Jannike Tingby-Wessel (40) og Silje Stenberg (39) står foran sin tøffeste utfordring hittil.

9. november reiste Jannike og Silje til Johannesburg, Sør-Afrika for å jobbe på traumeavdelingen til Chris Hani Baragwanath Hospital – verdens tredje største sykehus.

Bli bedre kjent med Jannike og Silje.

De blir borte i hele seks uker – og det en by preget av vold hvor store deler av befolkningen er HIV-positive.

Oppholdet er en del av deres videreutdanning som operasjonssykepleiere.

Vendepunktet

Vi tar turen opp til Vestre Viken – Kongsberg Sykehus for å ta en prat med de engasjerte sykepleierne for å høre litt mer om den tøffe reisen de nå står overfor.

Med smil og entusiasme møter de oss utenfor døren til operasjonsavdelingen, og innenfor døren får vi raskt beskjed om å skifte til sterilt sykeshustøy for å følge alle smitteregler.

Allerede her kjenner vi på følelsen av at det er noe større enn oss selv vi skal ta en del av, og bare luktene som omgir oss i korridorene og operasjonssalen vi til slutt går inn i gir situasjonen en tyngde vi ikke helt er vant til.

Den givende jobben

Etter å ha bedt de fortelle litt om sin egen bakgrunn, peiler vi inn på hvorfor de bestemte seg for å ta en videreutdanning som operasjonssykepleier.

Jannike – snart ferdig utdannet operasjonssykepleier. Foto: Mads Riis Henriksen

– Det er litt tilfeldig egentlig, innleder Jannike ærlig og forteller om tiden hun studerte på Blindern.

– Jeg skulle i hvert fall ikke jobbe innenfor helsevesenet, ler hun i refleksjonen.

Det var venninnen Tone som overtalte henne å ta noen ekstravakter i hjemmesykepleien under svangerskapet. Det ble et vendepunkt.

– Det var en utrolig givende jobb, og da var det veldig enkelt å ta det valget. Det er veldig tilfredsstillende å hjelpe noen som trenger meg. Det gjør noe med meg.

I jobben som pleiesykepleier ble hun introdusert for omsorgsyrket og hva det faktisk innebærer.

 

Overtalt av kolleger

De kaller det propaganda – måten de ble overtalt til å ta videreutdanningen på av andre sykepleiere på Kongsberg. Men de sier det med en spøkefull tone.

– Jeg har jobbet ganske tett med de her på operasjon og vi var de heldige utvalgte som fikk ta videreutdannelsen.

Jannike hadde allerede hospitert endel på operajonsavdelingen og sett hvor utrolig spennende faget var.

– Helt siden da visste jeg hva jeg ville bli, og jeg har tenkt på det i mange år, men utsatt drømmen da jeg fikk barn, innrømmer hun.

Unikt miljø

Vi ber de forteller litt om hvorfor de tar sats og vil jobbe på operasjonsavdelingen.

Det er mange følelser og tanker i sving når man står overfor en såpass stor risikofylt utfordring. Foto: Mads Riis Henriksen

– Siden Kongsberg er en litt mindre by blir det mye å gjøre og veldig varierte oppgaver på avdelingen. Fra gynekologi, øre, nese-hals til gastro, får du hjelpe til på så mye forskjellig. Så det er hele pakken egentlig, sier Silje.

– Du lærer så mye nytt og spennende hele tiden. Hver eneste dag. Ikke minst er jeg fascinert av anatomien. Du blir aldri ferdig utlært, legger Jannike til.

Ikke minst må de ta i bruk maskiner og verktøy som stadig er i utvikling.

– Den medisinsk tekniske biten utvikler seg hele tiden. Du må ta i bruk nye teknikker og nytt utstyr. Se bare på laparoskopi [kikkhullsundersøkelse av organer i bukhulen, red.anm.]. Optikken og instrumentene der er utrolig avanserte, forteller Silje ivrig.

