Åpner ny utstilling 16. mai.

Årets første sommerutstilling ved Lågdalsmuseet åpner den 16. mai og inneholder  keramiske arbeider av Heming Fusche Hansen, Vegard Fusche Hansen, Anne Marit Lia og Tone Lundeberg, samt en presentasjon av nye arbeider i Rolf Hansen -utstillingen «Keramikk til glede» i Storsalen.

– Det blir en fantastisk utstilling. De har vært veldig flinke her, innleder Vegard Fusche Hansen og Anne Marit Lia og forteller begeistret om hvordan museet har jobbet for å ta vare på den berømte keramikeren Rolf Hansens arv etter at verkstedet hans i Kølabånn ble tømt.

Vi møter de to blide keramikerne – og kunst-og håndverkslærerne oppe ved Lågdalsmuseet. De sitter ute i vårsolen og tar seg en velfortjent pause i det travle arbeidet.

– Du vil ikke tru hvor mye keramikk det blir, ler Vegard, som altså er sønnen til Rolf Hansen.

– Og de har ikke bare fått med seg keramikk. Arbeidsbordet som Rolf satt og dekorerte ved, farger, pensler, produksjonsutstyret blir også representert her. Og på veggene har de hengt opp heldekkende fotografier av verkstedet slik at det ser ut som om du virkelig er der, forklarer kona hans Anne Marit.

Vegard og Anne Marit gleder seg stort til åpningen. Foto: Anniken Tangerud

71 år siden Kongsberg Keramikken startet

I 2017 var det 70 år siden Rolf Hansen sammen med den danske pottemakeren Birgitte Lundeberg født Carlsen og dreieren Sven Skjæveland, dannet Kongsberg Keramikk.

– De kom til Kongsberg fra Åros Keramikkfabrikk hvor de traff hverandre og fant tonen. De holdt så på i ti år, men siden de var tre som skulle leve av et verksted, ble det litt lite på hver, så Sven begynte i kinoen. Han stod i den grå drakta og tok i mot kinobilletter. Far drev så verkstedet under eget navn, sammen med kona Ragna Hansen, og Birgitte fortsatte å lage ting for far for verkstedet – for hun elsket leiren sin, forklarer Vegard og fortsetter ivrig:

– Rolf Hansen Keramikk gikk jo, som man vet, strålende, og det ble mye pomp og prakt og blest når han kom oppi årene. Han fikk Kongens Fortjenstmedalje blant annet. Så jeg tenkte at dette ikke kan gå upåaktet hen på et vis. Så jeg sa til Gry [Gry Charlotte Ljøterud Andersen, avdelingsleder og distriktskonservator på Lågdalsmuseet, red.anm.] at vi må finne på et eller annet i forbindelse med 70-års jubileet i og med at vi har denne flotte utstillingen med min fars keramikk her inne, men med vektlegging på Kongsberg Keramikken. For den er det ikke så mange som har hørt. Fordi det er så langt tilbake.

– Så hadde jeg et foredrag her om Kongsberg Keramikken sammen med Markus Løveid og i forbindelse med den viste jeg bilder fra en utstilling de hadde oppe på Lille Galleriet for noen år siden av de kunstnerne som hadde hatt en tilknytning til verkstedet. Praktikantene. Da kommer Gry bort og sier: «det er jo noen etterkommere her som også driver med keramikk. Skal vi lage en utstilling med dem?»

– Da tenkte vi ja: og så ble det meg, min bror [Heming, red.amn.], kona mi og Tone Lundberg – datteren til Birgitte. Hun er veldig dyktig, hun har gått på kunst- og håndverksskolen og lager veldig mye fin keramikk, smiler Vegard.

Hva representerte Kongsberg Keramikken for byen?

– Jeg husker jeg har lest reportasjen i lokalavisa da verkstedet kom. Det var en del skepsis: Kunsthåndverk?… nei… Brukskunst?… nei… Vi håpet på arbeidsplasser i byen! Det var det det var snakk om, sier Vegard og humrer.

– Men på den tiden de startet opp var det ikke mange slike ting å få kjøpt i butikkene. Det var jo derfor det var mange keramikkverksteder eller fabrikker rundtomkring som produserte de tingene folk trang, legger Anne Marit til.

– Moren og faren til Rolf jobbet i jernbanen og de var ganske fortvilet når han skulle bli keramiker for seg selv, ler Vegard og understreker:

– Far var jo ikke keramikkutdannet. Han var egentlig utdannet reklametegner og etter krigen måtte du jobbe. Det var derfor han gikk jobb nede på Åros. Noe måtte han jobbe med og han var god med penselen. Han jobbet som dekoratør der. Men han hadde tydeligvis en kunstnerisk nerve som gjorde at han da langsomt men sikkert, begynte å utvikle ting som var spesielle og annerledes.

