Britt Børke er på mange måter «mormoren» til Mormors Have og Langekjenntunet Barnehage.

Det var nemlig hun, som sammen med mannen, bygget begge.

– Det har kostet blod, slit, tårer, sparepenger og mange søvnløse netter, men du verden så mye glede og positiv energi det har gitt meg å gjøre noe som var så totalt etter min egen overbevisning, forteller hun med en trygg og varm stemme.

For å fortelle historien om hvordan dette eventyret startet, må vi begynne på begynnelsen.

Det var en gang en ferdig utdannet barnehagepedagog som etter lærerskolen ikke fikk jobb i Kongsberg, og begynte som lærer i Vestfossen. Det var ikke mange barnehager den gang i 1979. Etter ett år som lærer og ett år i en barnehage, endte hun ved en tilfeldighet opp som barnehagesjef i Øvre Eiker Kommune.

– Den «tilfeldigheten» varte i seksten år, og jeg har nok skylda, eller æren om du vil, for å ha bygget de fleste barnehagene i Øvre Eiker, ler hun.

De første årene gav henne mye glede.

– Kommunen hadde god økonomi, et enhetlig syn på kommunale og private barnehager, og vi hadde rom for å gjøre utviklingsarbeid. Det skjedde mye positivt, og vi fikk utrettet ganske mye på de årene. Det var jo fortsatt barn jeg jobbet for.

Innimellom hadde hun noen avbrekk fra jobben. Et år tilbrakte hun, ektemannen og de to barna, i Singapore. Et annet var hun lærer på Lampeland. Et tredje bodde familien i Frankrike.

– De avbrekkene lærte meg mye, spesielt om det «lukkede» klasserommet. Samtidig gjorde jeg meg tanker om hvordan trygghet, sosial kompetanse og identitet skapes hos barn, forklarer hun.

I 1992-1994 var hun involvert i BIK Prosjektet (Barnehageutvikling i kommunene). De skulle se hvordan de bedre kunne utnytte ressursene og drive barnehagene på en smartere måte.

– Tankene om at det kanskje var bedre for barn å få mer frihet startet kanskje her, men jeg var nok ikke så bevisst det selv, forteller hun.

Vendepunktet

Vendepunktet kom i 1995. Hun så flere barn helt ned til tolvårsalderen marsjere i en høyreekstrem marsj, midt i Hokksund sentrum.

– Jeg kan enda kjenne den følelsen av vantro, skrekk og en følelse av at noe var alvorlig galt. «Hvorfor skjer dette? Hvorfor er det barn med på dette? Hva er det vi ikke lærer ungene våre? Jeg må gjøre noe, jeg har jo et ansvar her», tenkte hun.

– Svaret var ubehagelig. Vi organiserer og grupperer ungene for mye gjennom hele oppveksten, vi lærer dem ikke å ta egne valg og stole på seg selv. Når ungdommene «slippes ut i verden» som 15-16 åringer kan veien til ekstreme miljøer og gjenger være kort hvis de er på leit etter trygghet. Det er viktig at barna lærer dette helt fra starten. Altså i barnehagen, forklarer hun.

Året etter kjøpte hun seg inn i Knerten barnehage i Hokksund, og litt senere dro de til Danmark for å bli inspirert.

– Der fant vi barnehager med mer åpne løsninger, hvor barn fikk være sammen med barn i alle aldre, hvor pedagogikken handlet om å gjøre barna til selvstendige individer med valgfrihet og fleksibilitet, forklarer hun. Etter den turen endret de mange regler og rutiner i barnehagen, og lagde nye egne pedagogiske prinsipper med fokus på individet.

Erfaringen fra Knerten var bare positive. Barn, foreldre og ansatte trivdes mye bedre i den nye organiseringen.

– Men selv om Knerten barnehage lignet på det jeg ville fram til, så vokste tanken om å bygge en barnehage som var tilpassa det formålet jeg hadde inni meg. Barn må først og fremst oppleve tilhørighet og være trygge på seg selv og hvem de er før de kan tilegne seg lærdom og bli i stand til å ta valg.