Den gode samtalen. Jannike og Silje er ærlige og byr på seg selv under vårt møte. Foto: Mads Riis Henriksen

Godt miljø

Ikke minst skryter de to av arbeidsmiljøet her og fordelene «lille Kongsberg» gir.

– Bare det at man kjenner alle kirurgene, er en kjempefordel når man jobber i team. Det er god stemning, radioen står på og man blir mer effektive.

– Vi er en veldig fin gjeng her. Alle er ålreite. Arbeidsmiljøet utgjør så mye av opplevelsen. Du slapper mer av, og da yter du bedre, mener Silje.

De legger ikke skjul på at det kommer tøffe øyeblikk, men da er de flinke til å ta vare på hverandre.

– Vi er gode på debrief, understreker Silje.

– Ja. Får du en reaksjon på noe, har du støtten du trenger. Det ligger latent i miljøet, selv om vi alle reagerer forskjellig, legger Jannike til.

Ta med seg faget hjem

At Jannike og Silje brenner for yrket sitt er det absolutt ingen tvil om. Også innenfor husets fire vegger, oppdaterer de seg på faget.

– Jeg nerder nok endel hjemme også. Jeg elsker for eksempel å se på kirurgiske operasjoner på Youtube, innrømmer Silje.

Jannikes mann jobber i tillegg som ortoped ved Kongsberg sykehus.

– Så vi er nok over snittet interessert, ler hun.

– Avhengig av våre hender

Oppholdet i Johannesburg er en del av studiets utvekslingsprogram. Fra kullet til Jannike og Silje reiser det seks stykker. I tillegg drar det fire fra intensivstudiet og to fra anestesi.

Så de blir ikke alene. I seks uker skal de reise og bo sammen, hvorav fire av ukene de går til selve jobbingen. Gjerne i 12 til 16 timers vakter, og mange av de på natten.

– Det som driver oss er det å kunne bidra til å hjelpe et sted som er avhengig av våre hender. Hele sykehuset driftes av frivillighetsarbeid, sykepleiere og leger som kommer fra utlandet for å hjelpe.

For Silje sin del, er det også andre ting som trekker henne.

– Det blir mye blod og spenning fremover, og mange spennende opplevelser. Spesielt ting vi aldri ser i Norge. Det blir kanskje ekstra gøy, forklarer hun.

– Vi reiser til et u-land og står overfor nye erfaringer på godt og vondt, mest vondt.

Nye utfordringer

Foran dem står en bratt læringskurve i en helt ny kultur og måte å jobbe på.

– Vi får opplevelser på et helt nytt nivå enn hjemme. Her hjemme er ansvaret skilt og rammene veldig satt. Der nede er det mer glidende, og ikke så spesifisert.

– Blant annet kommer vi til å sy kroppsdeler og det forventes at vi tar en del av kirurgenes oppgaver. Det blir spennende, men samtidig stiller det også mer krav til oss at vi må kjenne vår egen begrensning.

De kommer også til å oppleve hvor lite ressurser det er der nede.

– Vi har hørt historier om barn som dør på grunn av blodmangel, eller pasienter som kveles til døde i sitt eget blod fordi de fordi sugeapparatene ikke fungerer(slik at de ikke får sugd opp blodet fra luftveiene).

– Så det at vi ikke får hjulpet alle og må ta de kyniske valgene, blir nok forferdelig. Jeg blir fort følsom, forklarer Jannike.

Jannike og Silje vil etter hvert invitere oss til å ta del i deres opplevelser. Følg med. Foto: Anniken Tangerud

Alltid en risiko

De legger ikke skjul på at det å skulle forlate familien, barna sine og «trygge Kongsberg» til fordel for å jobbe ved et av verdens mest travle traumeavdelinger blir tøft.

Men da de tok valget for mange måneder siden, var det bare positive følelser som regjerte.

