Jeg heter Maria Vatne og jobber som fotograf.

Jeg bor i Sandsvær, på en liten gård i Efteløt, sammen med min mann og fire barn, en ulvehund, to katter, ei telemarksku og hennes datter, en dølahest, tre sauer, to kaniner, en hane og en passelig stor gjeng høner. Hit flyttet vi i 2010, og har skapt liv på en gård som ikke hadde blitt elsket på veldig lenge.

Her dyrker vi våre grønnsaker, får egg fra hønene, kjøtt fra dyra, melk fra kua, ved fra egen skog, og prøver å leve så selvforsynt som mulig.

Foto: Maria Vatne

Både i min jobb som fotograf og som menneske, er jeg opptatt av skjønnhet. Skjønnhet er ikke det perfekte, det man kaller picture perfect – for meg er det skjønnhet i det skeive, i det bustete, i det rare. Skjønnhet er for meg ensbetydende med å være autentisk, å være ekte. Og livene våre, de er jo det, alle hverdagene, alle øyeblikkene, glimtene – de er ekte, levd liv, og det er det jeg vil fange i fotografiene mine.

Det er så utrolig mye skjønnhet og kjærlighet og magi og nydelige hverdagsøyeblikk i livene våre, hele tiden, og som er verdt å snakke høyt om. Det er mitt prosjekt; mer av det vakre vi omgir oss med til daglig, og mer om mulighetene vi har til å velge vår egen vei her i livet.

Å være ekte er jo også dette: Å lytte til det hjertet ditt hvisker til deg.

For det var det jeg gjorde, da jeg sa opp en kjempekul jobb som film- og fotolærer på Buskerud folkehøgskole: Jeg valgte min egen vei. Jeg ville jobbe som fotograf på fulltid, jeg ante ikke om det kom til å funke, men jeg måtte prøve.

Foto: Maria Vatne

Jeg måtte lytte til den stemmen i hjertet som oftere og oftere spurte meg om jeg ikke hadde tenkt til å snart gjøre det jeg egentlig ville. I begynnelsen lot jeg som jeg ikke hørte. Fornuften sa jo høyt og tydelig at denne jobben jeg hadde, var jo både morsom og trygg. Hvorfor gi opp noe som funket bra?

Etterhvert begynte jeg å lytte litt, men bare litt, så jeg tok noen fotooppdrag her og der, og så hadde jeg bloggen min, og der fikk jeg jo utløp for kreativiteten. Så fikk det være bra med det. Men så ble det ikke stille likevel. Det ble bare mer bråkete, og jeg begynte å kjenne at vektskålen vippet. Frihetstrangen ble kraftigere, idéene flere, og jobbene fortsatte å komme til meg. Kanskje det var mulig? Det var jo galskap, i et fornuftsperspektiv, jeg hadde på det tidspunktet tre barn og en mann som også var frilanser, hvordan skulle det gå med pengene? – men det var rett type galskap. En sånn galskap som genererer energi, som gir følelsen av å være på rett vei, av å ta ekte og sanne valg.

Så jeg hoppet! En dag i juni 2014 ringte jeg til sjefen min og sa at jeg ikke kom tilbake på jobb etter sommerferien, at jeg skulle prøve meg som frilanser. Da vi la på, ble jeg helt skjelven og hadde et klassisk jesus christ what have I done!-øyeblikk. Men det var dette jeg trengte, å skyve meg selv utfor stupet og ut av komfortsonen. Ut av det trygge og inn i det ukjente. Jeg stoler på meg selv når det virkelig gjelder – jeg vet at jeg kan hvis jeg må, og at å stille meg selv i en potensielt “skummel” situasjon gjør at jeg blir veldig målrettet og skjerpet og løsningsorientert. Det er veldig fruktbart!

Dermed var jeg fotograf på fulltid. Det var skummelt, men det gikk kjempebra! Jobbene strømmet på, og jeg følte at jeg var i en fantastisk fin flyt. Jeg fikk bekreftet det jeg så lenge har følt: Hvis du gjør det du elsker å gjøre, det som får hjertet til å synge, så blir du god på det – og hvis du er god til noe, så er det gode muligheter for å kunne leve av det økonomisk også.

Foto: privat

Min venn Jon Schau, komiker og vismann og forfatter, har et nydelig bilde på dette: Om det lille og det store hjertet. Han sier at det lille hjertet, det er når vi gjør våre plikter, er flinke og voksne og gjør det som er “riktig”: Når vi gjør det som forventes av oss, og som holder hjulene i gang. Forestill deg at du går til jobben hver dag, går den samme ruta, du kjenner den så godt, du tror du vet om alt langs den veien, men så plutselig en dag oppdager du noe nytt: En hage. En helt bortglemt og bortgjemt hage, som du aldri har lagt merke til før. Den står der, og den er forvokst og rotete og alle plantene har vokst vilt, alle veier. Og så kjenner du det, du kjenner at inni der, i den hagen, der kunne du gjort det så fint. Den hagen trenger deg, du og hagen er perfekte for hverandre. Du vet akkurat hva som skal til for å gjøre den hagen akkurat sånn som den skal være. Og du kjenner det så sterkt. Da har du funnet Det Store Hjertet. Det store hjertet ditt er i den hagen. Og så kan du velge da, om du vil gå til det store eller det lille hjertet, men du vil nok alltid vite hvor det er du egentlig hører til. Og det var jo sånn det var for meg. Jeg fant det store hjertet, og da fikk jeg ro.

Min jobb som fotograf gir meg den friheten jeg trenger; jeg har ikke studio, så jeg reiser alltid rundt og fotograferer, enten hjemme hos folk eller på steder vi velger sammen. Jeg gjør allslags oppdrag; familier, barn, bryllup, fødsler, bedrifter, portretter, reklame. Alle menneskemøtene jeg opplever og alle historiene jeg får glimt av, friheten i hverdagen min, muligheten til å være masse sammen med barna mine når jeg velger hverdagsrytmen selv, alt sammen gjør at jeg vet jeg valgte riktig den gangen.

Det store hjertet forteller meg det hver dag.

– Maria 

Titt gjerne innom meg på mine nettsider mariavatne.nowildandfree.no (bloggen min) og birth.no (fødselsfotografier). Du kan også finne meg på facebook/mariavatnefotografi og /fodselsfoto, samt på instagram: @mariavatnefotografi Håper vi sees!

Om meg: Jeg er fotograf og småbruksbonde, og bor i Sandsvær med en mann, fire gærne unger og en gjeng dyr av ulik art. Jeg fotograferer alt mulig; bryllup, familier, fødsler, bedrifter, reklame, portretter - og elsker det. Jeg elsker også skogen, musikken, havet, friheten, kaffe og det enkle liv på landet. Og så skriver jeg litt da, sånn når det byr seg.