Et enkelt valg

Gode venner. Foto: Bjørn Isaksen

I stedet for å legge til rette for et enklere liv i Kongsberg sentrum, flyttet Kristin og Cato Franck ut av byen og skaffet seg et evigvarende prosjekt.

– Vi har planlagt å holde oss friske og oppegående til vi er 100 år, så da er det bare å planlegge for framtida.

For fire år siden fant ekteparet noe de hadde lett etter i flere år. Ikke en liten husmannsplass med plass til noen høner og et epletre, men en av Sandsværs største eiendommer – Reine gård i Komnes – et gedigent bruk på 6.300 mål med en historie som kan følges helt tilbake til eldre jernalder (500 f. Kr. – 500 e.Kr).

– Folk rundt oss mente vi var klin gærne. At et ektepar midt i femtiåra med krevende jobber, kjøper en diger gård med alt det innebærer av ekstra ansvar. Vi burde jo være fornuftige nok til å innse at vi faktisk blir eldre, og heller kjøpe en fiks ferdig lettstelt leilighet – var det nok mange som tenkte, forteller Kristin og Cato.

– Til og med ungene mente dette var galskap. De var byjenter og skulle uansett ikke flytte ut på landet.

De møtte hverandre på gymnaset – som 18-åringer – og har holdt sammen siden. Kristin vokste opp på en mellomstor gård sør i Rollag, og flyttet til Kongsberg som 17-åring for å gå på skole.

Cato kom fra Veitvet i Groruddalen til Kongsberg – som sjuåring. Pappaen var bankmann og hadde fått seg jobb som markedskonsulent i (DnC) Den norske Creditbank. Cato var fast bestemt på å bli kantor, altså organist i kirken, og som ung mann turnerte han kirkene i Sandsvær og underholdt i begravelser og brylluper. Bare 14-15 år gammel tok han privattimer med professor Harald Herresthal på Norges Musikkhøgskole, samtidig som han pendlet til Oslo og spillejobber i Majorstuen kirke.

– Jeg skulle bli organist, men det ble ikke sånn.

Som 18-åring begynte han i stedet å pendle fra Kongsberg til Rollag og hjemgården til Kristin, for å hjelpe en vordende svigerfar med tømmerhogst – et skikkelig sjekketriks – som også la grunnlaget for et langt og nært forhold til knallhard jobbing i skogen. På Kongsberg møtte Kristin sin kommende svigerfar, markedskonsulenten i DnC, fikk de rette kontaktene og ble ansatt i banken, mens Cato hoppet av orgelkrakken og begynte på ingeniørskolen. Nå var det teknologi og skog som var mest interessant.

Et nytt liv. Kristin og Cato har bosatt seg på Reine gård i Komnes. Foto: Bjørn Isaksen

– Jobben i DnC var starten på en lang bank-karriere, forteller Kristin.

– DnC ble til DNB kombinert med utdanning på Bankakademiet og BI, så ble det Sparebank1 i sju år og etter hvert Handelsbanken. 1. februar 2015 fikk jeg tilbud om jobb som daglig leder i KKPE og Krona, tok mot til meg og takket ja.

For en nyutdannet ingeniør var det litt verre å få seg relevant jobb, men Cato var en dyktig tømmerhogger og svettet i stedet for Lågendalen Skogeierforening i en periode. Etter hvert ble det ingeniørjobb, og siden 1993 har han reist verden rundt på vegne av Kongsberg Maritime.

Ekteparet Franck har alltid sett muligheter og tatt sjanser. Lenge bodde de i et 80-tallshus i Stretaliveien på Sulusåsen, men for to voksne, tre jenter og plasskrevende fritidsprosjekter ble det trangt, og jakten på et større hus startet. I 2005 fikk de napp og kjøpte en av Kongsbergs feteste eiendommer – Skarstengården i Boecks gate 5 – like ved Vestsiden ungdomsskole. Et av byens eldste og flotteste hus (bygget i 1730), der blant annet Eidsvolls-mann, sølvverksdirektør og grunnlegger av Kongsberg Våpenfabrikk Paul Steenstrup (1772-1864) bodde de siste åra av sitt liv.