– I begynnelsen var vi nok bare entusiastiske, men nå som det nærmer seg, blir jeg kvalm av tanken, innrømmer Silje.

Hjemme har de bare hatt støtte.

– Mannen min har hatt lyst til å dra til Afrika selv, så han har stor forståelse for reisen, men det er alltid et ‘men’, forklarer Jannike.

Ikke minst er de klar over risikoen.

– De er nok redde for at det skal skje meg noe. Men jeg setter veldig pris på at mannen min gir meg muligheten, og fra heimen har det vært tommel opp. Så jeg er takknemlig for sjansen, samtidig setter jeg jo pris på at de er bekymret, noe annet hadde vært rart, sier Silje.

En annerledes førjulstid

Det at de skulle være borte fra familien i adventstiden, var de kanskje ikke like forberedt på som de trodde.

– Vi er veldig glade i advent. Så, fader ass, det er litt dårlig timing, ler Jannike.

– Jeg vil nok savne all kosen, juleforberedelsene, det å bake sammen, snøen og juleavslutningen med barna. Det å gjøre de samme tingene år etter år.

Men de to røper at de har planlagt å holde et norsk julebord der nede.

– Jeg vurderer også å pynte til jul nå, men det er for tidlig, ler Silje.

Tar med den norske julen ned til sydligere strøk. Foto: Anniken Tangerud

Vil andre forstå hva de har vært igjennom?

Den 16. desember kommer de hjem igjen. Det er en dag de ikke helt klarer å se for seg.

– Det blir rart å komme hjem igjen, og jeg drar nok rett bort på skolen for å se barna mine, forklarer Silje.

Spørsmålet er om alle de rundt vil forstå alt de har opplevd.

– Vil vi være et annet menneske? Sterke opplevelser gjør jo noe med deg. Du vil kanskje se livet gjennom andre øyne? reflekterer Jannike.

– Jeg har nok et behov for at folk skal ha en forståelse for hva vi har sett, opplevd, og det vi har vært igjennom. Det finnes mye jævelskap i verden, og etterpå skal vi liksom tilbake til hverdagen i Kongsberg.

Nå begynner alvoret

Da denne artikkelen er publisert, har Jannike og Silje etter alt hell kommet helskinnet frem til Johannesburg.

Da skal de være borte fra familien helt frem til den 16. desember og stå overfor dramatiske situasjoner daglig mens de jobber på sykehuset. Vekten av oppdraget slår de under vår samtale.

– Fy fader! Vi har jo mann og barn. Nå begynner alvoret: det har slått oss litt. Dette blir heftig.

Rundt 70% av alle pasientene som kommer til sykehuset i Johannesburg er traumerelatert, hvor rundt 160 av pasientene i måneden er offer for skyteepisoder.

– De fleste pasientene er enten skutt eller knivstukket. Det er en helt annen virkelighet. Nå skal vi stå oppe i det selv.

Det er mangel på utstyr og de hygieniske prinsippene de har lært her hjemme i Norge, må de legge på hylla.

Samtidig er det i Johannesburg over en halv million voksne mennesker mellom 15-49 år som er HIV-positive.

– Jeg er litt redd for at jeg skal bli smittet av noe, forteller Jannike.

– Men vi har vaksinert oss i hue og ræva, ut av egen lomme, forklarer de i kor.

Samtidig har de lest seg opp om både byen og forberedt seg mest mulig på det sjokket som nok vil komme.

– Vi er veldig forberedt på at det blir en følelsesmessig berg- og dalbane, og slitsomme, tøffe og lange vakter. Mye er tenkt gjennom og snakket om, men vi vet jo ikke hvordan vi vil takle det når vi er der.

Men de har en gulrot: to uker med ferie.

– Først drar til Kenya med hvite strender, reflektere over erfaringene med et par paraplydrinker. Så flyr vi til Cape Town og opplever byen de siste fem dagene før vi reiser hjem til JUL.