Det skulle ikke gå lang tid før drømmen ble virkelig. På Gamlegrendåsen fant de en tomt og ved hjelp av arkitekten Ian Weeden så barnehagen Mormors Have dagens lys i 2002.

Barnehagen var tuftet på verdier som trygghet, frihet, og selvstendighet.

«Barn må først og fremst oppleve tilhørighet og være trygge på seg selv og hvem de er før de kan tilegne seg lærdom og bli i stand til å ta valg.»

Obs. Forskning pågår. Mormors Have og Langekjenntunet Barnehage har etablert Skautrollet Vitenbase – en helt egen og unik arena for lek, forskning, natur, undring og vitenskap. Foto: Maria Vatne.

– Det jeg tror mest på er at «alle» barn lærer hele tiden, uten vår innblanding. De må bare ha omgivelser som er inspirerende nok og ha muligheter for å tilegne seg lærdom, gjennom lek, på egne premisser og i eget tempo, forklarer hun.

– De må også ha dyktige pedagoger og ansatte som veileder, tilrettelegger, observerer og leder barna på veien. Noen år senere bygget de Langekjenntunet Barnehage, som også drives etter de samme prinsippene.

Hvor kom dette motet fra?

– For meg handlet det om spørsmålet hvem du vil være, hvilket avtrykk du vil sette etter deg. Når du kan se deg i speilet om morran og vite at du har gjort ditt. Kanskje du kan kalle det en sosial samvittighet, men jeg ble jo syk av å være byråkrat. Det tror jeg ikke at jeg er skapt til. Jeg har for mye jeg skulle ha sagt, smiler hun.

– Det handler også om å være litt obs på hva som detter inn i livet ditt av muligheter. Man kan godt si at man ikke har tid. Jeg hadde egentlig ikke tid den gangen, jeg heller. Jeg hadde to, forholdsvis små, unger, en mann som reiste mye, jeg pendlet frem og tilbake til Hokksund, og brukte fritiden med ungene i turnhallen, i korpset, på fotballbanen eller i judohallen. Jeg hadde verv i både Private Barnehagers Landsforbund og diverse departementskomiteer, så det var jo voldsomt hektisk. Men når du tør å ta sjansen, så kommer du til punkter hvor du faktisk kan gjøre noe som betyr noe.

Hun ser hvor viktig det er å skape trygge rammer for barn og unge.

– Du kan godt ha det kjempetravelt, men du må ha evnen til å samtidig bruke øyeblikkene til å ta vare på noen andre. Være mer tilstede. Gjøre det lille som gjør at noen føler seg sett og verdsatt. Små ting som bygger på trygghet. Det er basisen for alt.

«du må ha evnen til å samtidig bruke øyeblikkene til å ta vare på noen andre. Være mer tilstede. Gjøre det lille som gjør at noen føler seg sett og verdsatt. Små ting som bygger på trygghet. Det er basisen for alt.»

Mest stolt er hun av barnehagene sine.

– Jeg fikk bygge de på min måte. Litt på tvers av hva som var vanlig pedagogisk tankegang og tradisjon i Norge, og det synes jeg at jeg har fått til. Det å ha jobbet med barn i så mange år har gitt meg veldig mye. Det har jo stort sett vært livet mitt. Når jeg har fått til å gå min egen vei, så har det vært veldig moro og givende. Jeg pleier å si det slik: I en vanlig kontorjobb var det ingen som ga meg en klem når jeg kom på jobb om morran. Da jeg kom på jobb i barnehagen, så kom tredve klemmer før jeg rakk frem til døra. Du får veldig mye tilbake.

I dag er det datteren Therese og sønnen Christian som driver barnehagene videre.

– Verdimessig ser jeg at jeg nok har fått planta en del i både Christian og Therese. De sørger for at verdiene som jeg setter høyest lever videre, smiler hun varmt. Therese er veldig stolt av hva mammaen hennes har fått til.

– Nå som jeg jobber med det samme, ser jeg hvor viktig den jobben hun har gjort er. Jeg blir veldig ydmyk overfor det. Folk som engasjerer seg for barna og for å gjøre verden til et bedre sted ser jeg opp til, de er mine forbilder.

Les også: