«Til glede for byen i 100 år!»

Tittelen på Kongsberg Byorkesters kommende jubileumsbok kunne kanskje ikke passet bedre og torsdag 24. oktober 2019 feirer de med brask og bram den store bursdagen.

Håkon Stordalen og Kjersti Søli har tatt turen til våre lokaler i Kirkegata 12 for å snakke om bursdagen, feiringen og ikke minst hva orkesteret har betydd for dem i så mange år som aktive medlemmer og ildsjeler.

– Jeg prøvde å få noen som representerer tverrsnittet i orkester, men ungdomsalibiet vårt måtte på forelesning, forklarer Kjersti og ler.

Samspillet

Av de to er det Håkon (68) som har den lengste fartstiden. Helt siden han var 16 år gammel (i 1967) har han trofast spilt med Byorkesteret og delt mange gleder og fine øyeblikk.

– På den tida var valget enkelt: enten valgte du speideren, ellers så ble du med i et korps. Jeg valgte det siste, smiler Håkon og fortsetter:

– En av grunnene til det var nok at en nær slektning av meg, Jon Bryn, både var dirigent for Byorkesteret og min instruktør i Guttemusikken. Det var han som lærte meg å spille klarinett, forklarer han.

Noe av den største gleden han har ved å spille i korpset er samspillet de opplever.

– Dette er jo et lagspill, hvor vi har «laget» i fokus. Det handler om samspillet, det å gjøre noe sammen.

Kjersti på sin side ble medlem i 1985. Da hadde hun allerede hatt privattimer på saksofon med Per Einar Løvgren – en gang i uka i et og et halvt år.

– Han var en institusjon i byen og en fremtredende skikkelse innen musikklivet her, understreker de begge.

– Jeg hadde lenge hatt veldig lyst til å spille saksofon og mast i et års tid hjemme frem til foreldrene mine skjønte at det ikke bare var et blaff, forteller hun og husker tilbake timene med Per Einar med et varmt smil.

– «Nå er du klar til å øve med Byorkesteret» sa han en dag. Det var ikke snakk om noe annet, ler hun.

Per Einar fulgte henne til og med til den aller første øvingen sammen med Byorkesteret oppe på Lågdalsmuseet. Kjersti var 14 år gammel og husker det som om det var i går.

– Det var en overveldende følelse. Det var ganske stort å gå fra å øve alene til å spille sammen med tredve andre. Men jeg ble tatt i mot på en god måte, forteller hun.

Følelsen hun tok meg seg hjem den kvelden, var utelukkende positiv.

– Det var innmari moro, smiler hun reflekterende.

Flåtaløkka

Håkon minnes også det aller første møtet med orkesteret.

– For mitt vedkommende husker jeg at jeg hadde mye respekt for de etablerte musikerne, de eldre. Jeg var ganske ydmyk og så opp til dem. Men de var veldig inkluderende. Da som nå håper jeg.

Den gangen øvde de i musikkrommet på Flåtaløkka.

– Jeg husker det var et skreddersydd lokale så sett, med terrasserte trapper.

Nede i bomberommet i kjelleren fikk Byorkesteret også etter hvert et eget klubblokale.

– Det fungerte som både et sosialt samlingspunkt, et pauserom og var veldig miljøskapende.

En ekstra dimensjon

Når man møter noen som har en genuin interesse for korpsmusikk, skjønner man fort at dette er noe de virkelig brenner for og at det har påvirket dem som mennesker.

– Det å spille i korps har gitt meg en genuin interesse for musikk generelt. Jeg hører kanskje mer på pop og rock enn jeg gjør på janitsjar, innrømmer Håkon og ler.

– Men det å ha en forankring i korps, det gjør noe med deg og din musikkinteresse og musikkforståelse, understreker han.

I tillegg handler det om raushet, åpenhet, aksept og inkludering.

– Det gir en ekstra dimensjon det å spille med andre. Du spiller i et fellesskap, løfter hverandre opp.

– Jeg blir bedre som musikant når jeg spiller sammen med noen, insisterer han.

– Du er ikke alene med stemmen din, og blir automatisk dratt i en riktigere retning, enn da du øver hjemme, reflekterer han og innrømmer samtidig at han selv øver på badet hjemme «på grunn av akustikken».

Kjersti nikker.

– I Byorkesteret spiller du sammen med folk fra 18 til 70 år. Alle har med seg forskjellig bagasje, bakgrunn og livserfaringer, og alle spiller på hvert sitt nivå. Men alle har ett mål: å finne harmonien, samspillet. Det gjør noe med samholdet og oss som mennesker.

– Konsekvensen blir at vi alle kjenner hverandre godt, vi gruer oss sammen, gleder oss sammen når vi gjør noe bra, og på mange måter kjenner jeg de i korpset bedre enn de på jobb. Vi deler oppturen og nedturene i fellesskap.

Et felles møtepunkt

Det å ha en hobby har mange aspekter. Et av de er hvordan det er en «isbryter» når man møter fremmede som har den samme interessen.

– Da jeg var student i Oslo fant jeg fort et korps. Med en gang du da setter deg ned på et nytt sted for å spille møtes vi gjennom musikken. Det er stort. Man får lettere et større nettverk slik, mener hun.

Høydepunktene

Gjennom å ha levd nesten et halvt liv i Byorkesteret, blir det mange herlige historier.

Les gjerne vår spennende reportasje om Byorkesterets første tur til Gouda her. 

