme bransje, i samme bygg, som vet å sette kunden i sentrum.  

Ingeniør Anders Spiten. Faksimile fra Kongsberg Handelsstand

– Det hele startet jo med bestefar. Da Anders Spiten, som jo egentlig var utdannet ingeniør, startet, var det jo ikke mange optikere i Norge. Han hadde en urmakerbutikk ved Gamle Grand Hotel på den tiden det fantes det bare noen få profesjonelle optikere i landet som hadde tatt sin utdannelse i Tyskland, og her så bestefaren min en mulighet, innleder Arne ivrig.

 

 

Vi møter Arne og datteren Katrine en varm sommerdag i butikken på nevnte hjørne. Praten går løst, for det er tydelig de er stolte av familiens historie – og ikke minst faget sitt.

Fra frigjøringsdagen. Foto: Rolf Korvald / privat
Forretningen var den første som fikk et TV-apparat i Kongsberg. Da TVn ble utstilt i vinduet, flokket folk rundt for å få med seg rariteten. Foto: Privat
Slik mange husker butikken. Faksimile fra Kongsberg Handelsstand

Starten på optometriutdannelsen i Norge

Det viser seg at Anders Spiten hadde tatt sin maskiningeniør-utdannelse i Tyskland og siden han både snakket flytende tysk og kjente landet godt, fant han en gyllen anledning til å kurse norske optikere samtidig.

– I 1934 leide han en buss og arrangerte en studietur til Tyskland for interesserte. På veien kjørte han undervisning og da de kom frem til Rodenstock, fikk de en videre utdannelse der, så produksjonen og alt.

– Det var ganske innovativt for sin tid.

Studieturen regnes som den første organiserte opplæringen innenfor faget brilleoptikk her til lands. Dette førte igjen til at det ble holdt flere kurs her i Kongsberg. Blant annet startet Kongsberg Tekniske Aftenskole kurs for optikere i 1946 – etter initiativ fra Anders Spiten.

Tidlig på 1960-tallet opprettet Tinius Olsens Skole en egen linje for verkstedoptikere hvor alle fagprøvene i dette faget ble avlagt og den dag i dag er Kongsberg det eneste stedet i landet hvor du kan studere optometri – nå ved Universitetet i Sørøst Norge.

Hva føler du nå når du tenker tilbake på hva din bestefar startet?

– I og med at vi er optikere selv, så må jeg jo si at jeg er litt stolt av familien. Det er morsomt. Jeg synes det er såpass spesielt at det er litt gøy å snakke om det. For det er faktisk norsk historie. At han har vært med på å lage den historien, synes jeg selvfølgelig er både rørende og artig. Det er jo historisk.

Gründeren som tok samfunnsansvar

Anders Spiten stoppet ikke der. Med mange jern i ilden, startet han med produksjonen av Rodenstock, engrossfirmaet Anders Spiten optikk en gros i Herman Fossgate 9, Fjærholmen Slip og Båtbyggeri i Tønsberg (1942-1954) og kjøpte i 1941 Kongsberg Bil og Vognverksted, og drev bilforretning frem til 1963, med blant annet med Volkswagenagenturet. Engrossfirmaet ble drevet i Spitenhjørnet frem til den ble flyttet til nybygget i Herman Fossgate i 1963.

Hva slags personlighet hadde han?

Arne begynner å flire.

– Han var jo helt klart av «den gamle typen». Han var jo en gründertype til fingerspissene samtidig og satte i gang så mye. Spørsmålet er heller hva han ikke gjorde. Men han var ikke noe særlig god på økonomi. For det spilte ikke noen rolle om det gikk bra, han gjorde ikke dette for å tjene penger. Han gjorde det for å skape arbeidsplasser, få i gang noe.

– Han var en sånn type som satte folk i arbeid. En ganske stor andel av de som jobbet for ham, hadde et eller annet handikapp. Om man var halt eller manglet et bein, spilte det ingen rolle. Bare de kom i gang. Det var han opptatt av. Han var en grei gutt.

Klarte han å sitte stille?

– Det kan det nok hende at han ikke gjorde, for det kjenner jo jeg også, ler Arne og fortsetter mimringen:

– Han var snill, absolutt, men de gamle normene hang nok litt igjen. Jeg husker jo at jeg ikke fikk lov til å gå på kino før jeg hadde jobbet i hagen: hjulpet han med å ta opp poteter. På vinteren pelte jeg rosenkål og frøys så på fingra for jeg skulle jo ikke bruke votter for gutter skulle jo ikke fryse på fingra, smiler han.

Da Anders gikk bort i 1972, delte hans to sønner, Bjørn og Johan, på selskapene.

– Faren min tok over butikkene og huset og onkel Johan fikk grossistdelen Aspit Optikk. De skjønte det var lurt å skille på dette.

Bjørn Spiten. Faksimile fra Kongsberg Handelsstand
Anita og Arne utenfor butikken på 80-tallet. Faksimile fra Kongsberg Handelsstand

Med menneskene i fokus

Arne, Bjørn og Katrine. Foto: Spiten, privat

Flasket opp på butikkdrift og optikk, valgte Arne å gå samme vei. Kjekt var det da at han falt for en dame som også ville studere optometri og da Arne og Anita var ferdig med studiene flyttet de til Tromsø for å ta praksisen der.

– Etter en fin og lærerik periode der, ringte far og trang hjelp i butikken. Vi benyttet selvsagt denne muligheten. Det var jo det vi ville.

 

Anita og Arne drev forretningen sammen frem til 1997. Da kjøpte de Brillehuset på Vestsida idet Jan Øren Istad og Synnøve Lian, som hadde jobbet i butikken siden 1963, gikk av med pensjon.

– Anita drev butikken og der er hun fortsatt. Jeg har vært daglig leder her på hjørnet siden 1981. Frem til Katrine nå snart tar over.

Hva har det å drive butikk gitt deg?

– Hva skal jeg svare først der da? Det er jo det at jeg har hatt en spennende og hyggelig hverdag. Samtidig som det har vært en stor utvikling på det å drive en optikerbutikk. Også fordi konkurransen er så stor.

Arne trekker også frem det at han var med å starte en av Norges første optikerkjeder, Synssentergruppen.

Et diplom Arne setter stor pris på. Underskrevet av helsedirektør Torbjørn Mork selv. Foto: Anniken Tangerud

– Noen få optikere hadde samarbeidet før, men vi lagde en kjede hvor vi hadde felles markedsføring, uten et felles kjedekontor. Det var interessant, vi gjorde alt ting selv og vi lærte masse. Dette kom jo i tillegg til butikkdriften.

– Det at vi ble godkjent som helsepersonell, noe jeg selv ble av helsedirektøren Torbjørn Mork i Helsedirektoratet i 1979, betydde mye.

Arne legger ikke skjul på at man som daglig leder i en sentrumsbutikk får noen søvnløse netter, men det er en del av livsstilen.

– At det også har vært et tøft, stressende liv, er det ikke noe vits i å legge skjul på. Sånn er det bare. Når man driver sitt eget, er det tungt til tider. Du har jo bare deg selv. Men. Jeg ville aldri valgt annerledes hvis jeg skulle valgt på nytt. For jeg synes det er gøy med de utfordringene og liker det.

Hvilke verdier verner dere om som generasjonsbutikk?

– Det er jo det å ta imot folk, gjøre en ordentlig synsundersøkelse, ta faget alvorlig. Bruke faget, få flinke medarbeidere slik at vi gjør til fingerspissene jobben vi skal.

– Vi har alle synes det har vært/er spennende med optikk. At vi til og med er i samme hus, er litt artig.

Arne har samlet en rekke minner i et glassmonter i andreetasjen. Foto: Anniken Tangerud

Med et nytt blikk inn i fremtiden

Hva er planen videre?

Stolte optikere. Foto: Spiten, privat

– Jeg synes det er veldig ålreit at Katrine overtar. Jeg ser at jeg har holdt på så lenge, og nå kommer hun med nye ideer. Hun har helt nye og blanke ark. Bare det å bruke instagram, facebook og sånne ting, er hun ti ganger flinkere til enn meg. Hun imøtekommer de unge kundene på sin måte. Alt har sin tid. Jeg har fortsatt god kontakt med mine jevngamle, så har hun kontakt med de yngre som vi håper vil utvikle seg til noe positivt.

Er du stolt?

– Jeg er veldig stolt. Kunne jeg valgt, ville jeg jo valgt det slik – at hun tar over. Det er jo enhver foreldres drøm.

Det kunne endt annerledes. Katrine ble nemlig bachelor i vernepleie før hun studerte optometri.

– Jeg har alltid hatt lyst til å bli optiker, men det falt seg aldri slik at jeg fikk begynt på utdannelsen. Men da jeg var ferdig med vernepleieutdannelsen, kjente jeg på det at jeg hadde lyst til å jobbe med mennesker, men bare på et litt annet plan. Så da var det bare å begynne på optikk i stedet, forklarer hun.

– Det er både et yrke, men det gir meg også muligheten til å drive butikken videre. Det er veldig gøy å kunne gjøre det.

Hvilke følelser vekker det når du tenker på familiens spesielle historie?

– Man blir jo litt stolt. Det er morsomt å tenke på at familien har hatt så mange innspill på optikken i Norge og på utdannelsen. Å få muligheten til å kunne være med på å ta ting litt videre, er spennende.

Hva er det viktigste du har lært i jobben din?

– Det er hvordan man behandler kundene og lytter til kundene. Samholdet med de ansatte. Det har jeg nok lært mer her enn andre steder. Det er viktig.

Hva er det som er så fascinerende med optometri?

– Det er hele pakka egentlig. Du får den faglige biten som optiker og helsepersonell. Du må kunne ganske mye forskjellig for å kunne hjelpe alle de menneskene vi møter. Samtidig er det alt utstyret og teknikken som er litt artig. I tillegg har du det med butikkdrift. Så jeg føler det er tre deler som gjør det ålreit.

– Det er nye utfordringer, nye kunder hver dag og noe nytt hele tiden. Så det er bra.

Målet som eier blir å pleie faget videre og fortsatt drive en god butikk for kundene og medarbeiderne.

– Det blir til at man hele tiden på stå på litt ekstra. Men det er kjekt med litt eksperthjelp fra siden frem til det skjer, avslutter hun.