Det er klart det måtte sprenges.

Tekst: Ivar Lie, Byhistorielaget

I begynnelsen av gruvedriften i Kongsberg ble berget drevet ut med fyrsetting, i tillegg til å fysisk hakke det ut med hammer og meisel.

Men. Siden det spesielt harde fjellet her var så krevende både kapital- og kraftmessig, la det krav til en stadig teknologisk utvikling for å effektivisere produksjonen.

Allerede fra 1659 startet man derfor med å sprenge seg inn i fjellet med krutt.

Verket hadde ikke krutt-produksjon selv før på midten av 1730-tallet. Kruttet måtte derfor kjøpes utenlands, og kom nok med skip til Drammen.

Samtidig måtte man jo lagre kruttet et sted før det ble veid opp og fordelt ut til gruvene.

Det er her krutthusene eller kruttmagasinene etter hvert kommer inn.

På 1690-tallet, under berghauptmann Schlanbusch, ble driften i tillegg betydelig utvidet.

Kruttbehovet økte da ganske sikkert, og det var kanskje grunnen til at en vedtok å bygge et eget krutthus, en bygning som står der den dag i dag, på moen som er blitt oppkalt etter huset. (Krutthusmoen)

Les også: Arkitektur og bygninger: kruttmagasinene

Du har kanskje kjørt forbi den røde «låven» mang en gang, men har du noensinne lurt på hva den har blitt brukt til? Her får du svaret. Foto: Anniken Tangerud
Foto: Anniken Tangerud

Byggingen av Krutthuset foregikk på sommeren/høsten 1699, og det fins godt dokumentert i regnskaper.

Krutthuset var sannsynligvis ferdig sent på høsten 1699.

Innvendig bestod nok huset av selve krutt-lageret, «Pulverthurm», et veierom, og andre rom som for eksempel et pakkerom.

Når kruttet så skulle transporteres opp til gruvene ble det gjort i store trekasser med kruttsekker oppi. Hver gruve hadde sine kruttsekker lagret ved gruva.

Stort behov for krutt

Kruttbehovet ved Sølvverket var stort.

Det ble for eksempel i 1724 satt ut anbud på 50000 pund med krutt.

Vi kan forresten også følge utviklingen i tid for behovet for krutt ved gruvene ganske nøye fordi det fins regnskap for hver gruve og hver (berg)måned: For året 1716 ble det for eksempel ved Samuels gruve brukt 946 pund krutt, mens det ved Charlotte Amalie gruve (like ved Kampenhaug) ble brukt 1212 pund. Et pund kan vi sette til 0.5 kg, og kruttbehovet i 1724 var da 25 tonn.

Som ellers ved verket var det av og til behov for fornyelse av inventaret.

Et eksempel har vi den 20.1.1712 da materialforvalter Grøtter møter opp i Bergamtet for å be om å få ny vekt til Krutthuset:

» … saa som den der sig nu befindes, er saa brøstfeldig at man smaatt intet at kunne veie noget dermed».

Litt overdrivelse er det vel, men materialforvalteren fikk ihvertfall sin høyst tiltrengte vekt.

Krutt ble faset ut og erstattet med dynamitt fra 1875-76.