– Det første jeg tenker på som et av høydepunktene, er den første turen vår til Estland. De har en stor musikkfestival der, egentlig mest for kor, men vi ble invitert. Da gikk marsjerte vi med Berggesellene, som forøvrig er et veldig unikt varemerke for orkesteret, en rute på nesten en mil gjennom byen. Det gjorde et veldig inntrykk på de lokale og det ble kjempestemning, smiler Håkon.

Kjersti på sin side, trekker frem mange fine konsertøyeblikk.

– Et av de siste var en konsert vi holdt i Italia på jubileumsturen nå i oktober. Det var noe med hvordan vi fikk til det gode lagspillet på den konserten. Da er det moro. Vi tenkte ikke så mye på publikum, men kollektivet, samspillet. Etter den konserten hadde alle en god følelse.

Her kan du lese mye av orkesterets historie.

Motivasjonen

Man kan kanskje undre seg hva som får et menneske til å vie så mye tid til et korps, så jeg spør hva som holder motivasjonen deres oppe.

– Det første jeg tenker på er at du ikke kommer unna dirigenten når det kommer til å motivere og holde motivasjonen oppe. Vi har hatt få, men veldig gode dirigenter disse årene, insisterer Kjersti og trekker frem blant annet Alf Eine, en tidligere marinemusikant som var dirigent for Byorkesteret da hun begynte.

– Har du en god dirigent som utfordrer deg, blir det veldig gøy, legger Håkon til og fortsetter:

– For min del kommer inspirasjonen fra dirigenten, men motivasjonen fra samholdet og samspillet.

I dag dirigeres orkesteret av Tomas Carstensen, og begge skryter av hvor dyktig han er.

Hver tirsdag siden 1932

For mange som spiller i korps, blir det en livsstil. Man vier tid, krefter og følelser for noe over tid. Helt siden 1932 har de hatt en fast øving på tirsdager.

– Hele året vårt blir jo formet av dette, og det at vi øver hver tirsdag, gir oss en fast forankring i hverdagen, forklarer Kjersti.

Kjerstis mann spiller også i korpset, men det er ingen utfordring å ha en niåring i hus.

– Hver tirsdag er hun hos besteforeldrene sine. Det er en fast greie og en fin tradisjon. Det setter alle pris på og er en vinn-vinn-situasjon for alle parter.

Håkon har nå voksne barn, men til tross for alle turene, konsertene og øvingene det har blitt i en mannsalder, har det gått på skinner.

– Det har vært 100 prosent ukomplisert. Byorkesteret er noe som er sementert i livet, ler han.

– Kanskje det er fordi kona har forstått hvor mye dette betyr for meg, legger han til.

Å spille i korps har også en stor overføringsverdi ellers i livet.

– Du lærer vanvittig mye, ikke minst er det en sosial læringsarena det å forholde seg til andre i alle deres nyanser, mener Håkon.

– Tilværelsen hadde vært ganske stusselig, fattig og tom om jeg ikke hadde hatt en korpsbakgrunn, insisterer han.

Jubileumsboka

På selve dagen korpset ble stiftet (24. oktober) feires jubileet med en boklansering hos Isaksen Norlis bokhandel i Storgata.

Ført i pennen av Vidar Skaar Borgersen og Odd Arne Helleberg presenterer boka både korpshistorie og lokalhistorie i skjønn forening.

Kjersti har sniklest den på forhånd og kan røpe den passer for mange.

– Det var gøy å se hvordan korps og lokalhistorie henger sammen, og ikke minst lese hva Byorkesteret har betydd for byen vår. Det har hatt en høy underholdningsverdi for samfunnet vårt. Før i tida samlet de gjerne 1000-1500 mennesker på en konsert.

– Så du trenger ikke være genuint interessert i korps for å ha glede av å lese den. Den gir et fint tidsbilde av lokalsamfunnet vårt, smiler hun.

Forfatterne vil være tilstede under lanseringen og signere bøker for interesserte.

Jubileumskonserten

Lørdag 26. oktober 2019 blir det så en stor jubileumskonsert på Kongsberg Musikkteater.

– Vi har øvd ganske lenge og bygget opp et spennende repertoar, røper Kjersti.

Repertoaret spenner fra de store klassiske korpsverk, med Gustav Holst sin 1. suite som et av høydepunktene, til populærmusikk med Listen Up! Quincy Jones. De vil også presentere klassiske mesterverk som Svanesjøen og Griegs Norsk dans nr. 3, ledsaget av vakre naturbilder fra Kongsberg sett gjennom Bjørn Isaksens kameralinse – mannen som forøvrig startet 3600.no tilbake i 2015.

Det hele blir ledet av deres «unge alibi»: Jarle Lein og Hallgeir Mandelid Østensen, to 18-åringer med lang erfaring fra Guttemusikken og UKM (Ung Kultur møtes).

– De har glimt i øye, talegaven i orden, og vil ledsage oss gjennom konserten med humor og historiske fakta, samtidig som musikken som skal framføres får sin velfortjente presentasjon.

I tillegg vil de to unge solistene, Kjersti Landsverk Holtan på fløyte og Espen Sekkelsten på xylofon være med.

– Vi er veldig stolte over å kunne ha dem med på konserten vår. Kjersti har spilt i korpset tidligere og er nå proff fløytist; Espen er student på USN og spiller hos oss. Begge er fantastiske på sine instrumenter – det blir både virtuost og vakkert! stråler Kjersti.

Med 100 år å se tilbake på, blir det nok mange gode historier som blir delt fra scenen den ettermiddagen.

– De skal se bakover, men også fremover, så dette blir kjempestas, avslutter Kjersti.

Kilde: Musikkorpsene i Norge. Wie, Einar M. | Erichsen, Petro,1956