Kongsberggutten Marius Mæhlum Halvorsen (23) skal jobbe på CERN.

Tenk deg å være en 23 år gammel fysikkstudent og få muligheten til å jobbe ved verdens største forskningssenter for partikkelfysikk, kjernefysikk og kjernekjemi.

Det er en ambisjon de fleste bare kan drømme om, men for Marius Mæhlum Halvorsen fra Kongsberg, blir drømmen oppfylt da han i februar begynner å jobbe i CERN. 

– Jeg har alltid vært glad i naturen, gått mye i skog og fjell med faren og moren min, og vært opptatt av å vite hvordan det hele henger sammen, lenge før jeg visste hva fysikk var, forteller Marius og smiler. 

Vendepunktet kom på videregående da han møtte lektor i fysikk, Inga Hanne Dokka. 

– Etter det ble det et enkelt valg. Hanne er helt fantastisk. Hun er megaengasjert, og jeg har aldri vært borti en mer engasjert lærer verken på universitetet eller ellers, skryter Marius ivrig. 

– Hun er utrolig flink til å formidle faget og gjør det hele tiden.

Da vi spør Marius hva han synes er så fascinerende med fysikk, nærmest gløder han. 

– Det er grunnstenen for alt, og kan til og med brukes innen psykologi og biologi. For meg handler det også om å se sammenhenger i naturen, problemløsning, forklarer han ivrig. 

Trondheim og Tyskland

I 2014 pakket han kofferten og flyttet til Trondheim. NTNU stod for døren med et 5-årig integrert masterprogram i sivilingeniør, matte og fysikk. 

På veien har han også studert ett år i Tyskland ved Technical University of Munich (TUM) – som i 2016 ble rangert som det beste tyske universitetet på QS World University Ranking.

– Det var en utrolig bra skole med høy kvalitet på fagene, og erfaringen gjorde at jeg så hvilken retning av fysikken jeg ville lære, forteller han og refererer til hans interessefelt: anvendt fysikk.

Med gode resultater i sekken, ble han et halvt år til ved NTNU og studerte koblingene mellom neurovitenskap og fysikk mens han søkte en stilling ved CERN. 

– Det var jo en liten drøm som alltid har vært der. CERN er det tøffeste av det tøffe, smiler han. 

Surrealistisk 

Plutselig en dag ringte telefonen. 

– Det var noen fra LHCb [en av forskningsprosjektene rundt Partikkelakseleratoren LHC (Large Hadron Collider), red.anm.] i den andre enden. De hadde sett søknaden min og lurte på om jeg mente at jeg kunne bli der et helt år, hvis det var tilfellet, «tar vi deg», forteller han.

Da han hadde lagt på, tok han beina fatt og løp rett opp til studieveilederen. Der fortsatte de kommunikasjonen med CERN over skype. 

– Jeg hadde godt over hvilepuls den dagen for å si det slik. Det var helt surrealistisk, og jeg hoppet rundt på campus i et eneste stort gledesrus.

  1. februar skal han være på plass i fysikkens «mekka».

– Jeg hopper i dette med stor æresfrykt, og det blir en bratt læringskurve, innrømmer han. 

Heldigvis er han godt kjent med stedet fra før. Hele fem ganger har han vært på ekskursjon til CERN. Senest sammen med Kongsberg videregående skole nå i midten av januar. 

– Men nå skal jeg være en av dem som går i gangene, og de gjør meg nysgjerrig. Her er det smarte folk over alt og nå skal jeg få «joine dem». Det blir en helt annen verden, og det gir meg en kriblete følelse, smiler han. 

At det blir en livserfaring som vil sette spor for resten av livet, er det lite tvil om.  

– Det er mange tanker som svirrer i hodet, men en av dem er «at jeg fikk det til». Det gir meg en mestringsfølelse. 

– Men det har nok ikke helt gått opp for meg ennå.