Et reisebrev fra Jannike og Silje

De første fire uker gikk helt latterlig fort!

Den 9. november reiste Jannike Tingby-Wessel (40) og Silje Stenberg (39) til Johannesburg, Sør-Afrika for å jobbe på traumeavdelingen til Chris Hani Baragwanath Hospital – verdens tredje største sykehus – i en by preget av vold hvor store deler av befolkningen er HIV-positive.

Les mer om bakgrunnen i vårt intervju med Jannike og Silje her. 

For ikke lenge siden ble de fire første ukene unnagjort og Jannike og Silje har gitt oss et reisebrev fra opplevelsene.

Mange inntrykk

Pasienten har fått kokende olje kastet over seg og har alvorlig forbrenning. Foto: Privat

På sykehuset har det vært så mange inntrykk. Lange og hektiske vakter med masse støy.

Støyen er faktisk en viktig forskjell fra hva vi er vant til. Her går overvåkningsalarmene på pasienter i ett sett. Og ingen reagerer. Det var uvant i starten. Svært ustabile og skadde pasienter ligger alene uten at noen bryr seg.

I starten spratt jeg rundt fra båre til båre og dempet alarmer og justerte her og der. I starten fikk vi også sjokk da alle pasienter på respirator lå lenket fast i sengen. Eller alvorlig skadde folk lå med fotlenker av kjetting i sengen, fordi de hadde gjort noe ulovlig.

Sjokkert ble vi også av hvor vanvittig grisete og blodig det var overalt og på alt utstyr. Ofte lukter det slakter, blod i mengder har en spesiell lukt.

Mye fattigdom

99% av pasientene er unge afrikanske menn. En sjelden gang damer og en ekstremt sjelden gang hvite mennesker.

Godt brukte blyfrakker (til røntgen). Foto: Privat

De som kommer hit bor i Soweto, en av de fattigste bydelene i Johannesburg. Vi var på sykkeltur der en dag for å få et innblikk i hvordan pasientene våre lever. Men vi ble jo forskånet for det verste.

Det skjønte vi i hvert fall da vi en dag på biltur forvillet oss borti Alexandria, en bydel som er ekstremt fattig. Her deler de falleferdige skur med rottene, uten vann, toalett, varme eller elektrisitet.

Vi har jo spurt oss utallige ganger om hvorfor de skyter hverandre i hodet og knivstikker hverandre i hjertet. Steiner hverandre med murstein eller kaster kokende frityrolje på folk.

Ofte er det rus og da mye alkohol involvert. De er selvsagt fattige og raner i håp om å få seg en telefon eller kontanter.

Mange forteller om slåssing mellom ulike stammer og da går det på helsa og livet løs.

Påkjørsler av fotgjengere har det også vært mange av. Barn bor og lever i trafikken. Det er veldig mørkt om kvelden, og gatelys og reflekser er ikke-eksisterende. Det er så tragisk spesielt da barn kommer hardt skadde etter å ha blitt påkjørt. Har de alvorlige hodeskader blir de liggende på respirator til pårørende har tatt stilling til organdonasjon. De fleste sier nei, respiratoren kobles fra og barnet dør.

Vi har sett mange hodeskader som blir liggende et par dager før de dør. De få heldige som blir vurdert for operasjon blir oftest liggende for lenge og får mest sannsynlig store skader fordi de ikke opereres øyeblikkelig.

Babyfabrikk

For å få avveksling fra traumemottaket har vi vært en del på operasjon og på føde/keisersnittavdeling. Makan til babyfabrikk! Her ligger de i båser og popper babyer så det synger etter.

Lager de for mye lyd får de kjeft og gjerne en ørefik av jordmødrene. I gjennomsnitt har de rundt 40 keisersnitt i døgnet her… fordelt på 2 operasjonsstuer…

Jevnlig kontakt hjemmefra

Vi bor hos en dame som kun leier ut til internasjonale leger som kommer hit for å trene på traumer. 16 personer bor det her nå.

Her er det veldig sosialt og mange å debriefe med, og stort sett er vi på nett og holder kontaktene med de hjemme via what’s app og snap chat.

Det er så fjernt for oss at det er snø og minus i Norge mens vi renner bort i 33 grader her!

På tross av mange triste og fæle opplevelser har vi hatt det så utrolig fint de ukene vi har jobbet og bodd i Johannesburg.

Nå står en liten ferie i Kenya og Cape town for tur!!

Jannike&Silje.

 

 

 

 

Bli bedre kjent med Jannike og Silje her.

Del og lik!
  • 190
  •