Rolf Hansen vekket tidlig internasjonal oppmerksomhet og anerkjennelse.

Rolf Hansen deltok på utallige utstillinger i inn- og utland; Triennalen i Milano 1954 og 1960, Formes Scandinaves 1958/59, Scandinavian Design Cavalcade 1963 for å nevne noen. Han mottok, for arbeider laget ved Kongsberg Keramikk, gullmedalje ved den internasjonale utstilling av moderne keramikk, Les Chefs-d`oeuvres de la Ceramique Moderne i Cannes (1955).

Hvor kommer fascinasjonen og lidenskapen for keramikk fra?

Vegard ser tankefullt ut i luften.

– Når det gjelder Anne Marit så skjønner jeg det, fordi hun har en mor som var sydame og mora hennes igjen drev med rosemaling, så i den grenen der må det har vært en eller annen åre hvor man har klart å uttrykke seg med farger. Men det som forundrer meg er de som ikke har generasjoner foran seg som driver med noe uttrykksfullt, men som får dette genet. Hvorfor fikk faren min det fra? Hans foreldre jobbet jo i jernbanen. Jeg fikk det gjennom verkstedet hvor jeg vokste opp.

– Vi har alle behov for inntrykk, men noen har også et uttrykksbehov og hvem som får det, det er noe veldig rare greier, reflekterer han og rister på hodet.

Anne Marit mener det er en blanding av miljø og arv.

– Jeg tror at, for at det skal komme frem, så må du nok stimulere det. Du kan nok få det til ved bare miljø også, men om du kanskje har noe iboende genetisk, må det også stimulere, understreker  hun.

Det å måtte uttrykke seg er en sterk drivkraft og Vegard henter frem et ordtak for å bekrefte det hele.

– Jeg kan bare si det best på denne måten: I Telemark i gamle dager, var de fleste bønder. Noen ble kanskje rosemalere og hva fikk dette ut? Da sier man om telemarkinger : «Dei inne med sine tankar brann». Det er et så sårt utsagn. Fordi jorden tok dem og alle følelsene og tanker ble innestengt.

Rolf Hansen var ekstrem når det gjaldt uttrykksbehovet, forteller de begge.

– Men han fant på en måte også inspirasjonen sin i repetisjonen. Det at han hadde de samme stedene han var glad i og oppsøkte hele tiden. Om morran dro han med bikkja opp til Kjennerudvannet. Gikk den samme stien innover mot Aspeseter. Det var morraturen. Der elsket han å være og da hadde han en indre reise.

– Du sørger på en måte for at det rundt deg er vakkert og noe du trives i. Da går tankene. Samtidig var han veldig opptatt av å se andres kunst. Men i det daglige var han repeterende. Og det er kanskje også et nøkkelord. Slik fant nok han inspirasjon.

For Anne Marit handler det også om inntrykk, om en av en annen form.

– Jeg kan få kick når jeg kommer inn i en garnbutikk og ser alle de fine fargene. Eller når jeg skal gå inn til fargehandelen og se tavla med alle fargene. Da kjenner jeg det. Da får du et slags løft liksom.

Vegard ser også det følelsesmessige bak skapertrangen.

– Et annet element som er felles for veldig mange kunstnere, og jeg tror far hadde noe av det, at jeg har noe av det, og noen hadde veldig mye av det, og det er angsten, frykten og redselen for å bli borte. For ikke å ha satt spor etter seg. det skal du ikke undervurdere når det gjelder kunstnere. Deres frykt for å forlate denne jorden uten å ha et spor.

– Denne dødsfrykten, tenk deg Munch for eksempel, skaper mye energi. Dikteren Tor Jonsson skriver «Klagar du livet for gråe dagar, umetta magar, sorger og sår? Verst er å gå fra usådd åker og ufødd vår». Du er her litt og så blir du borte. Kunstnere som kommer opp i årene, produserer og stiller ut som besatt – og det er angsten som driver dem, forklarer han.

Det handler om å finne sitt medium.

– Vi vet at det er en del mennesker som leter etter et uttrykk og når de møter det, så skjer det et eller annet. Når en som har en stor skapertrang plutselig møter mediet sitt, så skjer det et møte som gjør at dette blir veldig fruktbart, legger han til.

Fra den 16. mai klokken 18 kan du se kunsten til Vegard, Anne Marit, Heming Fusche Hansen og Tone Lundeberg, samt en presentasjon av nye arbeider i Rolf Hansen -utstillingen «Keramikk til glede» i Storsalen, i Lågdalsmuseet.