Hei alle!
Jeg har vært så heldig å få mitt eget lille rom her på 3600.no og her skal jeg jevnlig fortelle litt fra mitt liv og mitt virke.
Tekst og foto: Maria Vatne
Jeg heter Maria Vatne og jobber som fotograf under navnet Bygdefotografen.
Jeg bor i Sandsvær, på en liten gård i Efteløt, sammen med mine fire barn, en eksmann i nabohuset, en ulvehund, to katter, ei telemarksku (med kalv i magen!), tre sauer, en hane og en passelig stor gjeng høner.
Hit flyttet vi i 2010, og har skapt liv på en gård som ikke hadde blitt elsket på veldig lenge.
Her dyrker vi våre grønnsaker, får egg fra hønene, kjøtt fra dyra, melk fra kua, ved fra egen skog, og prøver å leve så selvforsynt som mulig.
Det er nok endel ting ved livet mitt som er litt annerledes fra det vi kaller A4-livet, og det skal jeg få lov til å fortelle om her. Jeg skal også fortelle historier fra livet som fotograf “på veien”, for det er så mye fint der ute, så mye kjærlighet og magi og nydelige hverdagsøyeblikk som er verdt å snakke høyt om.
Det blir mitt prosjekt her; mer av det vakre vi omgir oss med til daglig, og mer om mulighetene vi har til å velge vår egen vei her i livet. For det var det jeg gjorde, da jeg sa opp en kjempekul jobb som film- og fotolærer på Buskerud folkehøgskole: Jeg valgte min egen vei. Jeg ville jobbe som fotograf på fulltid, jeg ante ikke om det kom til å funke, men jeg måtte prøve. Jeg måtte lytte til den stemmen i hjertet som etterhvert begynte å snakke ganske høyt, som oftere og oftere spurte meg om jeg ikke hadde tenkt til å snart gjøre det jeg egentlig ville.
I begynnelsen lot jeg som jeg ikke hørte. Fornuften sa jo høyt og tydelig at denne jobben jeg hadde, var jo både morsom og trygg. Hvorfor gi opp noe som funket bra? Etterhvert begynte jeg å lytte litt, men bare litt, så jeg tok noen fotooppdrag her og der, og så hadde jeg jo bloggen min, og der fikk jeg jo utløp for bildetrangen.
Så fikk det være bra med det.
Men så ble det ikke stille likevel. Det ble bare mer bråkete, og jeg begynte å kjenne at vektskålen vippet. Frihetstrangen ble kraftigere, idéene flere, og jobbene fortsatte å komme til meg. Kanskje det var mulig? Det var jo galskap, i et fornuftsperspektiv, jeg hadde da tre barn og en mann som også var frilanser, hvordan skulle det gå med pengene? – men det var rett type galskap. En sånn galskap som genererer energi, som gir følelsen av å være på rett vei, av å ta ekte og sanne valg. Så jeg hoppet! En dag i juni 2014 ringte jeg til sjefen min og sa at jeg ikke kom tilbake på jobb etter sommerferien, at jeg skulle prøve meg som frilanser.
Da vi la på, ble jeg helt skjelven og hadde et klassisk «jesus christ what have I done!»-øyeblikk. Men det var dette jeg trengte, å skyve meg selv utfor stupet og ut av komfortsonen. Ut av det trygge og inn i det ukjente. Jeg stoler på meg selv når det virkelig gjelder – jeg vet at jeg kan hvis jeg må, og at å stille meg selv i en potensielt “skummel” situasjon gjør at jeg blir veldig målrettet og skjerpet og løsningsorientert.
Det er veldig fruktbart!
Dermed var jeg fotograf på fulltid. Det var skummelt, men det gikk kjempebra! Jobbene strømmet på, og jeg følte at jeg var i en fantastisk fin flyt.
Jeg fikk bekreftet det jeg så lenge har følt: Hvis du gjør det du elsker å gjøre, det som får hjertet til å synge, så blir du god på det – og hvis du er god til noe, så er det gode muligheter for å kunne leve av det økonomisk også.
Min venn Jon Schau, komiker og vismann og forfatter, har et nydelig bilde på dette: Om det lille og det store hjertet. Han sier at det lille hjertet, det er når vi gjør våre plikter, er flinke og voksne og gjør det som er “riktig”: Når vi gjør det som forventes av oss, og som holder hjulene i gang. Forestill deg at du går til jobben hver dag, går den samme ruta, du kjenner den så godt, du tror du vet om alt langs den veien, men så plutselig en dag oppdager du noe nytt: En hage. En helt bortglemt og bortgjemt hage, som du aldri har lagt merke til før. Den står der, og den er forvokst og rotete og alle plantene har vokst vilt, alle veier. Og så kjenner du det, du kjenner at inni der, i den hagen, der kunne du gjort det så fint. Den hagen trenger deg, du og hagen er perfekte for hverandre. Du vet akkurat hva som skal til for å gjøre den hagen akkurat sånn som den skal være. Og du kjenner det så sterkt. Da har du funnet Det Store Hjertet. Det store hjertet ditt er i den hagen. Og så kan du velge da, om du vil gå til det store eller det lille hjertet, men du vil nok alltid vite hvor det er du egentlig hører til.
Og det var jo sånn det var for meg. Jeg fant det store hjertet, og da fikk jeg ro.
Min jobb som fotograf gir meg den friheten jeg trenger; jeg har ikke studio, så jeg reiser alltid rundt og fotograferer, enten hjemme hos folk eller på steder vi velger sammen. Jeg gjør allslags oppdrag; familier, barn, bryllup, fødsler, bedrifter, portretter, reklame. Alle menneskemøtene jeg opplever og alle historiene jeg får glimt av, friheten i hverdagen min, muligheten til å være masse sammen med barna mine når jeg velger hverdagsrytmen selv, alt sammen gjør at jeg vet jeg valgte riktig den gangen. Det store hjertet forteller meg det hver dag.
– Maria
Titt gjerne innom meg på mine nettsider bygdefotografen.no, wildandfree.no (bloggen min) og birth.no (fødselsfotografier). Du kan også finne meg på facebook.com/bygdefotografen og /fodselsfoto. Håper vi sees!