– Bolighuset var bra, men sidebygningen var et vrak. Det var litt av et prosjekt å få eiendommen i god stand, men det var samtidig en test på at vi kan få til det vi ønsker å få til. Derfor var vi ikke spesielt bekymret for å kjøpe gården her i Komnes. Vi vet det tar lang tid å få alt dit vi ønsker det, men vi vet også at vi kommer til å få det til, sier Kristin.

Flere generasjoner under samme tak. 

Franck eier fortsatt Skarstengården. Nå er det to av døtrene som bor i praktbygget – Heidi (31) og Ane (20). Oda (24) studerer til lege i Warszawa i Polen. De tre jentene mente det hadde klikka for mamma og pappa da de ville kjøpe stor bondegård i Sandsvær.

– Jeg trodde ikke jeg kunne trives på en gård, men jeg registrerer jo at jeg er her mer og mer og trives bedre og bedre. Det er dette som er hjemme for meg nå, og jeg ser etter hvert alle mulighetene vi har ute på landet. Nå synes jeg det er veldig trivelig, forteller Ane.

For hestejenta Heidi var det enklere. Nå hadde hun plass og muligheter til egen hest på familiens eiendom. Men i følge reglene er det ikke tillatt å bare ha én hest på en gård – du må ha minst to – hester er nemlig sosiale dyr som fort kan bli deppa. Dermed måtte Kristin og Cato gjøre enda et valg – skaffe seg hest – en snill dølahest som også kan bidra med arbeidsinnsats.

– Jeg har blitt glad i hestene, forteller Cato, som gjerne tar en ridetur i skogen for å planlegge neste runde med motorsaga.

– Kristin er litt mer skeptisk, men målet er å komme seg opp på hesteryggen.

En livsstil. 

Reine gård er stor. 6.300 mål betyr mye skog, 285 mål innmark til korndyrking, ett mål med låve, 65 hytter på festetomter pluss jakt og fiske. Alt dette sørger for nødvendige inntekter for å dekke renter, lån og investeringer. Våningshuset er bygget i etapper – den eldste delen ble satt opp mellom 1590 og 1610, mens den nyeste er fra 1830. Nå planlegges neste byggetrinn.

– Huset er bra utvendig, men holder vel ikke akkurat en moderne standard. Vi ønsker oss skikkelig bad og vaskerom, og det er et prosjekt som skal realiseres snart, sier Kristin, med et snev av håp i stemmen.

– Det kan hende vi må prioritere en ny maskin først, sier Cato, som har blitt fast kunde på finn.no.

Motorsager, Skidder – skogsmaskin fra 1984, traktorer, maskiner – nesten alt nødvendig utstyr for drive en gård er kjøpt brukt. Skurtresker er også noe han bare må ha – snart.

Med god hjelp fra naboer og venner går driften av eiendommen greit unna, men god økonomi i å drifte en gård på denne måten er det fortsatt ikke. For Kristin og Cato betyr gården uendelig med jobbing – etter arbeidstid. Ut i skogen for å hugge tømmer, pløye og så, pusse opp bygninger, reparere maskiner, vedlikeholde veier, administrere og legge nye planer. Nok å finne på når en har skaffet seg en hobby som underbygger en livsfilosofi.

– Det er en livsstil, sier Cato, som understreker at det å eie og drive en gård ikke er en romantisk greie.

– Det er hard jobbing og mye ansvar, men samtidig gjør vi noe vi brenner for og kan være stolte av. Vi produserer verdier og mat og vi bidrar til å ta vare på tradisjoner og historie. For oss betyr det livskvalitet.

Mye jobb. Cato bruker mye tid med motorsaga i skogen. Foto: Bjørn Isaksen

Bjørn Isaksen

Daglig leder, journalist og fotograf i Kongsberg Community AS og Nettmagasinet 3600.no. Utdannet i markedsføring og har bred arbeidserfaring innen IT og journalistikk.

Se alle innlegg